Så kom onsdag 20. september. Det begynte allerede kvelden før, og eksploderte utover dagen helt til politiet så seg nødt til å stenge veien opp til Fløyen. Var det femten? Var det tyve? Var det tretti tusen på fjellet?
Det er november i 1937.
Den nye hoppbakken bak Rundemanen er ikke helt ferdig ennå, men Birger Ruud setter likevel utfor. Kanskje så mange som syv tusen bergensere har tatt turen oppover i kø fra Fløyen til Tarlebødalen.
Året etter finner det første offisielle hopprennet sted, 20. februar 1938. Titusen mennesker kom fra byen og opp i byfjellene.
Dette ble en dag som handlet om fellesskap. Om å tilhøre noe som er større enn oss selv. Deg og meg ble byttet med oss og vi. Det er dette journalistene og redaktørene i Akersgata ikke forstår. Men du og jeg forstår det. Og vi kommer alltid til å huske «Mount Floien».
På motsatt side av fjellet, ned mot Skansemyren Idrettsplass, ligger en annen hoppbakke, også der med Birger Ruud på deltakerlisten. Vår egen skuespiller, Rolf Berntzen, skal ha hatt bakkerekorden ifølge inskripsjonen på hoppkanten.
De hadde ikke tv. De hadde ikke mobiltelefon. Facebook, Twitter og Instagram var – for å bruke et Marit Voldsæter-uttrykk – helt UFO.
Skulle man få med seg det som skjedde, når det skjedde, måtte man være der. Så folk kom i flokk.
De som ikke var der, fikk full rapport i lunsjen neste dag, av naboen i samtale over hekken, av kompisen på puben. eller man kunne lese det i avisen, som det het den gangen; presiseringen «papiravis» fantes ikke.
I dag trenger du egentlig ikke å være noen steder. Nå kan du i grunnen bare sitte på ræven hjemme i stuen. Alt fotograferes, filmes, rapporteres og analyseres ned til minste detalj.
Teknologien sørger ikke bare for at store begivenheter kringkastes; nå skal hvert måltid, hver eneste strand, enhver fotballkamp, alle fjelltopper, kaker, bursdager og konfirmasjoner dokumenteres av privatpersoner, og sendes ut til venner og venners venner. Og hvis du ikke legger det på Facebook eller Instagram, har det ikke skjedd.
Verden er snudd på hodet; ingen hendelse er for liten. Vi søker bekreftelse. Men også fellesskap og tilhørighet. Å være en del av noe som er større enn oss selv. Slik som den gangen i 1937. Man måtte være der.
Så kom onsdag 20. september. Det begynte allerede kvelden før, og eksploderte utover dagen helt til politiet så seg nødt til å stenge veien opp til Fløyen. Var det femten? Var det tyve? Var det tretti tusen på fjellet?
En overveldet Chris Froome sammenlignet «Mount Floien» med L’Alpe d’Huez, en av de mest kjente stigningene i Tour de France.
En svært engasjert Davy Wathne satt i tv-studioet ved Lille Lungegårdsvann senere på kvelden og snakket om galskap og patriotisme. «Vi er ikke selvgod», sa han. «Vi har selvironi», sa han. «Jeg elsker dette folkeferdet», sa han, og det var så vidt stemmen til ordkunstneren bar.
«Dette er flokken min», la han til. Jeg kjente det i magen, det verket i brystet, og jeg blunket for harde livet. Davys ord traff en nerve i meg.
Og slik ble dette en dag som – lik en vinterdag i 1937 – handlet om nettopp fellesskap. Om å tilhøre noe som er større enn oss selv. Deg og meg ble byttet med oss og vi.
Det er dette journalistene og redaktørene i Akersgata ikke forstår. Men du og jeg forstår det. Og vi kommer alltid til å huske «Mount Floien».
Og Davy naturligvis. Som i år sa opp sitt amerikanske statsborgerskap, stemte på valgdagen i Norge for første gang, og endelig kom hem.
På «Mount Floien» 20. september 2017.
