– Jeg drømmer om sofa og klesskap

Del artikkelen i Sosial medier

– Jeg kjenner på et veldig behov for å bare ligge på sofaen. Og ha et klesskap i nærheten. Når du bor i en bag i fem måneder, er et klesskap fullt med tøy den største luksus, sier Kristian Blummenfelt, topputøveren fra Bergen som er ranket som en av verdens ti beste triatleter.

Er triatlon en sport for dem som ikke klarer å velge? For dem som bare elsker idrett? Eller er det en idrett som inviterer uvitende folk til å tenke at dette kan de klare like godt selv?

– Jeg skal til Portugal i tre uker, så blir det tre uker i Thailand, en uke i Abu Dhabi, deretter blir jeg hjemme noen få dager. Så er det Sierra Nevada, en uke i Bermuda, i mai blir jeg hjemme en uke før jeg drar til Yokohama i Japan. Så venter Leeds, Frankrike, Montreal, og endelig Tokyo i slutten av juli.

Nei, det er ikke en handelsreisende eller en retningsvill lottomillionær som sier dette, det er triatleten Kristian Blummenfelt, som har nok å henge svømmebrillene, sykkelhanskene og løpeskoene i.

Han har 1300 treningstimer i året, opp mot åtte om dagen. Han reiser kloden rundt og setter innimellom så vidt føttene på bergensk jord. Han figurerer i aviser og på skjermer over den ganske verden.

Flytende flytur

– Den beste følelsen er når du kommer over i en modus hvor du bare kan fortsette og fortsette, det er som å mate på med kull, du bare holder koken. Den følelsen er god, og selvsagt også følelsen det er å kunne snu seg og se tilbake på konkurrenter som er i ferd med å gi opp.

Ingenting av dette visste vi, min mann og jeg, da vi gikk om bord i et Easyjet-fly fra Luton til Jersey i høst. Vi var på bryllupsreise og hilste lykkelig nygifte på flyverten.

Da vi kom frem til vår rad, satt det en kar ytterst som reiste seg og var behjelpelig med å legge bagasjen vår på plass i hattehyllen (hvorfor heter det fremdeles hattehyllen? Hvor mange flypassasjerer bruker hatt i dag, og er hatter på størrelse med trillekofferter?). 

Anyway, som vi tenkte på vårt internasjonale vis, det var jo hyggelig gjort av vår medpassasjer, og vi sa «thousand thanksyou», eller noe slikt.

Han svarte: «No worries», men begynte straks etter å snakke til oss på norsk; han hadde jo overhørt vår samtale oss imellom.

Vi satte oss innerst, og alle håndhilste. Vi het det og det. Han het Kristian og var fra Loddefjord. Hva brakte nå oss til Jersey? Vi var på bryllupsreise, svarte vi, og like etter satt vi jammen med et glass champagne hver i hånden. Vi, altså, ikke Kristian. Han drakk kaffe. For hva skulle han på Jersey? Jo, han skulle konkurrere i triatlon. Å ja, så eksotisk, da, tenkte vi.

Denne sporten kunne vi lite om. Så vi spurte om distanser og slikt. Han nevnte noen distanser som midt i champagnen låt ganske ubetydelige i min manns ører, som mente at dette kunne han jo greie selv. Vår venn Kristian smilte høflig. Etter hvert som vi spurte og grov, gikk det opp for oss at vi hadde en elitedivisjons-triatlet ved siden av oss, og vi snakket stadig mindre om ting vi kunne greie selv. Vel fremme takket vi for praten og snøvlet «Tvi tvi i konkurranshen, da, Krishtian!»

Da vi kom frem til Jersey og gjorde oss kjent i hovedstaden St. Helier, kjøpte vi blant annet den lokale avisen, Jersey Evening Post. Der kunne vi lese om Kristian, og om de andre stjernene som skulle konkurrere i det som så ut til å være årets begivenhet på Jersey: Jersey Super League Triathlon.

Kristian fra flyet het Kristian Blummenfelt, kunne vi lese. Han var blant favorittene. Alle hans meritter ble ramset opp. Vi rødmet lett og bladde videre til kulturnyhetene. En dag gikk vi tur ned «på kaien», som vi kalte det.

«Kaien» like utenfor Radisson Blue Hotel, der vi visste at vår tjommi fra Loddiken skulle bo, var fylt opp av triatleter som var klare for take off, eller hva det heter, eller var de akkurat kommet i mål, hva visste vi, og det yrte av presse. Utøvere i sponsede drakter sto med ti meters mellomrom og ble intervjuet, det var et svare leven. Vi så ingenting til vår bestevenn Kristian, så vi spaserte ut av viraken.

Vel hjemme i gamlelandet kunne vi på NRK 2 følge Super League fra Malta, triatlon var tross alt en sport vi likte å følge med i, der så vi jaggu Blummenfelt igjen, han løp og løp. Han kom på 2. plass der, etter å ha sikret 3. plassen i semifinalen på Jersey, 9. plass sammenlagt.

Vi var stolte over 25-åringen som nærmest var for familie å regne. Men vi hadde litt dårlig samvittighet over å ha omtalt sporten hans så nonchalant. Så vi tenkte at dette får noen av oss reparere på.

Konkurrerer i alle distanser 

– Derfor sitter vi her i dag, Kristian, så fint at du ville møte meg her på Wesselstuen!

– Bare hyggelig, svarer Blummenfelt, og bestiller en kaffe.

– Ikke champagne nå heller?

– Nei, jeg er mer opptatt av jakten på champagne, sier han og smiler.
For ham er champagne gjerne noe som kommer sammen med en pokal. For meg kommer den bare beleilig.

For inntil en uke siden representerte Blummenfelt Bergen Triathlon Club, sammen med blant andre Gustav Iden og Caspar Stornes, som også har hevdet seg bra i toppen.

Nå har Blummenfelt og Stornes byttet klubb til Turn- og idrettsforeningen Viking, som vil satse på triatlon. Selv representerer Blummenfelt også Sartrouville i Frankrike, og selvsagt landslaget.

Etter at jeg var på Jersey har jeg ikke gjort annet enn å lese meg opp på triatlon. Men det er vanskelig å holde orden på de ulike distansene, og skjelne mellom verdensmesterskap, Super League, eliteserie og you name it (kulturjournalisters kortform for «vanskelig»).

Men jeg har skjønt at olympisk distanse er standard distanse, og utgjøres av 1500 meter svømming, 40 kilometer sykling og 10 kilometer løping. Supersprint er kortere, Ironman er lengre.

Jeg har skjønt at for å få delta i VM-løpene, som har størst prestisje, må man ha en viss ranking. Som en som er ranket som en av de ti beste i verden, kan Blummenfelt være med hvor han vil. Han konkurrerer i alle distanser.

Han har vunnet Ironman 2017 på 3 timer, 40 minutter og 23 sekunder, han satte verdensrekord på halv Ironman i 2018, han gikk også av med seieren i samme gren i 2019. Utover det har det gått litt opp og ned i fjoråret.

– Året begynte i Abu Dhabi, da var jeg i dårlig form og gikk på en smell, forteller han.

– I Leeds kom jeg på en 32. plass. Så ble det en femteplass i Montreal, så krasjet jeg i Hamburg, og vant VM-finalen i Lausanne. Man må kjøre litt jevnere for å vinne sammenlagt, sier Blummenfelt.

Til dem som mener de kan klare triatlon-etappene like bra selv, kan man jo minne om at det krever sin mann og kvinne å gjennomføre Ironman når det kommer til utholdenhet. Det betyr ikke at de kortere distansene er mindre krevende. For eksempel er Super League så kort at utøverne har uhyre lite tid å hente seg inn igjen på, om de skulle ha noe å hente inn.

– Ti sekunder er ingenting i Ironman-sammenheng, men særs mye i Super League. Man har ganske enkelt ikke ti sekunder å avse til innhenting. Knapt ett, sier Blummenfelt.

– Det er jo helt riktig at de korte distansene faktisk er noe de fleste kan fullføre. Men på toppnivå handler det selvsagt om å gjennomføre på tid. I Ironman er hovedsaken derimot for mange nettopp det å fullføre. Av 2000 deltagere er det kanskje fem som har mulighet til å vinne, for resten er det en kamp mot seg selv.

– Ti sekunder er ingenting i Ironman-sammenheng, men mye i Super League. Man har ikke ti sekunder å avse til innhenting. Knapt ett.

Jeg må tenke på det jeg selv har vunnet i mitt liv innenfor idretten, som stort sett begrenser seg til et lokalt skirenn blant venner og familie på en liten åkerflekk nord for Lillehammer, der jeg et år vant på idealtid. Det er den edleste form for å konkurrere med seg selv: å gå nøyaktig like sakte som du gjorde i forrige runde.

Jeg har vunnet prisen for den som turte å starte øverst oppe i skogen (ovarennet) i vårt like lokale hopp-OL med fem deltagere i seksmetersbakken. Jeg hadde så stor fart at jeg bare ramlet over hoppkanten og trillet bortover sletta (vi holdt oss ikke med unnarenn). Jeg kan ellers skilte med å ha tilbakelagt 60-meteren på hele 11,5 sekunder. Hva løp Kristian Blummenfelt 60-meteren på?

– Jeg har null peiling. Jeg var blant de treigeste i klassen på ungdomsskolen.

Holdt pusten til oppgaven var løst

Akkurat dette er litt mystisk. Som åtteåring begynte Blummenfelt å svømme. Men han var ikke blant de sterkeste i grenen. Derimot viste det seg at han var uhyre sterk i løping, da han slo seg på det. Svømmetreneren så dette, og foreslo at han kanskje kunne søke seg mot en annen idrett, som triatlon. Kristian var selvsagt ikke direkte svak i svømming, bare kanskje ikke en som kunne hevde seg helt i toppen.

Kristian tok rådet. Fra den første triatlon-konkurransen i Os i 2008 har han drevet med sporten siden. Det er på bakgrunn av det gåtefullt hvorfor han løp så luntete på ungdomsskolen. Kan det ha vært fordi 60-meteren var obligatorisk? Pålagte ting tar jo innsatsviljen fra noen hver.

Når jeg spør om hvordan Blummenfelt kan klare å satse innen alle distanser i triatlon, tyder svaret på at til tross for at han er havnet i verdensklassen på sprinten, trives han vel så godt med langdistanse. Det kan jo også forklare noe av ungdomsskolehistorien.

– Jo lengre, jo bedre. Den beste følelsen er når du kommer over i en modus hvor du bare kan fortsette og fortsette, det er som å mate på med kull, du bare holder koken. Den følelsen er god, og selvsagt også følelsen det er å kunne snu seg og se tilbake på konkurrenter som er i ferd med å gi opp. 

– Det å lykkes i toppen i triatlon, handler det også om psyke?

– Ja, det gjør det. I svømming er det ingen som sparer seg i starten, i sykling gÃ¥r man ogsÃ¥ hardt ut. NÃ¥r man løper, er det mann mot mann. Den som pusher hardest i siste runden vinner. Noen later som om de er slitne pÃ¥ sykkeletappen, og har plutselig likevel mer Ã¥ gi pÃ¥ løpingen. Men nÃ¥r det er tre kilometer igjen i løping – og det er ganske langt – du har konkurrert lenge og du er pÃ¥ den tøffeste etappen – da kan du jo velge Ã¥ gÃ¥ for et hardt rykk, noe som kan gjøre noe med den indre dialogen til konkurrentene. 

– Du har som motto «Go hard or go home»?

– Ja, blir man bedt om et sitat, må man jo finne på noe.

– Når jeg satt med et gangeark foran meg, holdt jeg pusten, og pustet ikke igjen før jeg var ferdig. Det var slike ting jeg gjorde på barneskolen.

– Var du slik på skolen også, at du for eksempel ikke ga deg før et mattestykke var løst?

– Ja, jeg likte matte godt, og det var om å gjøre å løse oppgavene raskest. Når jeg satt med et gangeark foran meg, holdt jeg pusten, og pustet ikke igjen før jeg var ferdig. Det var slike ting jeg gjorde på barneskolen.

Når han ikke holdt pusten over matteleksene hjemme i Loddefjord, spilte han fotball i Fyllingsdalen og svømte i Vestkantsvømmerne. Der gikk han sammen med de noen år eldre Alexander og Robin Dale Oen. De var gode forbilder, sier han, noen å se opp til. Treningsmiljøet var bra, med et fokus på det lille ekstra. 

Fall, farer og utfordringer

Men det hender jo også at det lille ekstra ikke er på ens egen side. Minst to ganger har Blummenfelt i konkurransesammenheng krasjet på sykkel. De mest dramatiske hendelsene skyldtes at syklisten foran ham falt. Begge gangene knakk sykkelen til Blummenfelt. Han uttalte etter et av fallene at han var glad han hadde sykkelsponsorer. Til Bergensmagasinet understreker han heller hvor ille han syntes det var å måtte gå til sponsorene etter havariene. Han kjører tross alt sykler som koster 100.000 kroner.

– Jeg har ikke vært høy i hatten når jeg har måttet gå og be om en ny sykkel. Jeg vil jo ikke fremstå overfor sponsorene som en eneste stor utgiftspost som bare har lurt seg til en god avtale. Da var det ekstra digg å kunne vinne VM-finalen i fjor, etter to krasj tidligere i sesongen.

Det er dette med krasj. Jeg prøver hele tiden å sammenligne meg selv med Kristian Blummenfelt, siden jeg har fått i oppdrag å gjøre meg til idrettsdust (det motsatte av sportsidiot) og gjøre ting kulturjournalister ikke kan. Den beste måten å få meg til å fremstå som dust, er å sammenligne mine evner med Blummenfelts. For hans forcer er ikke mine forcer. Jeg er mer opptatt av semikolon og slikt.

Men jeg har faktisk drevet mye med hest i min tid, til og med i sprangkonkurranser (jeg falt mye av og ble slept av gårde etter stigbøylen), og jeg må si jeg tenker litt på dette med sykkelkrasj. Er det lett for Blummenfelt å gå opp på sykkelen igjen etter stygge fall? Altså komme seg opp på hesten igjen?

– Jeg blir mer usikker når slikt skjer. Men jeg synes det er verst hvis jeg sklir selv. Følelsen av å skjene ut i en sving er ikke noe god. Hvis det er noen foran meg som faller, som forårsaker mitt fall, sitter det ikke i like lenge. Men jeg må alltid jobbe litt med det, med å finne tryggheten på sykkelen igjen.

– Jeg for min del er glad i å sykle på Rallarvegen, noe som er helt sammenlignbart med ditt yrke. En gang syklet jeg i full fart nedover de svingete veiene fra Vatnahalsen til Flåm, to mil rett ned. Jeg fikk skikkelig sleng på sykkelen fordi jeg forsøkte å unngå å kjøre på en mark. Er dette noe du kjenner deg igjen i?

– Jojo. Men også i våre ritt kan vi oppleve at rytteren foran deg ser et glasskår og svinger unna, så forplanter denne bevegelsen seg bakover. Rytter nummer tre kjører kanskje over glasskåret og punkterer.

– Men Kristian Blummenfelt, jeg forstår at man kan krasje på sykkel, og kanskje må man av og til stanse i løpedistansen og knyte skolissene. Men hvilke katastrofer kan skje i svømming?

– I svømmingen står man i startpunktet på en brygge. Hvis det er VM-serien er det kanskje 60 deltagere som står der og skal stupe ut og gi alt de har. Og det er jo ikke slik at du har en verdensmester i svømming først og så en som knapt kan bade bak. Det skiller lite mellom deltagerne, ti sekunder skiller kanskje første- og sistemann. De fleste kjemper altså om den samme plassen, også i sjøen. Dermed kan det bli mye knuffing rundt bøyen som skal rundes, eksempelvis. Man kan få spark, man kan miste svømmebrillene. Det filmes med droner over oss for at man skal kunne se om det blir rettferdig utført, men knuffing blir det uansett.

Noe annet jeg ikke har tenkt på som en utfordring knyttet til å drive med triatlon, er selve reisingen. Tidssonevekslingen, flyplasshåndteringen.

– Vi må jo takle mye jetlag. Vi reiser over hele verden, har mange mellomlandinger, reiser mellom mange tidssoner. La oss si at vi har hatt fire uker med god trening, vi er rustet til å konkurrere, men så skal vi halve verden rundt og ingenting i kroppen fungerer på grunn av jetlag. Vi oppnår kanskje bare fem dager i Tokyo med halvdårlig søvn før vi skal til pers, noe som ikke er direkte prestasjonsfremmende. Derfor er vi begynt å justere døgnet i forkant, litt og litt, før vi skal reise. Det kan ende med at vi står opp klokken to om natten for å trene, bare for å være i rute til den tidssonen vi skal møte.

Det fins paller og heder og champagne, men det fins også flyplasser og overvekt og sykler i hundretusenkronersklassen som knekker.

Når det kommer til flyplasser, reiser triatletene med eget utstyr, og de må selvsagt innordne seg flyselskapenes regler, som jo heller ikke er like, det er ikke alltid de får med sykkelen uten dikkedarer. Det har hendt at han har reist ut med 50 kilo bagasje, og tilbake igjen med 25. Det gjelder å kvitte seg med alt unødig, for å slippe å betale 12.000 kroner i overvekt.

Det er altså ikke uproblematisk å være profesjonell triatlon-utøver. Det fins paller og heder og champagne, men det fins også flyplasser og overvekt og sykler i hundretusenkronersklassen som knekker.

Min venn podkasten

– Om du trener opp mot åtte timer hver dag, så får du vel ikke tid til særlig mye annet?

– Jeg rekker en powernap mellom øktene. Da hører jeg gjerne samtidig på en podkast. Det er det jeg rekker. Du kan si det er mitt sosiale nettverk – mine nærmeste venner er podkaster.

Så smiler vår venn Blummenfelt og sier at det er ikke helt slik heller. For når for eksempel landslaget er på reise sammen, er de jo hverandres sosiale nettverk.

– Det er en bra gjeng. Det er som å reise rundt på guttetur. Vi føler oss privilegerte som har det slik. Tre måneder på leir føles ikke som en evighet mellom oss. Og når man etter hvert blir litt lei av hverandre, har man lært seg å leve med det også. 

– Men apropos champagnen, Blummenfelt, og apropos treningsmengde, går du mye på byen?

– Nei, det gjør jeg ikke. Festen for meg i helgene er konkurransen. Det er da jeg slipper monsteret løs. Det er ingen andre på laget heller som er opptatt av å gå på byen. Det er mer tilfredsstillende å kunne få en god treningsøkt lørdag morgen.

– Jeg har inntrykk av at det stiller seg annerledes med slalåm-folka, Lasse Kjus, Ketil Andre Aamodt og de?

– Jo, men jeg tror ikke nødvendigvis det er idrettsgrenavhengig, det er nok litt ulikt hvordan folk oppfører seg innenfor hver gren. Det fins konkurrenter i triatlon som er mer partydyr enn oss. Men det må koste dem mye, tenker jeg. Vi gjør heller alt vi kan i jakten på detaljen, perfeksjonen. Hvis man ser på dette som en livsstil, kan man jo faktisk ikke drive og gå ut i helgene. 

Lidenskapen for idrett

Det fins flere kombinasjonsidretter. Som kombinert, det ligger jo i navnet. Skiskyting. Femkamp og tikamp. Mange har også gjennom tidene gjort seg morsomme på kombinasjonsidrettenes bekostning, og vi kan fortsette leken med å foreslå badminton-slalåm, biljard-sjakk, fallskjerm-skyting, og denne fra min mann: «kano-ball istedenfor kanonball». 

– Er utøvere som driver med kombinasjonsidretter en egen mennesketype?

– Jeg tipper i alle fall at de kjennetegnes av at de elsker idrett i seg selv. De er ikke bare trukket av det å vinne. Det er de som kunne havnet i nesten en hvilken som helst sport. Jeg elsket selv fotball og basket, jeg gikk på ishockeykamper. Triatlon er kanskje en idrett for dem som ikke klarer å velge. 

– Men du ønsker jo å vinne i din idrett?

– Ja, det gjør jeg, og jeg har et sterkt konkurranseinstinkt. Men det er ikke det ene talentet som er motivasjonen. Kanskje man i triatlon heller vinner fordi man elsker det man holder på med. Mange svømmetalenter går videre i grenen fordi de er best. De kan ikke slutte, ingen i apparatet rundt ville tillate det. Triatlon-gruppen vår er i bunn og grunn selvdreven. Det er ingen som pusher oss ut på trening, vi må selv gjøre de smarte valgene. Det fins heller ingen snarveier i treningen ­– man sitter ikke ekstra lenge på do under en leirsamling for å slippe unna, for eksempel.

– Nei, hvem lurer man da.

Jeg har nå hele veien forsøkt å sammenligne meg selv med Kristian Blummenfelt, for selv å fremstå dustest mulig. Men i tillegg til den overbevisende hestehistorien min, har jeg også vært fotballkeeper på det fryktede og verdensberømte Nesodden småpikelag. Så jeg er ikke tapt bak en låvedør. Jeg forteller Kristian om min keeperkarriere, og går ut fra at jeg snakker til en som selv var utespiller. Men skulle du sett – han var også keeper. Så har vi noe felles! Endelig, på ordentlig.

– Men det som er kjedelig med å være keeper, er jo hele tiden å være i forsvarsposisjon – og har du gjort en dårlig redning tidlig i kampen, så er den følelsen vanskelig å riste av seg, sier han.

– Hvor ville du helst vært på en fotballbane, da?

– Jeg tror jeg ville vært på midtbanen. Da kunne jeg løpt mer. Spissene liker jo å score, og ta æren selv, jeg tror jeg kunne kost meg med å bare gjøre jobben.

Som nevnt i innledningen skal han snart ut på reise igjen, det er treninger og samlinger og løp. Målet hans er å vinne gull i OL i Tokyo i slutten av juli. Det målet har han hatt hele veien, sier han. Det neste halve året blir han kanskje hjemme i Bergen i til sammen fire uker. Da pleier han å «ta runden» som han sier, besøke venner og familie.

– Men jeg kjenner jo også et veldig behov for å bare ligge på sofaen. Og ha et klesskap i nærheten. Når du bor i en bag i fem måneder, er et klesskap fullt med tøy den største luksus!

Del artikkelen i Sosial medier