PÅ TAMPEN: Debatter formateres i det politisk korrekte bildet, og synsere fryses ut og «kanselleres». Statuer rives, og i bøker forandres «krenkende» ord og uttrykk – nå sist i Roald Dahls bøker.
Tekst: Thorstein Selvik
Ordet krig benyttes hyppig. En ting er krigen i Ukraina – en forferdelig, forferdelig situasjon med lidelse, død og ukjent ende. Av respekt for det ukrainske folk bør vi dempe bruken av ordet krig.
Men kulturkrigene, som de kalles, finnes. Det handler om identitetspolitikk, om hvordan man ser verden, hvordan man ønsker å se verden. Alexandria Ocasio-Cortez og Ted Cruz bor i samme land, USA, og de har tilsynelatende lite til felles hva gjelder meninger og verdisyn.
Store grupper av spansktalende amerikanere stemmer demokratisk (ikke alle, ikke cubanerne i Miami for eksempel), og ikke-hvite amerikanere er om et tiår forventet å være i mindretall i det landet. Dette forklarer noe av hvite gruppers motstand mot forandring, deres redsel for å miste makt og privilegier.
I dette lyset er de tradisjonelle wasp-gruppene (white anglosaxon protestants) i ferd med å bli en minoriret over tid. Det har det blitt bråk av, og det er en viktig faktor i kulturkrigen.
I Europa er også polarisering og kulturkrig et voksende fenomen i mange land. Brexit kan definitivt sees i lys av en spesiell virkelighetsoppfatning hos et flertall av britene. Folkeavstemningen i 2016, som ble satt i gang av den ulykksalige James Cameron, førte som kjent til den dramatiske exiten fra EU.
Ytre-høyrekrefter i vestlige land rir bølgen og latterliggjør woke- og kanselleringskulturen som hevdes å komme fra arrogante, sinnsyke eliter. Som Putin også messer om.
Ordet kulturkrig handlet her om hva man håpet UK kunne bli utenfor EU. En noe underlig allianse mellom romantiske erkekonservative (Jacob Rees-Mogg og Edward Fox (skuespilleren), den Brussel-hatende opportunisten Boris Johnson og lett naive briter flest. Foreløpig har Brexit gått dårlig, med forsyningsknapphet og negativ økonomisk vekst.
Putin – i sin tale 21. februar i Dumaen, og i mange taler før – har langet ut mot Vestens aksept av seksuelle minoriteter og annet «moralsk forfall». En kulturkrig som på en forvridd måte skal legitimere krigen i Ukraina.
Ordet KRIG brukes naturligvis fordi der er motstandere. Motstanderne mot det politisk korrekte skapte fenomener som Trump. Og ytre-høyrekrefter i vestlige land rir bølgen og latterliggjør woke- og kanselleringskulturen som hevdes å komme fra arrogante, sinnsyke eliter. Som Putin også messer om.
Den politisk korrekte mentaliteten, krenkelser- og woke-holdningene representerer en annen kulturkrig som handler om en påstått opprydning av fortidens synder. Debatter formateres i det politisk korrekte bildet, og synsere fryses ut og «kanselleres».
Statuer rives, og i bøker forandres «krenkende» ord og uttrykk – nå sist i Roald Dahls bøker. Den britiske forleggeren har blant annet endret «føttene deres hadde ingen tær» til «føttene var firkantede på tuppen» i boken «Heksene». Heldigvis sier Gyldendal nei til å følge etter det britiske forlaget.
«Dette er absurd sensurering. Puffin Books og Dahl Estate burde skamme seg» twitret Salman Rushdie om endringene.
«Dette er absurd sensurering. Puffin Books og Dahl Estate burde skamme seg» twitret Salman Rushdie om endringene. Han burde være godt kjent med konsekvensene av sensur (som kjent mistet han synet på det ene øyet i fjor etter å ha blitt utsatt for et knivangrep på scenen under et foredrag i New York).
Hvor dette skal ende, er vanskelig å vite, men den demografiske utviklingen og migrasjonene tyder på at mangfold og minoriteter stadig vil styrke sin stilling. Derfor vil det politisk korrekte styrke seg for å favne om de mange gruppers preg og behov.
Taperne i denne debatten er grovt sagt to kategorier: Forvirrede akademikere som har tatt woke’ism for langt inn i det absurde, og hvite menn (som til en viss grad ikke synes å ha forstått hva som har skjedd). Kulturkrigene er antagelig i sin begynnelse, det vil ventelig bli verre.
