PÅ TAMPEN: Fra Alexis de Tocqueville, den franske sosiologen, i 1835 reiste til Amerika og skrev sin berømte bok «Democracy in America» og frem til i dag, har USA vært gjenstand for både beundring og avsky sett med europeiske øyne.
Det er lett å mislike Trump, det blir mer komplisert og krevende å mislike et helt kontinent med alle dets kompleksiteter. Det har venstresiden i Norge og Europa ofte glemt.
Etter annen verdenskrig har USAs rolle som «verdenspoliti» vært hånet, med Truman-doktrinen, den kalde krigen, atomopprustning, Vietnamkrigen, Irak-krigene – og nå hele Donald Trumps presidentskap – som høydepunkter for kritikken. En del europeiske intellektuelle synes dessuten at amerikansk kultur er overfladisk og alt for kommersiell. «Do you remember the Americans, where have they gone? Where they simply bought and sold?» synger Stephen Stills.
Ting har selvsagt toppet seg med Trump, elegant karakterisert av vår alles Robert De Niro: «Jeg vil ikke at presidenten i USA og landsbyidioten skal være den samme personen». Europeere liker De Niro. Det er ikke sikkert de liker USA.
«Vi som elsket Amerika» heter en essaysamling av Jens Bjørneboe fra 1969. Den kjærligheten forsvant i napalmskyene i Vietnam, i Ku Klux Klan-flammene i Sørstatene, i sorgen etter mordene på brødrene Kennedy og Martin Luther King.
Det er lett å forstå frustrasjon og oppgitthet over vår amerikanske kjempebaby. Det er også lett å glemme at USA holdt oss ute av kommunismens klamme grep etter annen verdenskrig. USA har blant annet garantert for Norges frihet i snart 75 år. Det kan det være greit å nevne dette oppe i all kritikken.
Forenklingene står i kø, og det har begrenset verdi å snakke om man liker eller ikke liker USA, et kontinent av et land med folk med 200 nasjonsbakgrunner i 50 delstater pluss District of Columbia og en serie protektorater (Puerto Rico, Guam, Marshall-øyene, Samoa, Jomfruøyene med flere).
Spesielt har europeiske intellektuelle veltet seg i denne forenklede kritikken. Venstresiden i Europa har vært skeptiske, bent frem negative, til USA – alltid. Derfor vakte det bestyrtelse da den mest feirede europeiske kvinnelige kommunist, Simone de Beauvoir (1908-1986) i sin tid beskrev sitt amerikaopphold i panegyriske vendinger. Hun var blitt forelsket i USA og dets store åpne forhold. Det var slett ikke bra syntes venner og kolleger og hennes fanskare i Europa. De nærmest frøs henne ut fra de intellektuelle kafeene i Paris.
Det er avgjørende å forstå de sterke psykologiske og emosjonelle elementer i den europeiske USA-kritikken. Dersom man ser et stort og komplekst fenomen på lang avstand (USA), fortoner også det seg nærmest som et homogent punkt. Og fra Bibelens Gamle Testament (og helt sikkert lenge før) har betydningen av å kritisere «de andre» vært sentral for å skape trygghet i egen gruppe.
Venstresiden i Norge hadde mye moro og hygge, spesielt i perioden 1965-75. USA-kritikken den gangen – med Vietnamkrigen i fokus – virket samlende for gruppen. Naturligvis er kritikken på sitt beskeste i perioder med republikanske presidenter.
Bush junior fikk så ørene flagret (Irak, Gitmo, Home Security Act), Trump har med letthet toppet upopulariteten: Ut av Parisavtalen, ut av internasjonale handelsavtaler, ut av atomavtalen med Iran, handelskrig med Kina, fornærmelser i kø mot gode allierte i Nato, kneling for Putin og Kim Jong-Un, unnfallenhet for høyreekstreme – og mye annet. Veldig mye annet.
Trump er den underligste presidenten siden Andrew Johnson (1808-1875, president 1865-1869). Og det sier en god del, det har vært en god del underlige presidentfigurer mellom 1869 og 2017. Richard Nixon for eksempel.
Et aspekt ved USA-kritikken er europeisk arroganse mot amerikansk simpelhet, definert som mangel på formell dannelse. USA består i betydelig grad av utvandrere som flyktet fra adel og armod i Europa, fra livegenhet og undertrykking. De forhutlede masser er et kjent begrep fra kjære amerikanske forfattere som Studs Terkel og Walt Whitman, USAs nasjonalskald, («Home, Sweet Home»).
De har skrevet om de alle sultne, de ulykkelige, de forhutlede mennesker som søkte lykken i den nye verden. Og de ankommer ennå, fra alle verdens hjørner – til tross for Trumps strenge immigrasjonspolitikk. Disse store menneskemasser, med alle sine utfordringer og problemer, er ryggraden i det som ble det moderne USA, tidenes mektigste nasjon.
Mange amerikanere opp gjennom historien har vært lei av Europa, «den gamle horen» (Torborg Nedreaas) og alle dets kriger, kynisme og stive sosiale strukturer. Du kan flytte fra Bergen til Paris og bo der i 40 år, du vil fremdeles være «le Norvegien», du kan flytte til Stockholm, og du vil være «norrbagge» uansett hvor lenge du bor der.
Flytter du til USA, tar du på flagget og er amerikaner. Og er du døpt Jawaharlal, heter du raskt Jack eller Jim. Slik er det i USA. På godt (og sikkert litt vondt). Det er lett å mislike Trump, det blir mer komplisert og krevende å mislike et helt kontinent med alle dets kompleksiteter. Det har venstresiden i Norge og Europa ofte glemt.
