BAKRUSEN ETTER SYKKELFESTEN: De valg bostyrer har gjort er gjort uten råd fra dem som har den egentlige interessen. De fleste av disse er tydelig på at de heller ville hatt litt mer til salt i sin graut, enn at boets tillitsvalgte og innleide skulle kjøre sin honorarfest til kassen var nesten tom.
Vi har lest og hørt om det. Velfødde advokater i Oslo med svømmebasseng i hagene sine i inn- og utland som skor seg på andres tragedie. Blodsugende advokater som har spesialisert seg på å bli pekt ut som bostyrere for bo med mulighet for store midler til å drive boet.
Ryktet tilsier at de har sin lukkete krets av advokatvenner og økonomer som gjør alt de kan for en effektiv bobehandling. Ja, effektiv som å jobbe boet nesten tomt for midler og avslutte det.
Heldigvis har vi hatt det bedre her. Bostyreadvokatene i Bergen har stort sett vært kjent for å gjøre en effektiv jobb. Sikre verdiene i boet. Ivareta ansatte med utestående. Få til videre drift om mulig. Ivareta det offentlige og øvrige kreditorer i henhold til prioritet. Og få anmeldt eller påpekt eventuelt åpenbart kritikkverdige forhold. For dette har de bergenske bostyrerne kunnet ha til både salt i grauten og til en årgangsvin til hummeren. Og det har de fortjent for sitt faglige arbeid.
Et bo er jo økonomiens svar på en begravelse, og rommer mye sorg. Eieren som har sett et livsverk bli til ruiner. Ansatte med null på konto og fulltrukket kredittkort. Leverandører som frykter å bli tatt av dragsuget når den store båten synker. Dessverre er det ofte lite igjen til kreditorer, og da særlig private som ikke har pant i eiendeler.
Etter Sykkel-VM var det 16,6 millioner som kunne skrapes sammen på kistebunnen. 2,5 millioner av disse hadde rundt 18.000 vanlige folk vippset inn i Askøy-kvinnen Kristin Solhaugs støtteaksjon – som i realiteten gikk til bostyreren og samarbeidspartnernes firma og privatøkonomi.
Jo mer spørsmål som stilles ved dette boet, jo mer høres bostyrer Arne Laastad ut som et offer. Det er ikke måte på hvor vanskelig og vondt dette boet har vært. Ja, så vanskelig at en åpenbart nesten måtte doble honoraret sitt per time ut i oppdraget. Det er vel bare rett og rimelig. Kreditorene har jo måttet ta et tap som gjør at de sikkert ikke greier å gi mye lokale tillegg på toppen av de 3,7% som kommer fra frontfagoppgjøret.
Laastad forteller gang på gang at de – om de hadde vunnet – kunne sikret kreditorene 30% dekning mot de 5,3% de fikk nå. Vel, hadde Laastad brukt tre millioner i stedet for 13 millioner på seg selv, borevisor og andre advokater så ville kreditorene kunne fått 25,7% i stedet for bare 5,3%.
Jeg er ingen stor gambler, men å legge 26% av «formuen» inn i et veddemål der du enten står igjen med 5,3% eller får igjen 30% virker som dårlige odds. Særlig når boet er ledet av advokater som burde skjønne at de stod i stor fare for å tape i retten. Og det med det som egentlig er kreditorenes penger.
Kreditorene har etter det dagspressen melder ikke hatt kreditorutvalg med egne tillitsvalgte. De valg bostyrer har gjort er gjort uten råd fra dem som har den egentlige interessen. De fleste av disse er tydelig på at de heller ville hatt litt mer til salt i sin graut, enn at boets tillitsvalgte og innleide skulle kjøre sin honorarfest til kassen var nesten tom. Eller som Espen Hansen i Flex reklame sier det: «Det er et ran på åpen gate at bostyret har brukt så mye penger på bobehandlingen».
Vi har alle lest vår Hamsun. I romanen Segelfoss by (1915) fattet man først hvor mye man var uenige om da man fikk sakfører. Problemet til kreditorene er at de bare kan klage nå i ettertid. Utgiftene er forhåpentligvis faktiske og dokumenterbare, men de kan kun regne med mindre justeringer – samt at retten eventuelt gir honorarkumpanene en påpakning for dårlig økonomistyring og manglende evne til å se kreditorenes behov.
Advokater og revisorer er en lønnsadel som jobber i beskyttet miljø og i trygg økonomi. Mange av kreditorene driver derimot i utsatte bransjer, med svette under armene og skitt under neglene.
Laastad har hatt et langt – og etter det vi kjenner til plettfritt – virke som en dyktig og nøktern bostyrer. Kanskje bør han berge ryktet sitt ved å samle de eneste økonomiske vinnerne i Sykkel-VM – nemlig han og kollegaene som har jobbet for boet – og frivillig tilby en samlet stor kreditt til boet og dets kreditorer.
Firmaene som blør er de som stod på og gav oss Sykkel-VM i september 2017. Hele byen og halve omegnen skapte festen, og Kristin Solhaug og 17.600 andre dekket noe av tapet frivillig gjennom støtteaksjonen. Nå bør bostyrer for Sykkel-VM redusere bakrusen ved å gi tilbake noe av seg og sine kumpaners svimlende honorarer.
