Jeg leser Carl Frode Tillers siste roman, Begynnelser. Den begynner med slutten, og avslutter med begynnelsen.
Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs, ifølge filosofen Søren Kierkegaard. Sagt på en annen måte; når man omsider mener at man forstår seg selv og menneskene rundt en, og kanskje til og med ser konturene av en mening med livet, er det kanskje for sent. Livets største tragedie.
Når man er i tyveårene, tenker man at mulighetene er mange. Så blir man noenogtredve, og innser at mulighetene innsnevres, men man har ennå så god tid at man utsetter noen av valgene, legger dem på is.
I førtiårene lurer man på om man gjorde nok ut av livet. Tok man feile valg. Kunne man bestrebet seg mer. Er partneren riktig for meg. Hva man tenker i femtiårene vet jeg ikke, men jeg skal holde deg orientert.
Hvis pressen ikke hadde skrevet om Trond Giske, hadde han da beklaget sin upassende oppførsel? Giske forsto vel egentlig ikke noe verken forlengs eller baklengs. Men han levde oppover. Og trakasserte nedover.
En kamerat (45) lurer på om han skal bli far. Hans noe yngre samboer vil. Han drar på det. Forestiller seg barnehagen som femtiåring. Foreldremøter på skolen, og konfirmasjon som sekstiåring.
Men hva om han angrer, finner ut at han burde satset likevel? Det er ennå mange år, ifølge Kierkegaard, til han vil forstå hva som var riktig for ham. I mellomtiden må han ta en beslutning.
Dagfinn Lyngbø gikk på scenen på Nansenpuben i 1994 uten å vite sikkert om han behersket stand up. Uten å vite om noen ville komme og se på. De første kveldene kom det nesten ingen. Så kom alle. I 2018 sier Kristoffer Schjelderup og alle andre i miljøet at Lyngbø er Norges beste stand up-komiker.
Christoffer Schjelderups venner ble tv-kjendiser. Først Ylvis. Så Raske Menn. Schjelderup nølte. Drev med noe han selv kaller for tull og tøys og humor og sånn. Forrige torsdag sto mannen i 40-årene for første gang alene på Ricks-scenen med sitt eget stand up-show, og konkluderer med at han tok mange tilsynelatende feile valg, som til slutt viste seg å være riktig for ham.
– Fordelen med å bli gammel er at du slipper å hele tiden bevise at du kan noe, sier Kristin Helle-Valle, som er i 60-årene og daglig leder for Litteraturhuset. Hun har sikkert rett, hvis vi ser bort i fra Donald Trump.
Sistnevnte er et uhyre spennende unntak med hensyn til Kierkegaards teori; Trump var trolig på sitt mest intelligente som barn. Med andre ord lever den amerikanske presidenten livet baklengs, og forstår det forlengs. Han forstår altså litt mindre i dag, enn han gjorde i går, og dokumenterer alt på Twitter. Det er grunn til å tro at de aller siste meldingene fra presidenten før han går av, kommer som Snap.
Hva med politikere? Hvis pressen ikke hadde skrevet om Trond Giske, hadde han da beklaget sin upassende oppførsel? Giske forsto vel egentlig ikke noe verken forlengs eller baklengs. Men han levde oppover. Og trakasserte nedover.
Unge Høyre-lederen forsto en hel del, tok regien, og slapp nesten unna. I forrige uke måtte Erna Solberg beklage sine uttalelser i november. Men visste hun virkelig ingenting om denne fulle virvelvinden av en ungdomsleder mens stormen herjet som verst? Rett skal være rett: Statsministeren har beklaget. I Frp lever man både forlengs og baklengs og husker ingenting.
Noen har det med å huske mye. En setning her. Et sukk der. En tone. Et blikk. Alt vender stadig vekk tilbake. Dette sier Søren Kierkegaard ingenting om, men det heter å leve og forstå livet i sirkel. Man blir bare svimmel. Som i en båt uten årer på stormfullt hav. Og skal man komme videre, må man hoppe på dypet og svømme til fast grunn.
Jeg begynte å skrive på denne teksten på en mandag, og skrev den ferdig påfølgende fredag. Jeg vet aldri om jeg får det til. Fordi jeg skriver teksten forlengs. Men forstår den baklengs.
Alt har en slutt. Hvis man har en begynnelse.
