Det begynner så stille, så stille. Scenen ligger i mørke, og vi aner så vidt konturene av Sufjan Stevens og banjoen hans som fremfører dommedagsprofetien Seven Swans.
Grieghallen, 29. april 2011
En enslig lyskaster settes på Sufjan. «We saw the dragon move down / My father burned into coal» synger han, iført hvite englevinger. Bandet henger seg på, og forandrer sangen til en vakker og litt truende symforockballade: «He will chase you if you run / Because he is The Lord». Tonen er satt for resten av denne kvelden.
Før det avsluttende eposet Impossible Soul advarer han oss om at det varer i 25 minutter.
En reise i rommet
Det har gått tre timer siden vi fant setene våre i Grieghallens største sal. Vi aner ikke hvor tiden ble av.
En konsert med Sufjan Stevens kan best beskrives som en musikalsk reise mellom ytterpunkter – fra melodiøs folk og indiepop til elektronisk dansemusikk, spacefunk ala George Clinton, Grateful Dead-lignende psykedeliske romreiser og et spektakulært 3D-show projisert bÃ¥de pÃ¥ et gjennomsiktig sceneteppe og et pyramidelignende lerret bak bandet.
Bortsett fra innledningen og ekstranumrene var alle sangene hentet fra 2010-albumet The Age of Adz (samt Heirloom fra ep-en All Delighted People). SÃ¥ er det ogsÃ¥ praktfulle lÃ¥ter, fra technopoppende I Walked (inkludert illustrerende dansetrinn fra Sufjan), allsangvennlige Too Much og lyriske Futile Devices (der han uttrykker sin kjærlighet til en nær venn) til Royal Robertson-hyllesten Age of Adz, mørke og selvutleverende Vesuvius og det avsluttende eposet Impossible Soul – der han pÃ¥ forhÃ¥nd advarer oss om at det varer i 25 minutter.
Ti energiske minutter
For vår del kunne den gjerne vart dobbelt så lenge. Så er den også mer som en suite av flere sanger som, via autotune, elektroniske beats og Prince-funk, nok en gang ender opp i allsangland: «Boy, we can do much more together» går refrenget, samtidig som det regner konfetti og store fargerike ballonger over hele Grieghallens indre.
Trampeklappen etterpå varer i ti energiske minutter før han kommer alene inn igjen på scenen. «Thank you for your perseverence», sier han, og avslutter med tre sanger fra mesterverket Illinoise (2005) (blant annet morbide John Wayne Gacy, Jr., der han sammenligner seg selv med den beryktede seriemorderen: «And in my best behavior / I’m just like him»), før han nok en gang takker publikum for at de har holdt ut med det som han karakteriserer som en testkonsert for resten av Europa.
Det har gått tre timer siden vi fant setene våre i Grieghallens største sal. Vi aner ikke hvor tiden ble av.
