Festspillene i Bergen 2019 ble avsluttet med to praktfulle orkesterverker; det ene omtrent så moderne som musikk kan bli og likevel omtales som «klassisk», det andre en dypt melankolsk sangsymfoni fra begynnelsen av forrige århundre.
Konserten åpnet med at den amerikanske sopranen Sara Hershkowitz, utkledd som en blanding av klovn og Donald Trump (to sider av samme mynten, kanskje) brøytet seg vei ned til scenen, der hun bryskt avbrøt Anders Beyers lange takketale.
En underlig start, og enda mer underlig ble det da orkesteret blandet seg i festiviteten med korte og sterkt perkussive musikkstubber – innimellom som akkompagnement til hennes praktfulle sangstemme.
Da den «sjokkerte» festspilldirektøren endelig fikk ordet igjen, fikk vi vite at det vi hadde fått høre, var et uannonsert utdrag fra György Ligetis (1923-2006) opera Le Grand Macabre, tenkt som en hyllest og opptakt til festspillkomponist Unsuk Chins klaverkonsert – siden hun har studert under den ungarske komponisten.
[PostBlock id=359]
Unsuk Chin ble så hentet frem til scenen. Hun skrøt veldig av vårt lokale filharmoniske orkester, og fortalte at de faktisk hadde verdenspremieren på et tidligere orkesterverk. Klaverkonserten introduserte hun som «different sound colours and complex textures», og det var akkurat hva vi fikk.
Det er et svært dynamisk verk, nesten fritt for pusterom, og det virker nesten som en overmenneskelig bragd for en pianist å hamre seg gjennom det. Til tider kom jeg i tanker om Gerard Depardieus improviserte pianospilling i filmen Green Card (1990) (om du noensinne har lurt på det: ja, det er Depardieu selv som spiller).
Bergen Filharmoniske Orkester ble som vanlig svært elegant dirigert av Edward Gardner, med koreanske Sunwook Kim som solist – som også har denne rollen på den (foreløpig) eneste utgitte innspillingen av verket.
For det kommer nok flere innspillinger. Selv kunne jeg gjerne tenke meg konsertopptak fra festspillkonserten, som jeg synes låt både friskere og røffere enn den nevnte studioversjonen – innspilt med Seoul Philharmonic Orchestra dirigert av Myung-Whun Chung (Deutsche Grammophon, 2014).
Det føles som om tiden stopper, og all den travle klangen rundt deg blir et øyeblikksbilde av det sydende livet i en slik urban maurtue som verdens store metropoler tross alt er. Alt finnes der, men også muligheten til å forsvinne helt.
Verket da? Tja, det åpner veldig intenst; minner litt om stykket Fossils av Saint-Saëns (fra Dyrenes Karneval), som han skrev som et spark på skinneleggen til musikkritikerne.
Nå skal du være en svært sur kritiker for ikke å like dette; det er virtuost og klangrikt, med svært oppfinnsom bruk av orkesteret (jeg simpelthen elsker alt perkusjonskrydderet, elefantstøtene fra messingblåserne og de lekne fløyte-, fagott- og klarinettpartiene. Dette er et verk som puster).
De 20 minuttene det varer går usedvanlig fort, ja, det føles som om tiden stopper, og all den travle klangen rundt deg blir et øyeblikksbilde av det sydende livet i en slik urban maurtue som verdens store metropoler tross alt er. Alt finnes der, men også muligheten til å forsvinne helt.
Etter pausen fikk vi så en praktfull tolkning av Gustav Mahlers (1860-1911) sangsymfoni Das Lied von der Erde (Jordens sang), som egentlig er hans niende symfoni i alt unntatt navnet (han fryktet at det ville bli hans død, med referanse til at flere av de store komponistene kun rakk å skrive ni symfonier).
Åh, Mahler. Bare navnet får meg til å lengte etter den klangverdenen han tilbyr, et sted mellom slutten av den høyromantiske perioden og modernismens begynnelse.
Så er det også en svært dødsmerket symfoni. Tekstene er hentet fra antologien Den kinesiske fløyte, der Hans Bethge hadde oversatt kinesisk poesi fra Tang-dynastiet. «Alt blomstrer evig, bare ikke mennesket» er siste setning i symfoniens siste dikt, en setning selv Mahler fant for dyster, og fjernet. Han fullførte symfonien i 1909, men fikk aldri selv høre den fremført før han døde i 1911 (men han rakk å fullføre sin niende symfoni – og nesten hele førstesatsen i den tiende).
Åh, Mahler. Bare navnet får meg til å lengte etter den klangverdenen han tilbyr, et sted mellom slutten av den høyromantiske perioden og modernismens begynnelse. Das Lied von der Erde åpner fanfare-lignende, men er ellers mer dempet i uttrykket enn hans tidligere symfonier (ikke minst den praktfulle åttende, med kallenavnet De tusendes symfoni). Inndelt i seks satser er det her de to alternerende solistene som står i fokus, opprinnelig skrevet for alt og tenor.
På festspillkonserten ble solostemmene fremført av den britiske tenoren Toby Spence og den russiske mezzosopranen Ekaterina Gubanova. Av disse var det sistnevnte som virkelig merket seg ut. Stemmen hennes er svært kraftfull og dynamisk når hun lever seg dypt inn i de tungt depressive tekstlinjene, og når hun synger den østlig klingende fjerdesatsen, Von der Schønheit, er det nettopp det – helt nydelig.
[PostBlock id=372]
Spence sliter mer, det er så jeg innimellom skulle ønske at noen hadde gitt ham en mikrofon. Han klarer seg best i den (nesten) lystige Von der Jugend, med en melodi som kunne gått rett inn som del av filmmusikken til The Sound of Music.
Den lange sistesatsen, Der Abscied, er også svært filmatisk – og dramatisk. Melodien i åpningen minner om Ennio Morricones Gabriel’s Oboe. Med dype basstoner og syngende klarinett kjennes den som en åpning inn mot en annen verden. Så kommer Gubanovas stemme inn, og synger om at solen forsvinner bak fjellene.
Med dype basstoner og syngende klarinett kjennes den som en åpning inn mot en annen verden.
Fiolinene legger seg som et mykt teppe over landskapet. En stor båt legger fra kai. Gubanova setter seg. Noen sekunder er orkesteret helt stille, som om de holder pusten. Ingen beveger seg. En enkelt tone slår, som et nådeløst timeslag, og de er på igjen, med en mollstemt folkemelodi. Så reiser hun seg igjen.
«Der Bach singt voller Wohllaut durch das Dunkel» (bekken synger høyt gjennom mørket) synger hun, og hårene reiser seg rett opp på armene mine. For en stemmeprakt, for en melankolsk og vakker melodi (den minner litt om den drømmende og mollstemte arien Bachianas Brasileiras Nr. 5 av Heitor Villa-Lobos – der teksten hadde passet fint inn i dette selskapet).
Mot slutten er det som om både solist og orkester langsomt toner ut. «Ewig, ewig» gjentar Gubanova, stadig svakere. Så er det over. Publikum sitter fortsatt som hypnotisert noen sekunder før applausen bryter løs – etter hvert stående.
