Lars Lillo-Stenberg er et funn som heisan-hoppsann-nazisten Fridolf i denne satiriske musikalen som både er underholdende og full av politisk alvor.
Vi dumper rett oppi en sommeridyll. Seks venner møtes på bryggefest, det er liv og røre, sol og sterke farger, Astrid Lindgrensk stemning – bare at det ikke er den svenske skjærgården, men norske fjell og fjorder som danner bakgrunnen på et lerret.
Orkesteret holder til på en liten avskjermet hageflekk, der de sitter og spiller lystig og laid-back musikk i «på tirsdag-på torsdag»-takt. Mye visper i slagverkavdelingen, altså.
Den opplyste veien
De seks vennene drikker og hygger seg, men politiske uenigheter kommer til overflaten. Etter en del diskusjoner åpner det seg også rom for selvransakelse: «Eg er så veldig typisk middelklasse, det er så flautt».
De dansende og syngende skuespillerne, vitalt koreografert av Hilde Sol Erdal, får mer mosjon enn i en aerobic-time.
Plutselig dukker Fridolf opp, en mann i naziuniform og med gevær. Han er ordentlig trivelig, byr på kake og saft og alt. Det viser seg at han ikke er nazist med overlegg, han har bare arvet en uniform av en løgnaktig morfar og bodd avsondret fra andre mennesker, så det er et og annet han ikke har fått med seg.
Da begynner «oppdragelsen» av Fridolf fra vennegjengen. De forsøker å opplyse ham ut av naiviteten. Han viser seg å være åpen for det, men spør: «Må jeg lese alle bøker, må jeg gå på alle seminarer, må jeg gå på høyskole, lese magasiner» etc. Det låter nesten som en de Lillos-tekst i sin konkret-trivielle stil.
Fridolf blir presentert for de ulike politiske partiene, gestaltet av vennegjengen. KrF lanserer seg slik: «Har du éin åndssvak unge, så klarer du to» (!), mens Arbeiderpartiet nekter å gå av scenen, bare popper opp igjen hele tiden uten å vente på tur.
Fridolf forstår stadig mer, og vokser ut av tidligere vrangforestillinger. Men da tar musikalen en ny vending, ved at gjengen vender seg mot ham, regelrett mobber ham. Det har en forsteinende effekt på Fridolf, som innbitt tar geværet sitt og går mens han sier at «ingenting kan stoppe meg nå». Da svelger vi nervøst – for nå kan alt skje. Fridolf er en løs kanon med noe å hevne. Han åpnet seg, gjorde seg sårbar, og det straffet seg.
Slik sett har denne satiriske musikalen, skrevet av svenskene Klas Abrahamsson og Erik Gedeon, virkelig noe å melde. Når rollen Karoline Krüger gestalter svarer Fridolf, som ikke vil la seg stoppe, at «det er ikkje vårt problem», så er det jo nettopp deres problem. De skapte denne reaksjonen hos Fridolf. Forestillingen reiser ganske enkelt spørsmål om hvordan man kan havne på de gale veiene, og hvilket ansvar vi har for å holde oss selv og andre unna disse farefulle retningene.
(Mye) driv og tempo
Forestillingen er gjennom-musikalisert; alle replikkene er sunget. Melodiene og arrangementene er gjennomgående gode. Tekstene er ofte artige, andre ganger banale klisjeer («hånd i hånd skal vi vandre», «sammen kan vi forandre verden» osv.), men når det er Lars Lillo-Stenberg som synger slikt, passerer det liksom.
Andre ganger igjen ligger det mye leksikalsk info i tekstene, som jeg gjetter på ikke ligger så godt i munnen på de som skal synge det. Men oversettelsen til Finn Tokvam byr på noen lune, humoristiske grep som i seg selv tilfører kvalitet.
Det mest problematiske når det kommer til tekstene er i grunnen den heseblesende musikken. Det fins knapt noen pauser, ingen trekker noen gang pusten. Orkesteret selv minner av og til om det hektiske orkesteret i The Muppet Show, og de dansende og syngende skuespillerne, vitalt koreografert av Hilde Sol Erdal, får mer mosjon enn i en aerobic-time. Alt dette skaper driv og tempo, men teksten lider av og til under det, da det kan være vanskelig å få med seg mitraljøse-tekst.
Dette kan ikke regissør Arvid Ones noe for, han har ikke komponert musikken. Han har lagt vekt på det satiriske elementet, og på tydelighet i grepene. Han er ikke redd for å kalle en spade for et naziflagg eller for en nazihilsen – her lyser symbolene og gestene skamløst mot oss, som for å protestere mot at de i så mange sammenhenger omgås med forsiktighet.
Tormod Lindgrens fargesterke bryggefest-scenografi er nærmest et statement i seg selv, om en nesten kunstig idyll som bare venter på å briste. Det er noe overeksponert over bildet. Karoline Krüger, André Søfteland, Sigurd Sele og resten av ensemblet står for fine fremføringer av numrene sine, og særlig Krüger har en diksjon som gjør det mulig å få med seg teksten. Men hun har nok også mer varierte musikalske oppgaver enn de andre.
Lars Lillo-Stenberg er et funn som heisan-hoppsann-nazisten Fridolf. Han sklir rett inn i rollen, både som naiv og glad, som ulykkelig, og som sammenbitt. Stemmen hans har musikalkvaliteter, og strekker seg altså videre enn viserock-bruken. Han er uttrykksfull og samvittighetsfull.
Til tross for litt heseblesing er altså «Min venn fascisten» en solid og tankevekkende forestilling med en befriende satirisk inngang til en vanskelig tematikk.
Fakta
Min venn fascisten
- Spilles av Det Vestnorske Teateret i samarbeid med Teater Ibsen.
- Skrevet av Klas Abrahamsson og Erik Gedeon, og oversatt av Finn Tokvam.
- Regi: Arvid Ones.
- Scenografi: Tormod Lindgren.
- Koreografi: Hilde Sol Erdal.
- Musikalsk leder, bass, trekkspill: Jon Rørmark.
- Piano: Trond Lindheim/Tor Egil Braseth.
- Trommer: Oddbjørn Aase.
- Med: Lars Lillo-Stenberg, Karoline Krüger, André Søfteland, Sigurd Sele, Ida Ursin-Holm, Andreas Hoff og Mathilde Skarpsno.
- Forestillingen hadde norgespremiere på Teater Ibsen i Skien 13. september, bergenspremiere i Logen i går, og spilles frem til 14. desember.
