Lars Lillo Stenberg01
EN INNRØMMELSE: – Prisen har vokst på meg, for å si det sånn, du vet, jeg må komme med en innrømmelse: Jeg hadde aldri hørt om prisen før. Men da jeg fikk vite at jeg var mottager i år, syntes jeg det var veldig, veldig hyggelig, sier Lars Lillo-Stenberg. (Foto: Roy Bjørge)

Kjipe-Lars kom Oshlo-Lars i forkjøpet

Del artikkelen i Sosial medier

Da Lars Lillo-Stenberg var liten, tenkte han at alle som hadde briller var snille. Derfor er han svært glad over å motta Medaasprisen, som deles ut mandag på DNS.

– Halvor hadde briller, og jeg syntes han var så snill, og var så glad i ham. Min bror Ole var også snill, men han hadde jo ikke briller. Jeg trodde at alle som hadde briller var kjempesnille, særlig om de skjelte i tillegg. Det gjorde Ivar Medaas. Første gang jeg så ham på TV, tenkte jeg: Han er snill!

Det var på midten av åttitallet. Vi hadde i vår nasjonale musikalske stall Åge Aleksandersen, Jahn Teigen og Anita Skorgan, The Kids, Vazelina Bilopphøggers. Vi hadde Marius Müller, Casino Steel og Claudia Scott, Dollie, Trond Granlund, Jannicke, Drama, Olav Stedje, Ole I’Dole, The Monroes, Lava, Stavangerensemblet. Vi hadde Kjøtt, The Aller Værste og Jokke & Valentinerne. Vi hadde Raga Rockers, og Dum Dum Boys eksisterte, men hadde sitt gjennomslag til gode. For å nevne noen. Vi hadde en bred norsk flora av vise- og popsangere, og av rocke- og punkband, selv om vi liksom aldri klarte å bli internasjonalt store før a-ha kom i 1985 med sin Hunting High and Low. Våre naboer svenskene var flinkere der.

DET STORE I DET LILLE 

Det vi i alle fall ikke hadde, var noen som sang om en dame som forsvant i en blå folkevogn sammen med ekle gutter, bærende på en bassgitar, og etterlatende en kis som måtte spille badminton med far. Dette var noe nytt. Det var også nytt for oss at vi kunne være tøffe i pyjamas. Vi måtte også ta stilling til: Hvor tøff kan man egentlig bli i pyjamas? Og hvor tøft var dette Oslo Vest-språket? Det var mye å tenke over da deLillos ble en realitet.

Men de slo gjennom. Umiddelbart. Noe i oss, Norge nasjonen, ville ha det rare bandet fra Oslo som pludret om stort og smått, mest smått. Men det små strakte seg mot det store, for lille Oslo var tross alt en egen planet, i alle fall når personen i teksten gikk bedugget hjem fra nachspiel. Litt senere kom Hjernen er alene, og stort større blir det jo ikke, enn #denfølelsen. Siden er deLillos blitt mindre rare, rett og slett bare popstjerner. Ellers så er det vi som bare er blitt med på reisen.

Med noen unntak er det Lars Lillo-Stenberg som har stått for tekstproduksjonen. Den litt sky og keitete mannen med den lyse Neil Young-stemmen, som når han kom på scenen var alt annet enn keitete. Nå har deLillos over 30 år bak seg med produksjon av sanger som en etter en er trykket til nordmenns bryst: Suser avgårde, Nei ikke gjør det, Stakkars Oslo, Kokken Tor, Smak av honning, Neste sommer, Om og om og om og om igjen, La oss bli fri fra all nostalgi. Og så bortetter. I dag heter tre av fire i bandet Lars, for enkelhets skyld. 

ER IKKE MORSMÅLET EN EKTE DIALEKT? 

Lars Lillo-Stenberg er årets mottager av Medaasprisen, som går til utøvende kunstnere som tar utgangspunkt i lokale musikalske tradisjoner og som bruker egen dialekt. For noen er det kanskje overraskende at den går til en Oslo Vest-artist, men juryen understreker at dette er ingen distrikts-pris. Den handler om at man bruker dialekten sin, uansett hvor den kommer fra. Hva betyr det for Lillo-Stenberg å motta denne prisen?

– Prisen har vokst på meg, for å si det sånn, du vet, jeg må komme med en innrømmelse: Jeg hadde aldri hørt om prisen før. Dermed har jeg ikke gått og tenkt på om jeg kan komme til å få Medaasprisen. Men da jeg fikk vite at jeg var mottager i år, syntes jeg det var veldig, veldig hyggelig. Og at det er en fra hovedstaden som får den!

– Jeg tenkte umiddelbart at det var en pris for de som etter hvert har dukket opp fra hver eneste fjordarm eller fjellbygd, som kom derfra til musikkscenen med sin dialekt, slik som tidligere prismottager Odd Nordstoga. Jeg tenkte at vi som er fra Oslo, vi har vel nok som det er. 

Hva mener du med det?

– Hm, sier Lillo-Stenberg og ser ned på tallerkenen sin.

– Jeg kan ikke ta ansvar for at noen sier at det språket jeg snakker ikke er dialekt. Oslo Vest-språket er jo mitt morsmål.

Maten er kommet på bordet, her vi sitter på den italienske restauranten Bella Napoli på Nesttun. Han har nettopp vært på biblioteket over gaten og blitt bokbadet om sin bok om Nini Stoltenberg. Nå tar han pizzaen i øyensyn, og sier:
– Den pizzaen var stor til å være liten.

Hans kone Andrine Sæther, skuespilleren, stirrer ned på sin rullekebab som er tre meter lang og pakket inn i aluminiumsfolie. Her skal ingen gå sultne hjem. Om vi får av ytterskallet, for å si det med smurfene.

Hva mener du med at dere i hovedstaden hadde nok som det var?

– Jeg tenker på at vi vokste opp i en tid hvor vi fikk lov til å spille et sted bare fordi vi var i Oslo, mens de fra Stadlandet kanskje ikke hadde det like enkelt. Kanskje var faren din der på Stadlandet i tillegg rørlegger og tenkte at du også skulle bli rørlegger.

– Men tidligere var det faktisk de mest musikalsk-fremmelige rørleggerbarna som varmet opp for oss på bygdene. Slik er det jo ikke lenger. Nå har alt endret seg, etter Idol og alle de musikkonkurransene. Det hersker ikke de samme begrensningene. I dag tror jeg familier overalt respekterer en ung slektning som vil satse på musikk.

I tillegg nevner han de oslobaserte musikkavisene Puls og Nye takter, som begge eksisterte fra slutten av 70-tallet, og Beat, som startet opp omtrent samtidig med deLillos, og som tok hovedstadsmusikerne under sine vinger. Han føler at de fikk litt ekstra drahjelp.

Det heter seg jo at Oslo Vest-målet ikke er en dialekt, men en sosiolekt, hva tenker du om det?

– Jeg kan ikke ta ansvar for at noen sier at det språket jeg snakker ikke er dialekt. I Bergen har de jo også sosiolekt, ikke sant, noen sier ‘jeg’ og ‘meg’ og ‘ikke’, det handler om hvor de er vokst opp. Men sosiolekt eller ikke, Oslo Vest-språket er jo mitt morsmål.

Har dere fått høre noen ukvemsord i distriktene om dialekten dere synger på?

– Den dårligste erfaringen vi har hatt med det, var i Oslo, sier han med sh, altså «Oshlo».

OLSENBANDEN-OSLO

Han tar en pizzabit og dveler ved det han nettopp har sagt. Ikke innholdet, men uttalen.
– Jeg sa «Osslo» før, men nå sier jeg «Oshlo». 

Hvorfor gjør du det?

– Nei, det kom vel en liten fargelampe opp. Noen, eller mange nok, ga respons på at jeg sa «Osslo», og så skjedde det noe i meg. I alle fall, da vi turnerte i Nord-Norge da pyjamasfeberen raste overalt, kjente ingen der seg igjen i sosiolektproblematikken i hovedstaden, de visste ganske enkelt ikke at de var på Oslo Vest-kjøret. Vi hadde heller ikke lagt opp til det.

– Da vi spilte i Oslo, derimot, ble det tydelig for folk, i begynnelsen. Der kunne det falle noen ord. Men at jeg gradvis sa Oshlo ble jeg klar over da jeg skulle spille inn Oslosangen, som kom ut på en samleplate sammen med andre artister i 2000. I den første versjonen sang jeg «Osslo», mens på den som havnet på albumet sang jeg «Oshlo». Da merket jeg, nesten til min overraskelse, at det siste var mer relevant for meg nå. Sikkert disse damene jeg har vært sammen med, ingen av dem sa «Osslo».

Han forteller at også på deskene i Oslo-avisene ble det viktig å plassere bandet i en spesifikk bydel i hovedstaden. Var ikke geografien nevnt i brødteksten, hektet de det på i en bildetekst: «Bandet fra Oslo 3», det var liksom viktig å få sagt.

– Det skjedde noe annet også, om vi går tilbake til tiden med Suser Avgårde. Vi var hos Erling Lund i Sigma Studio; han sa: «Det er så utrolig deilig å høre at du synger om ‘lille Oslo’». I punkbandene på den tiden handlet det om å fortelle hvor stort, fælt, betongaktig og storbyaktig Oslo var, og så kom vi med det beskjedne «lille Oslo». Men jeg hadde lyst til å lage det bildet. Og det tror jeg var noe vi ga til folk utover Oslos grenser. Det ble en annen måte å omtale byen på, vi gjorde det til en personlig sak.

Andrine Sæther er nå kommet en fjellørretstørrelse inn i kebaben sin, og legger til:
– Og så har vi jo folk som Tor Jonsson og andre forfattere utenbysfra som er kommet til Oslo og skrevet om hvilket søkk den byen er, hvilket høl.

I sin barndom bodde han i Bergen, da hans far, skuespilleren Per Lillo-Stenberg, arbeidet på Den Nationale Scene.

– Ja, sier Lars, – og det var viktig for meg å poengtere at Oslo også hadde en sjarm, og ordlegge meg ut fra det. Jeg er jo vokst opp i en teaterfamilie, har vært med moren min på teatret stadig vekk, møtt Leif Juster, Carsten Byhring og de gamle revystjernene. Jeg tenker litt på hele det der «Olsen-banden-Oslo». Jeg har i tekstene mine lyst til å lene meg mot noe som er meg.

Norsk som sangspråk var altså, for å vise til innledningen, ikke en sjeldenhet. Men innholdet i tekstene fra for eksempel punkbandene, som Lillo-Stenberg sier det fantes «hundrevis» av på den tiden, kunne være mørke.

– Jeg tenkte ikke så mye på språket, mer på at jeg hadde lyst til å formidle noe annet enn angst og faenskap. Jeg var lei av de som skulle være så jævla ødelagte. Jeg tenkte at en dag skal jeg stå på scenen og gjøre noe annet.

Andrine nikker med mat i munnen.
–  I oppveksten på syttitallet følte jeg en stor flauhet over den norske musikken som ble spilt på radioen, det var vel disse Frem fra glemselen-greiene, oversatt av Arne Bendiksen. Jeg syntes ikke norsk passet særlig godt som popspråk. Samtidig elsket jeg Jan Erik Volds poesi, og da Arild Nyquist, som kom fra samme lyrikermiljø, dukket opp med en plate som het Epleslang, med merksnodige tekster, skjønte jeg at norsk likevel kunne være ganske kult.

PÅ KJENTE TRAKTER I BERGEN

Men norsk kunne jo være så mangt, akkurat som livet. Noen andre (som het det samme) kunne komme før en med andre (men til forveksling like) formuleringer og en annen (ikke så til forveksling lik) livsinnstilling, og forkludre ens eget navn og budskap.

– DeLillos oppsto da jeg gikk på Foss videregående. Dette var etter at jeg hadde gitt opp ideen om å være soloartist, og dét var det Lars Kilevold som bidro til. Jeg hadde nemlig tenkt å gi ut – under mitt navn «Lars» – en singel som skulle hete «Livet er en liten dings», som faktisk var min første norske tekst. Så går jeg en dag forbi Opus 8, platesjappa i Bygdøy Allé, og hva ser jeg i vinduet? Jo, navnet «Lars» og sangen «Livet er for kjipt». Det var jo veldig uflaks, tenkte jeg.

Lars Lillo Stenberg2
KJIPE-LARS: – Jeg hadde tenkt å gi ut en singel som skulle hete Livet er en liten dings under mitt navn «Lars», forteller Lars Lillo-Stenberg. Så kom Lars Kilevold ham i forkjøpet med Livet er for kjipt. På mandag mottar Lillo-Stenberg Medaasprisen. (Foto: Roy Bjørge)

Så da var det bare å tromme sammen et band, i første omgang. Og så ta livsgleden tilbake. Men alt i alt synes han altså ikke at han har lidd noen nød. Selv om kanskje hjernen er litt alene når han ser ut i det trøstesløse regnet og vet han snart skal krysse gaten over til Bybanen.

– Vi fikk gleden av å spille sammen med Odd Nordstoga ved en anledning. Jeg tenkte at dét var litt by og land, hand i hand.

I det minste er dette kjent land for ham – i sin barndom bodde han i Bergen, store deler av tiden på Slettebakken – et eiendomsmeglerspråklig «steinkast» fra her vi sitter nå – da hans far, skuespilleren Per Lillo-Stenberg, arbeidet på Den Nationale Scene. Unge Lars tilbragte mye tid på det teatret også.

MØTTE NESTEN MEDAAS

Blant de tidligere Medaas-prismottagerne jeg nevner for ham, kjenner han seg kanskje tettest forbundet med Odd Nordstoga og Øystein Sunde.

– Odd Nordstoga ble jeg veldig begeistret for da han entret musikkscenen. For eksempel synes jeg sangen Farvel til deg er fantastisk. Han vet godt at jeg er glad i den, jeg har sagt det til ham. Vi fikk gleden av å spille sammen ved en anledning. Jeg tenkte at dét var litt by og land, hand i hand.

Øystein Sunde ble han introdusert for da broren hans, Halvor, kjøpte LP-en Det året det var så bratt. Og det er Halvor som er linken hans til Ivar Medaas også, viser det seg.

– Halvor hadde briller, og jeg syntes han var så snill, og var så glad i ham. Min bror Ole var også snill, men han hadde jo ikke briller. Jeg trodde at alle som hadde briller var kjempesnille, særlig om de skjelte i tillegg. Det gjorde Ivar Medaas. Første gang jeg så ham på TV, tenkte jeg: Han er snill!

Pizzaen er over halvspist, kebaben er litt mindre lang.
– Ivar Medaas’ versjon av Blåmann er så fint uttrykt, så sympatisk utført, sier Lillo-Stenberg.

– Han gjorde også en versjon av Beatles’ When I’m Sixty-Four som jeg likte godt. Jeg møtte aldri Ivar Medaas selv. Men jeg satt nesten i samme rom som ham en gang, avslutter han oppstemt. 

Lars Lillo-Stenberg mottar Medaasprisen på Den Nationale Scene 29. oktober. I tillegg til Stenberg, vil en rekke artister medvirke på den tradisjonsrike Medaaspriskonserten.

 

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this