– Når barn selv velger det de skal lese, går det klart mest i humor, sier bibliotekar Anne Wang-Andersen ved Fana bibliotek på Nesttun.
– Hamsterprinsesse-bøkene ser litt flashy og glitrete ut, men gutter leser faktisk disse like mye som jenter.
Noe er som det alltid har vært: Barn elsker promp. Ungdom er opptatt av identitet (= seg selv). Voksne er dørgende kjedelige. Med mindre de er forfattere, da, for ting tyder på at litteraturen for barn og unge blir stadig morsommere. Og noen skriver jo disse bøkene.
Bibliotekarene Siv-Merethe Søbye og Eli-Gunn Rønning Buvik ved Sølvberget bibliotek i Stavanger hevdet i en podkast allerede i 2016 at det nå var blitt mer lek, og ordlek, i bøkene for de unge. For oss som vokste opp på det sosialrealistiske 70-tallet skal det ikke så mye til før bøker blir morsommere enn de som sto i våre bokhyller. Og for dem som er vokst opp med kun «Thomas baker» og «Emma hos tannlegen», har også bokheimen forbedringspotensiale.
Nå heter barnebøkene slike ting som «Jakob og Neikob» (Kari Stai), «Bukkene Bruse på badeland» (Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund), «Anda i ødemarka» (Ragnar Aalbu), «En pingles dagbok» (Jeff Kinney), «Pølsetjuven» (Marianne Gretteberg Engedal), «Pling i bollen» (Ingvild H. Rishøi og Bendik Kaltenborn) og «Johannes Jensen tar nattoget» (Henrik Hovland og Torill Kove). Det virker langt morsommere å være leser.
Humor med og uten alvor
– Det fins bøker med ironi og metaperspektiv jeg har antatt at den tenkte målgruppen har vært for små til å forstå. Men de tar det. Det kan hende de ikke forstår absolutt alt og må spørre den som leser høyt, men da får de det jo forklart. Man må øve på å bli en god leser.
Bibliotekar Anne Wang-Andersen ved Fana bibliotek på Nesttun ser den samme trenden. Vi skal snart snakke om det. Men først skal hun få ta oss imot, i denne filialen som unikt nok har viet halvparten av lokalet til voksenbøker og halvparten til barne- og ungdomsbøker. De fleste bibliotek rydder mest plass til litteraturen for de voksne. Hit kommer tilårskomne folk for å gjøre sine gamlings-ting, hit kommer barn og unge for å spille spill og gjøre lekser, mens bøkene de låner, tar de helst med seg hjem og leser. Hit kommer i grunnen alle folk, fra alle kanter, samfunnslag og etnisiteter; biblioteket er det mest umistelige vi har, fordi det er et lavterskeltilbud. Gratis og høyt under taket. Demokratisk.
Vi bærer med oss hver vår stabel av bøker ned trappene til pauserommet. Bøkene får plass midt på bordet. Wang-Andersen forteller at i 2008 var de morsomme bøkene og forfatterne på utlånslisten «Rampete Robin», Roald Dahl og «Pippi Langstrømpe». Det var stort sett det. Mye har skjedd på ti år.
– Humortrenden begynte vel med «En pingles dagbok», som banet vei for «Gutta i trehuset» (Andy Griffiths) og mange flere. Men nå er det kanskje aller mest i bildebøker vi ser humoren: «Bukkene Bruse på badeland» er et godt norsk eksempel på en populær humorbok, sier hun.
Boken, som er skrevet av Bjørn F. Rørvik og illustrert av Gry Moursund, har solgt nesten flere bøker enn det er lesere til i Norge, og er oversatt til mange språk. Forfatteren selv klør seg i hodet over suksessen. Men det gjør ikke Wang-Andersen.
– Rørvik hadde jo gitt ut «Reven og Grisungen»-serien fra før, sammen med illustratør Per Dybvig, den var også veldig bra. Han skriver rett og slett morsomt for barn og voksne, med mye ordspillhumor. Disse bøkene har hatt en stadig voksende fanskare i over 20 år, og det kommer heldigvis stadig nye morsomme bøker om både Reven og Grisungen for de litt større barna (5+) og Bukkene Bruse, som får de aller minste til å le så de rister.
I Bukkene Bruse-serien vrir Rørvik på et kjent eventyr, det første eventyret nesten alle barn lærer, ikke bare i Norge.
– En periode var jeg litt frustrert, for barn kunne ikke originaleventyret, de kjente bare til badeland-versjonen. Kanskje det er noen barnehager som har tatt grep nå, det virker i alle fall som om barna kan eventyrversjonen igjen.
Vrir på tradisjonelle tekster
Ifølge Wang-Andersen er det en tendens i tiden å vri og vrenge på tradisjonelle tekster. Den første Gutta i trehuset-boken lar seg inspirere av «Den lille havfrue» av H.C. Andersen. Hamsterprinsesse-serien av Ursula Vernon parafraserer eventyret om Tornerose i en av bøkene, og to andre eventyr i to andre.
– Hamsterprinsesse-bøkene ser litt dustete ut på forsiden, flashy og glitrete, men gutter leser faktisk disse like mye som jenter, sier hun, og trekker frem en ny bok fra bunken: «Keeperen og havet» av Maria Parr.
– Jeg spurte en gutt om han syntes den var morsom, han svarte ja, men den er også litt trist. Selv hørte jeg den på lydbok, det var Parr selv som leste, og jeg lo så jeg måtte stoppe bilen. Jeg, som ikke er noen fan av humorbøker for voksne en gang.
Hun tar frem «Hakk o ve» av Ragnar Aalbu, og sier at dette er den morsomste boken fra 2018.
– Er det utlånstallene som sier det?
– Nei, det sier jeg. Det er min personlige favoritt.
– Utlånet av barne- og ungdomsbøker de tre siste har det vært eksplosivt. Vi hadde over 3000 flere utlån i juli i år sammenlignet med i fjor. Voksenbokutlånet ligger derimot ganske stabilt.
Det var tydeligvis også Kulturdepartementets jurys favoritt, siden den vant deres pris for bildebøker i fjor. Boken handler om en hakkespett med hodepine, og allerede der kan man jo begynne å trekke på smilebåndet. Aalbu er en ihuga ordspillforfatter, med titler som «Anda i ødemarka», som spiller på biografien «Anna i ødemarka» av Dagfinn Grønoset, og «Dyr i drift», som handler om dyrene på en gård.
– Treffer bøkene hans bare oss sofistikerte voksne, eller også barne-målgruppen?
– Jeg hørte nettopp om en femåring som elsket «Hakk o ve». Om denne treffer barn, kan det være fordi de responderer godt på illustrasjonene. Barn i dag er veldig vant til å omgås bilder og er flinke til å tolke det visuelle. Men barn kan også være svake for ordspillhumor. En sønn av en venninne sa en dag: «Nå begynner det å regne». Moren svarte: «Ja, det kan du regne med». Han lo seg skakk. Og i «Hakk o ve» er det vitterlig morsomt med muldvarpen som graver – og spør. Og med hakkespetten som hakker.
Flere av bøkene «fyker ikke ut av hylla av seg selv», som hun sier, men må anbefales av en bibliotekar. Den nevnte «Reven og grisungen» er en slik bok, fordi illustrasjonene ikke nødvendigvis taler til barn som velger selv. Men når de har lest den, kommer gjerne foreldrene tilbake og takker for anbefalingen, for de har lest den om og om igjen i husholdningen.
– Når barn selv velger det de skal lese, går det klart mest i humor, sier Wang-Andersen.
Hun kan selv like tøys og tull-bøker som kun underholder, men hun verdsetter også humor som har en mer alvorlig bunn. Som «Jakob og Neikob. Naboen».
– Den er morsom, men den handler jo dypest sett om å være redd for at fremmede skal komme inn i nabolaget. «Jakob og Neikob og alle andre» får meg til å tenke på konformiteten blant ungdom. Disse bøkene treffer både voksne og barn. Og det er jo morsomt med en som bare sier ja og en som bare sier nei. Særlig når Jakob spør Neikob på en smart måte, slik at han får det svaret han vil.
– Som i: Synes du jeg er dum hvis jeg stiller dette spørsmålet?
– Nettopp.
På begynnelsen av 2000-tallet var ikke lettlestbøker lettleste. Det begrenset seg til lesebokstil: «Ola ser sola. Eli, sier Ola».
– I dag har også lettlestbøkene mye humor. I boken «Ryddetid» (Camilla Kuhn), sier hun, blar opp og viser meg, – ser du her at far og sønn sniker seg ut for å gå i svømmehallen, mens mor står og rydder i bakgrunnen. Nå er dette også blitt en spøkefull sjanger, dessuten med setninger som gir mening og innhold som er relevant.
Hvor ble det av følelsene
– Det er ulikt hvilken humor som treffer de ulike aldersgruppene. De yngste barna setter pris på bæsj, promp og snørr. Barn over snørrstadiet kan forholde seg til ordspill, til fritolkning av eventyr og til metatenkning, sier hun, og trekker frem nok en tendens.
– For eksempel har vi Vegard Markhus sin «Ei kjedeleg bok». Den er det en utfordring å formidle til barna: «Kom, så skal dere få lese en kjedelig bok». Men den er jo slett ikke kjedelig, den leker istedet med det å kommentere sin egen form, sitt eget medium. Det samme gjør «Vi er i en bok» av Mo Willems, som er ment for dem som nettopp har lært å lese. Du må nok være i alle fall fem år for å forstå akkurat dette nivået.
De som er vanskeligst å treffe med humor, er ungdom. Når de kommer og spør etter noe humoristisk, mener de gjerne noe i «Gutta i trehuset»-gaten. Akkurat denne serien leser barn helt opp til 14 år, vel å merke hvis de har begynt å lese den tidligere.
For eldre ungdom anbefaler Wang-Andersen gjerne forfatteren Liv Marit Weberg, som skriver romaner for det som kalles «young adult»-segmentet, og som kan ha titler som «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til», og «Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge». Her er utenforskapet, som kjennetegner såkalt ungdomslitteratur, gjerne selvvalgt; det står en ironisk særing på utsiden av fellesskapet og glaner uinteressert og tidvis fordømmende inn i gjengen.
– Webergs bøker kan jeg formidle til elever på ungdomsskolen og videregående. Men du skal nok likevel være en god leser for å få med deg alt her. Det er veldig ironisk, og ganske flaut.
– Ungdom er vanskelig å glede?
– De representerer i alle fall en utfordring. Det meste og beste som skrives for ungdom handler ofte om selvmord, psykiske lidelser, sorg og utenforskap. Det leses i massevis, men det ville vært fint med litt «lettere» humorbøker for denne aldersgruppen også.
Når jeg spør videre om målgrupper, svarer hun at hun slett ikke alltid forholder seg til det, da det også fins damer på 40 pluss som kommer og låner ungdomsbøker. Dette tror hun handler om at de er på utkikk etter litteratur med følelser og intensitet, og det sier hun med et lite spark til voksenlitteraturen – der alt kan skje, så lenge ting ikke går over sine bredder.
Selv arbeider jeg med barnelitteratur, så jeg har gjort meg noen tanker om det å sitte som voksen på Bybanen og lese en bok med veldig stor skrift og barnslige illustrasjoner. Tror folk det er noe i veien med meg? Da Harry Potter-feberen raste som verst, satt voksne mennesker på bussen i London og leste Harry Potter med et annet bokomslag utenpå, et voksenbokomslag, for å skjule at de var oppslukt av en barnebok.
– Er det forbundet med skam å «lese nedover»?
– Haha, jeg har kjent på det selv, på Bybanen. Men for å dreie mot noe annet: For mange lesesvake, eller for de med dysleksi, er det status om du blir sett lesende på en tykk bok. Skriften kan være stor, det kan være mange illustrasjoner, men boken er i alle fall tykk.
– Oppfatter, og oppfanger, barn humor tidligere nå enn før?
– Ja, jeg tror nok det. Det fins bøker med ironi og metaperspektiv jeg har antatt at den tenkte målgruppen har vært for små til å forstå. Men de tar det. Hos barn fins det rom for morsomme misforståelser på ganske høyt plan. Det kan hende de ikke forstår absolutt alt og må spørre den som leser høyt, men da får de det jo forklart. Man må øve på å bli en god leser.
Hun forteller at i skolen i dag har de gått bort fra å lære store og små bokstaver hver for seg. Nå lærer barna dem samtidig, og de blir tidligere flinke til å lese.
– I dag leser 2. klassinger detektivbyråbøkene til Jørn Lier Horst på egenhånd, og det ville vært utenkelig for ti år siden, sier hun.
– Man blir kanskje ikke snillere av å lese bøker, men jeg tror man blir smartere. Man lærer om strukturen i en fortelling, og om brudd med strukturen. Man lærer å tenke i sammenhenger, og får et begrepsapparat.
Utlånet til værs
La oss oppsummere litt. Humor fantes i barnebøker før også. Det er for eksempel morsomt når Astrid Lindgrens Emil i Lønneberget finner på alle sine «hyss», eller når Marikken skal prøve å fly og hopper ut fra taket. Det er (litt) morsomt (eventuelt uforskammet) når Thorbjørn Egner vil ha reven i Hakkebakkeskogen til å bli vegetarianer, slik at det kan bli fred i skogen.
– Det fins nok større åpning for å være humoristisk i dag, og det fins en annen humor i dag, med større bredde. Den er ordspillbasert, tradisjonsvridende og tillater metanivåer. Den er kanskje også mer direkte, siden vi er blitt mindre fisefine med tiden. Selv om det fremdeles fins foreldre som klager inn bøker på grunn av ufin språkbruk, forteller Wang-Andersen.
Dét kan gå innunder den innledende påstanden om at enkelte ting ikke forandrer seg. Samtidig sier det noe om at det fortsatt fins grenser igjen, som noen foretrekker å vokte. Om aldri så mye forfatter Gro Dahle og illustratør Kaia Dahle Nyhus ga ut en bildebok for barn om nettporno («Sesam sesam», 2017), og de få anmelderne som hadde innvendinger mest gikk løs på skrivetekniske forhold. Porno var greit, liksom.
Andre ting som ikke forandrer seg, er at spenningslitteratur og grøss ligger på utlånstoppen. Wang-Andersen sier at også koblingen humor og monster er bra for de aller yngste. Tegneserier og fantasy er andre populære sjangre. På den soleklare lånetoppen for de yngre barna ligger de nevnte detektivbyråbøkene av Jørn Lier Horst og fantasytegneserien «Amuletten».
Barn blir presentert for morsommere bøker, men det er tydeligvis også stadig morsommere å lese. Utlånet peker klart oppover. Under Sommerles-kampanjen øker det enda mer. Sommerles er en nasjonal, digital lesekampanje for barn i 1.–7. klasse, som varer gjennom hele sommeren og som administreres av folkebibliotekene rundt om i landet. Leserne kan registrere bøkene de leser og samle poeng, de kan løse oppgaver og vinne premier. Målet er å motivere barn til å lese bøker, og tilbudet er blitt svært populært.
– Utlånet av barne- og ungdomsbøker har økt de siste ti årene, men de tre siste har det vært eksplosivt. Fra i fjor har vi hatt 10 prosents økning av utlån hver måned. Under Sommerles er det spesielt merkbart, vi hadde over 3000 flere utlån i juli i år sammenlignet med juli i fjor. Voksenbokutlånet ligger derimot ganske stabilt, sier Anne Wang-Andersen.
