På professorens roteloft

Del artikkelen i Sosial medier

– Det finnes så mye musikk som ikke er laget ennå, så det er bare å forsyne seg, sier Sam Fossbakk, gitarist og låtskriver i det lokale retroprogbandet Professor Tip Top.

Professorenes låtskriver, gitarist og synth-trollmann, Sam Fossbakk, har bakgrunn fra et av byens aller mest legendariske band: Elektrisk Regn har, til tross for en beskjeden produksjon, overlevd gjennom allsang på talløse hybelfester.

– Noe av moroa med de gamle synthene er at de er så uforutsigbare.

Elektrisk Regns debutplate fra 1982, Steinbyen, er i så måte et ikonisk bergensalbum som fortjener sin plass i platesamlingen ved siden av Radka Toneffs samtidige Fairytales (innspilt i Grieghallen) og The Aller Værste!s Materialtretthet (1980).

Prog og punk

– Jeg var bandets tredje gitarist, husker han.
Dette var i 1979. Elektrisk Regn hadde høy status i miljøet. Høsten før (8. oktober 1978) hadde de varmet opp i Grieghallen for den britiske folkrock-gruppen Magna Carta – som via Trygve Thue og Siegfried «Siggy» Baarsden gjorde en konsert-innspilling i byens storstue.

– Elektrisk Regn holdt audition da de skulle ha ny gitarist. Kravet var at vedkommende måtte kunne spille Echoes av Pink Floyd. Den kunne jeg, så da fikk jeg jobben, forteller Fossbakk.

– Vi øvde på Midtun. Det var veldig gøy å spille med dem, både musikalsk og sosialt.

Elektrisk Regn bestod den gangen av Harald Pallesen (Moog), Harald Nilsen (bass), Tom Kogstad (trommer), Dennis Reksten (rytmegitar og vokal) og Sam Fossbakk (gitar).

– Var dere prog eller punk?
– Jeg tror vi var en blanding av symforock og new wave/punk. Øvingene kunne ende opp i veldig lange jammer. Vi var litt eldre enn punkgenerasjonen.

Gjenforening på Garage

– Steinbyen har holdt seg godt?
– Ja, Dennis hadde god teft; han laget slik freakish pop, med gode tekster. «Soundscapet» vårt var veldig Floyd og Hawkwind, med lange gitarsoloer og solide psykedeliske innslag. På konsertene hadde vi et psykedelisk lysshow, og det største PA-anlegget i Bergen. Det var selvbygget, ikke minst med hjelp av Pallesens elektroniske kunnskaper.

– Fredag 4. november spilte dere gjenforeningskonsert på Garage, med besetningen fra Steinbyen. Hvordan var det?
– Det var kjekt å spille sammen igjen. Vi spilte Bangla, Hallstein Helskev, Overdose, Naboen og Det er ikke sant. Det var stinn brakke, med mange folk fra rockemiljøet på 80-tallet. Publikum var storfornøyd, og hadde bare godord etterpå.

Limsniffende professorer

– Hva var ditt bidrag i Elektrisk Regn?
– Jeg spilte sologitar, og så bidro jeg litt til låtene, blant annet til Tipp Topp Ole.

– Som så ble til Professor Tip Top?
– Ja, på en måte. Tipp Topp Ole handler om å sniffe lim, som er en skikkelig lowdown og heslig opplevelse. Det føles omtrent som å bli stengt inne i en ballong, forklarer han.

– Når jeg kommer hjem fra jobb, tar jeg først en time på puten, deretter går jeg opp på loftet og spiller.

– Jeg og Svein Magnar Hansen satt og snakket om det, og HP Gundersen, som produserte debutplaten vår, kommenterte det surrealistiske i at vi to, som begge er akademikere, diskuterte noe så banalt. Slik kom navnet til; det var HP som kom på det. Han mente at vi var professorer.

Professor Tip Top kom tidligere i år ut med sitt tredje album, Exobiology, utgitt på det relanserte bergensselskapet Apollon Records. På en måte slutter de her en sirkel, siden Steinbyen var den aller første platen på denne etiketten. Inspirasjonen er også noe av den samme; de fire bandmedlemmene finner felles glede i å lytte til gamle plater fra prog- og krautrockband.

Fire musikkgenerasjoner

– Gong- og Floyd-faktoren er høy. Jeg spiller på en gammel EMS Synthi av samme modell som ble brukt både av Tim Blake i Gong og Rick Wright i Pink Floyd. Brian Eno sa at lydene den lager er som å se på syre. Det blir veldig psykedelisk.

– Hva liker du ellers å høre på?
– Det er så mye. Du kan legge til Hendrix, Led Zeppelin, Deep Purple, Van der Graaf Generator og Robin Trower, og veldig mye annet. Jeg liker tyske Cluster, de er veldig mye i samme divisjon som Pink Floyd.

Kvartetten består av fire musikere med bakgrunn fra like mange lokale musikkgenerasjoner. Svein Magnar Hansen er eldst. Han er vokalist og tekstforfatter, og var opprinnelig med i et lokalt 60-tallsband som het Broilers. Til daglig jobber han som psykolog.

Bassist Stein Høgseth har blant annet spilt med den avdøde visesangeren Anne Lorentzen, jazzprog/softpop-bandet Det Store Eventyret og verdensmusikkbandet Syndikaina, mens bandets trommeslager, Charles Wise, er med i Ålesunds-bandet Armchair Oracles, i tillegg til at han spiller i Telestar storband. Det samme gjør Sam Fossbakk, som også har vært innom bluesrockbandet Jumpin’ Jive. Han er i dag lektor ved Erdal ungdomsskole på Askøy, og bor i Sandviken.

Oppvekst i India

– Jeg ble født på Lasarettet i 1957, og døpt i Sandviken kirke, forteller han.
– Vi bodde først i Solbakken ved NHH. Min far jobbet i Norad, og da jeg var ett år gammel, flyttet vi til India. Der bodde vi til jeg var fem. Jeg snakket litt malayalam (et såkalt dravidisk språk som snakkes mest i Sør-India, journ. komm.) da jeg kom tilbake, men har glemt det nå. Vi var i delstaten Kerala, som er et tamilsk område.
– Husker du noe fra India?

– Mest det at jeg hver dag var på stranden og svømte. En dag holdt jeg på å drukne. Min far svømte med meg på ryggen da vi ble tatt av en brottsjø. Han klarte akkurat å ta tak i ankelen min. Jeg hadde egen barnepike, og lærte mye språk fra henne. Ellers husker jeg at det kunne dukke opp giftige havslanger, og at jeg satte tau på krabber, og gikk tur med de.

– Har du vært tilbake?
– Nei, men jeg har tenkt å gjøre det. Jeg har en samling med indisk popmusikk på gamle 78-plater, og er fortsatt veldig glad i indisk musikk.

– Du var tidlig ute, da; The Beatles oppdaget vel indisk musikk først i 1965?
– Ja, men det jeg likte, var slik kitschy indisk filmpop, med sitar og kvinnelig vokalist. Det er veldig fint å høre på.

En uendelighet av lyder

I musikkverdenen er det ikke så langt fra virtuos og drømmende indisk sitarspilling til kosmisk synthesizer-musikk fra tidlig 70-tall.

Fossbakk liker godt begge deler, og når du trer inn i loftstuen hans hjemme i Sandviken, er det som å besøke studioet til et av de riktig gamle og innrøykte progbandene.

– Hvorfor er du så glad i de gamle synthene? Hva er det med gammel prog? spør jeg, så imponert av det jeg får se at jeg glemmer å ta et spørsmål av gangen.
– Vel, jeg blir ikke lei av det. Noe kan bli kitsch; det finnes mye dårlig prog. Men det beste er tidløst.

– Når det gjelder synther, så er det noe retrofuturistisk over de. De kan ikke sammenlignes med software. Det er litt som med gamle britiske biler. Håndverket er solid, de har en utilsiktet individualitet, og en uendelighet av lyder.

EMS Synthi har et «patchesystem», der du stikker små nåler inn i et mønster på 156 huller, mens de gamle Moog-synthene har ledninger som må kobles opp på ulike måter.
– Oscillatoren i seg selv er bare en lyd som genereres fra strømkilden, så utgangspunktet er veldig enkelt og organisk.

– Du liker ikke digitale synther?
– Nei. Noe av moroa med de gamle synthene er at de er så uforutsigbare.

Spiller litt hver dag

– Keith Emerson sa at en Moog er umulig å stemme?
– Hehe. Det skjærer i ørene når du hører den falske soloen hans på Lucky Man (fra ELPs debutalbum, journ. komm.). Men det holdt den gangen. Robert Moog selv var nærmest religiøs i sitt forhold til lydene som kunne lages på den. Han sa at det var «the voice of God».

– Tar du de gamle synthene med på konserter?
– Det går helt fint, det. Moogen også. Jeg har hatt den med på flere jobber.

– Hva vil du med musikken? Er det noe budskap i det du lager?
– Svein har sikkert et budskap, men for meg er musikken nok i seg selv; noe som er deilig å holde på med, og veldig hyggelig når andre også kan glede seg over det jeg spiller, sier han.

– Det finnes så mye musikk som ikke er laget ennå, så det er bare å forsyne seg; det er en utømmelig kilde. Jeg spiller litt hver eneste dag. Når jeg kommer hjem fra jobb, tar jeg først en time på puten, deretter går jeg opp på loftet og spiller.

Noe av dette finner veien til studio, sammen med resten av bandet. Deres tredje album kom som nevnt i høst, og er en plate som er hakket mer elektronisk enn tidligere, med sequencere, Mellotron og, EMS Synthi.

Enormt mange muligheter

–  Jeg spiller mye EMS Synthi på albumet. Jeg synes den passer godt inn i lydbildet vårt, sammen med bass, trommer og gitar.

– Den har ikke tangenter?
– Nei, men den kan kobles opp mot tangenter, eller brukes som en ren effektmaskin.

– Jeg bruker en time på å stille inn lyden av en ulv. Det går ikke an å gjøre det på konsert.

Fossbakk har blant annet gått dypt inn i noen av de lydeffektene som britiske Delia Derbyshire laget for skuespillet/filmen Hamlet fra 1969, regissert av Tony Richardson. For hver eneste lydsetting er det 16×16 muligheter, i tillegg til at lyden forandrer seg når du dreier litt på et filter.

– Alt er beskrevet på egne skjemaer, som jeg fant på EMS-klubbens tyske nettside. De har arkiver med gamle konserter og ting, fra like siden Peter Zinovieff (oppfinneren av EMS-synthene, journ. komm.) utviklet dette. Patchene må stå på rett plass, og du må skru riktig på knottene. Jeg bruker en time på å stille inn lyden av en ulv. Det går ikke an å gjøre det på konsert.

Tip Top Professor kom tidligere i år ut med deres tredje album, Exobiology. Lørdag 26. november spiller de på BarBarista i Øvregaten 12, forsterket med Erik Halvorsen på tangenter.

Plateanmeldelse

Nytt liv til gamle maskiner

«Deres beste så langt» er ord som ligger langt fremme når jeg skal oppsummere professorenes nye album. Det er ord som egentlig ikke veier så tungt (vi sier det samme om hver nye utgave av Bergensmagasinet), og Tip Top Professor er jo også et band som, til tross for gode album, befinner seg et stykke utenfor det de fleste hører på. Det er synd, for dette er en gjeng som vet hva de holder på med.

Det er selvfølgelig et bra salgskort å nevne at albumet er mastret i Abbey Road Studios, og at lydbildet deres ligger et sted mellom Gong (Daevid Allen-perioden), Pink Floyd og elektronika-pionerene i Tangerine Dream. Legg til at Sam Fossbakk er en gudbenådet gitarist, som like gjerne spiller korte krautrock-riff som lange sjelfulle soloer (hør Procrastination Song!), og bildet skulle være noenlunde klart.

Vokalisten må også nevnes. Svein Magnar Hansen er eldstemann på laget, og spilte i band allerede på 60-tallet. Stemmen hans går fint inn i lydbildet, et sted mellom Jon Anderson (Yes) lyse falsett og Dave Lawsons (Greenslade) tilbakelente vennlighet. Skulle jeg pirke, ville jeg sagt at jeg savner litt dagen derpå-heshet, litt mer vrenge-sjela-blues.

Men det er uviktig; dette er så mye mer enn et alminnelig Stones-influert R&B-band. Her syder det i synther så gamle at du kan høre treet i dem; det siteres fritt fra gamle progklassikere (sett på Close to the Edge like etter River of Genes – og Eleanor Rigby etter When the Stars Were New, der til og med teksten siteres), og temposkiftene kommer hyppigere enn på en gjennomsnitts biltur fra Sentrum til Sandviken.

Noen av låtene er rett ut nydelige. Både Waves og avsluttende Final kunne gått rett inn på Pink Floyds siste album, uten at noen hadde stusset. Det todelte tittelsporet også; det minner faktisk litt om tidlig Richard Pinhas, en artist som gjerne omtales som Frankrikes svar på Robert Fripp.

En drivende elektronisk rytme blandes her med «ekte» trommer, sval gitar (med nok et «sitat», denne gang fra Hendrix-låten Three Stones from the Sun) og svevende synther. Dette er musikken Major Tom skulle hatt stående på autoplay for å roe nervene, på vei mot det ytre (eller indre) rom.

Fakta

Sam Fossbakk på plate

• 

  Vendetta – Lobotomi / Herrens Pris ‎(7″ singel, Beirut Plater 1980): Gitar, komponist

• Elektrisk Regn – Steinbyen (LP, Apollon Records 1982): Gitar, medkomponist
• Elektrisk Regn – Sterkt stoff (konsertopptak fra Bergen) (LP, Apollon Records 1982): Gitar
• El Regn – Hilsen El Regn ‎(12″ EP, Robot Records 1987): Gitar
• Sam Fossbakk – Musikk for fullmåne og Fender (eget selskap, 2002)
• Professor Tip Top – Are You Empirical? (CD, FH Productions 2011): Gitar, synth, komponist
• Professor Tip Top – Aoum (CD/LP, FH Productions 2012): Gitar, synth, komponist
• The Last Hurrah!! – The Great Gig in the Sky (et spor på samleplaten Return to the Dark Side of the Moon / Wish You Were Here) (CD/LP, Mojo Magazine 2011): Synth
• The Last Hurrah!! – Mudflowers (CD/LP, Rune Grammofon 2015): Synth
• Professor Tip Top – Exobiology ‎(CD/LP, Apollon Records 2016): Gitar, synth, komponist

Takk til Øyvind Nicolaysen for utfyllende opplysninger.

Del artikkelen i Sosial medier