FRA ARKIVET: – Jeg sier ikke at jeg legger ned Pondus neste år, men jeg har begynt å ta ett år av gangen, sier Frode Øverli.
Publisert 9. desember 2018 // republisert 15. juli 2020
Han vokste opp i Vadmyra, gikk på Vadmyra skole og Sandgotna ungdomsskole, og regner seg som Loddefjord-gutt selv om han i dag har bosatt seg på Askøy. Skolebøkene hans var rikt dekorert, til lærerens store fortvilelse, ettersom bøkene skulle brukes av neste kull med elever.
EN DRØM TAR FORM
– Når skjønte du at du hadde talent for tegning?
– Det var nok på ungdomsskolen. Vi var tre kompiser som tegnet mye og kjørte hverandre litt, og det lå en konkurransebit der. Selv om det gjerne ikke var uttalt oss imellom så ble det til at vi skjerpet oss litt og pushet hverandre.
– Og så ble det en «game changer» for meg å få møte Arild Midthun, som i dag tegner Donald på lisens for Disney, og som allerede den gangen var en kjent figur for oss som var opptatt av å tegne.
– Arild er noen år eldre enn meg, og jeg husker at jeg og noen kamerater fikk komme opp til ham på Nesttun og gjøre et intervju i forbindelse med et skoleprosjekt.
Midthun var allerede godt i gang med «Truls & Trine» og juleheftene som han laget den gangen. Øverli husker hvor spesielt det var å få treffe Midthun og se på nært hold hvordan han jobbet.
– Han hadde et rom innredet som et atelier, med tegnebrett og tegnesaker, og bilder med forskjellige streker på veggene. Da formet det seg en drøm og en plan i hodet mitt om at dette kunne jeg også tenke meg å holde på med, forteller Øverli.
PÃ… TRYKK I FANTOMET
Loddefjord-guttens aller første stripe kom på trykk i Fantomet. Det glemmer han aldri.
– Fantomet ble lagt ned for bare noen uker siden, og det er jo litt trist. Det var der det begynte for meg. Jeg hadde noe på trykk i det som het Fantomet-klubben, hvor de glade amatører kunne sende inn tegninger. Jeg var 16-17 år, og kom på trykk for første gang med en stripe der Fantomet ikke var så heltemodig som han er i bladet ellers.
– Det var sommer og familien var på landet i Sogn og kjøpte Fantomet på det lokale S-laget der, for å se om mine tegninger var kommet på trykk. Det visste man aldri, så det lå stor spenning i å åpne Fantomet og begynne å bla. Og der dukket den opp, min første tegning. Jeg husker at jeg tok med meg bladet og viste det stolt frem til familien.
Terje Nordberg var redaktør for Fantomet og han skrev i en liten notis: «Legg merke til navnet Frode Øverli, det er kanskje ikke siste gangen dere ser det på trykk».
Pondus-skaperen ler når han tenker tilbake på det. Nordberg fikk naturligvis rett. Øverlis første Pondus-album ble trykket i 10.000 eksemplarer, og Øverli-stripene trykkes i dag i 24 aviser og blader i fem ulike land. Månedsheftene kom etterhvert i et opplag på 100.000, og er i dag Norges mest leste blad med 468.000 lesere.
HELT DER UTE
Leser man Pondus forstår man at tegneren er fotballinteressert.
– Jeg spilte fotball i Vadmyra, og det var den interessen som trigget arbeidet med Pondus. Jeg ville lage en serie som handlet om ting jeg hadde et forhold til: Fotball, musikk og etter hvert familieliv.
Det har aldri vært tvil om at serieskaperen er Liverpool-fan.
– Jeg skriver om ting jeg kjenner meg igjen i, jeg forstår lidenskapen og galskapen og det absurde i at vi holder med et lag i England, sier han.
– En ting er å holde med Brann hvis man er fra Bergen, men å holde med Liverpool, Queens Park Rangers og Stoke – eller å være Leeds-supporter; da er du virkelig helt der ute, altså. Du kan ikke rettferdiggjøre det på noen som helst måte. Det er ikke rasjonelt.
– En ting er å holde med Brann hvis man er fra Bergen, men å holde med Liverpool, Queens Park Rangers og Stoke – eller å være Leeds-supporter; da er du virkelig helt der ute, altså. Du kan ikke rettferdiggjøre det på noen som helst måte. Det er ikke rasjonelt.
– Jeg vil altså at elleve helt vilt fremmede mennesker skal putte ballen i buret til elleve andre helt vilt fremmede mennesker. De er ikke fra Liverpool. Jeg er ikke fra Liverpool. Det er jo toppen av meningsløshet, det innser jeg, men du verden; det engasjerer likevel. Jeg kan ikke forklare det.
– Jeg regner med at du har sett dem live, og at du har de kanaler du trenger for å følge med fra sofaen?
– Vi er nok der, ja. Absolutt.
– Svogeren min er United-fan og dersom Manchester United spiller klokken 17 blir det middag enten klokken 15 eller 20? Dette kjenner du deg igjen i?
– Ja, men da er han heldig. Jeg har familie som ikke sjekker terminlisten når de inviterer til middag. Som oftest er middagen midt i en Liverpool-kamp, og så er det bestemt at tv-en ikke skal være på. Det er jo helt absurd. Da blir man sittende der og sniktitte på mobilen. Det er bemerkelsesverdig hvor lite hensyn enkelte tar, smiler Øverli.
HELDIG MED «TIMINGEN»
Pondus-karakteren var gjennom en modningsprosess mens Øverli hadde andre tegnejobber.
– Når jeg først skulle bli serietegner var 80-tallet en veldig fin tid å starte på, og når jeg ser tilbake er det ingen tvil om at jeg var heldig med timingen; det var mange blader som ble startet opp rundt meg omtrent samtidig. Hadde jeg kommet til verden noen år tidligere, hadde jeg kanskje holdt på med noe helt annet.
– Norsk Mad ble startet på den tiden, og de var på jakt etter norske tegnere. Der kom jeg rekende på en fjøl og fikk et par sider. Så fant de som hadde laget Norsk Mad ut at de skulle lage et eget norsk humorblad, og Pyton så dagens lys. Da hadde jeg akkurat fått en fot innenfor, og ble med fra starten og fikk et levebrød. Da var jeg 18-19 år, og måtte bestemme meg for hva jeg skulle bli. Og slik ble det til at omgivelsene rundt meg var så gunstige at jeg faktisk kunne bli serietegner, sier Øverli.
– Hvordan var reaksjonene hjemme?
– Hadde jeg kommet til verden noen år tidligere, hadde jeg kanskje holdt på med noe helt annet.
– Jeg vokste opp med min mor, og hun sa tidlig at «du må gjøre noe med talentet ditt for tegning». Men da jeg kom hjem og sa at jeg skulle bli noe innenfor tegning, var det ikke samme melodien. Da var det mer: «Er du gal, du må jo få deg en jobb!»
– Men du satset?
– Ja, jeg la egentlig alle eggene i én kurv. Når det har gått så bra som det har, er jeg jo heldig som får holde på med noe jeg liker.
DRØY PYTON-HUMOR
– Hvordan oppsto Pondus-ideen?
– Det skjedde gradvis. Jeg jobbet i ti år med Pyton, og det var vel egentlig en litt pubertal guttehumor som etterhvert tok litt av, hvor man skulle være litt drøy.
– Så tok det ene det andre, og vi dro det lenger og lenger. Det ble en humor jeg vokste fra. Perioden tok meg fra 18 til 28 år, og da har du kanskje ikke den samme humoren som du hadde som ungdom.
– Jeg hadde lyst å lage noe som var mitt og som jeg kunne stå for, med mine interesser. Og etter noen famlende forsøk dukket Pondus opp. Jeg hadde en serie som jeg kalte for A-laget, og ut fra den kom Pondus og Jokke.
– Har Pondus forandret seg?
– Mye har skjedd med strek og figurer. Pondus har strekt seg en halv meter og fått et litt annerledes utseende, selv om du fremdeles kan kjenne ham igjen. Men det skjer jo litt med en strek etter snart 25 år.
Øverli hadde et par forløpere med et litt annet utseende før Pondus satt. Tegneren selv hadde sine tanker om hvordan han skulle se ut, samtidig som han kunne bruke redaktører som han hadde etter ti år i Pyton, og han fikk også tilbakemeldinger fra venner. Så var det å knirke figuren på plass.
Flere figurer kom til, og Øverli har gjennom årenes løp fått et stort persongalleri.
– Jeg har rundt tyve figurer som jeg kan boltre meg i. Etterhvert som årene går kjenner man at man må finne på ting og utsette disse karakterene for noe. Samtidig har figurene en personlig utvikling. Jokke som før bare satt på bar og sjekket damer, har fått kone og barn.
– Etter ti-femten år med sjekking og juling, kan det være greit å gi figurene nye utfordringer. Det er gøy både for meg og leserne. Hvis ikke tror jeg man fort går lei. Og det er sikkert de som er lei også. Når man har holdt på i snart 25 år, skal det noe til å holde på leserne, men jeg har vært heldig og hatt en trofast leserskare.
– Det tror jeg er mye på grunn av at noe skjer, nye kommer til og de blir litt røsket opp i hverdagen disse figurene. Det må skje noe. Hvis ikke blir det stillestående, sier Øverli.
ALDRI HATT SKRIVESPERRE
– Hvor gammel er Pondus?
– Jeg er nok blitt eldre enn ham. I begynnelsen så jeg for meg at han var rundt 30, og at han hadde små barn på tolv og to. Han er blitt litt eldre etterhvert, samtidig som ungene vokser til. Da Jokke skulle bli pappa, måtte ungene til Pondus bli eldre, slik at det ble en slags logikk i det.
– Hvor henter du stoffet fra?
– Det har vel skjedd at jeg bruker historier fra nærmiljøet. Ellers er det forbausende mye jeg bare finner på. Teksten er nok den viktigste delen av jobben; har du ikke et bra manus så har du heller ikke noe bra å tegne, og jeg har til nå ikke opplevd noen skrivesperre. Ideene kommer når som helst.
[PostBlock id=218]
– Men jeg har skrivedager. Da setter jeg meg ned, og da skal jeg skrive noe. Forhåpentligvis ligger det en bunke med manus der på slutten av dagen. Jeg skriver for hånd på en blokk, og så lager jeg små skisser. Har man ingenting i hodet må man bare jobbe det frem.
– Jeg har skrivedager. Da setter jeg meg ned, og da skal jeg skrive noe. Forhåpentligvis ligger det en bunke med manus der på slutten av dagen.
– Noen ganger kan jeg bla i en avis eller gå på nett og så kommer jeg på noe, situasjoner, stikkord. Og så går jeg gjennom galleriet mitt; hvem kan jeg sette i denne situasjonen? Med hvilken figur blir dette mest morsomt med? Og da begynner hjernen forhåpentligvis å virke. Stopper det opp der er det «game over». Men sitter du der i åtte timer, som folk i arbeid gjerne gjør, så må jo noe dukke opp, sier han og ler.
Øverli tegner tyve striper til bladet Pondus som utgis hver måned. I tillegg tegner han til Rutetid som kommer en gang i uken. Han lager også cover. 50-åringen tar noen ganger på seg andre jobber, som for eksempel å illustrere Rockestreker sammen med Bård Ose, en bok som ble gitt ut i høst.
Pondus trykkes i 45.000 eksemplarer hver måned, og han synes selv det er et høyt tall.
– Det er et tall det ikke gÃ¥r an Ã¥ forholde seg til. NÃ¥r det gjelder trykte medier og tegneserier peker de fleste pilene nedover, men det ser ikke ut til at Pondus dør ut med det første. Samtidig kommer vi aldri opp i de tallene vi en gang hadde; underholdningsmengden generelt er for stor og variert til det.Â
HEMMELIGHETEN
– Hva er hemmeligheten bak suksessen?
– Jeg har bare laget en serie som jeg kunne tenke meg å lese selv. Det er det hele. Jeg prøver ikke å «please» en spesiell gruppe der ute. Jeg er kun meg selv. Du må lage noe du selv kan stå for, uansett hva du driver med.
– Pondus nærmer seg 25-årsjubileum. Du har sagt at det nærmer seg slutten for ham?
– Det er flere aspekter her. Kanskje man ikke burde holde på med noe i mer enn tyve år. Hva har man å fortelle etter så mange år? Det er vanskelig å si. Men så er det fremdeles veldig gøy å holde på, og ennå er det slik at når jeg sitter og skriver, så får jeg ideer, og da er det greit å fortsette. Men samtidig har jeg også lyst å gjøre noe annet i min yrkeskarriere. Jeg har et par andre ting som jeg kunne tenke meg å få utviklet innenfor tegning.
– Hva da?
– Nei, det har jeg ikke lyst til å fortelle. Jeg vil vise til noe før jeg snakker om det. Derfor sier jeg at jeg ikke har lyst til å holde på i 25 år til med Pondus. Jeg ser at vi er på oppløpssiden; jeg sier ikke at vi legger ned neste år, men jeg tar ett år av gangen. Så nå skriver jeg ett-årskontrakter med meg selv, smiler han.
Pondus-butikken går meget bra. Øverli Holding AS kunne notere et resultat på 12,6 millioner i fjor, og selskapet har en egenkapital på 63,6 millioner kroner. Nå skifter han forlag, som i ti år har vært Egmont.
– Håkon Strand har vært agenten min i disse årene, og det er han som også har tatt seg av forretningsbiten og distribusjon av striper til avisene. Nå har han startet Strand Forlag, og neste utgave av Pondus kommer ut på dette forlaget.
ARILD MIDTHUN VISTE VEI
– Hvilke forbilder har du hatt?
– «Jøss, er dette norsk» tenkte vi da vi leste Arild Midthun sine striper.
– Jeg leste mye da jeg var liten, og det gikk mye i Fantomet, Donald og Billy. Etter hvert som jeg ble mer tegneserieinteressert, ble det mer av de fransk-belgiske tegneserieskapere, og jeg leste Viggo, Sprint, Asterix og Lucky Luke. Men de som har inspirert meg mest er den amerikanske Mad-gjengen.
– Her lokalt vil jeg trekke frem Arild Midthun som et forbilde og en mentor, han var den første som kunne si at han var på høyde med det beste fra utlandet. Jeg har lest alt av Arild. Det som var det avgjørende for oss unge på den tiden, og som gjør at han er så utrolig viktig for norske serieskapere, er at han viste oss at det var mulig. «Jøss, er dette norsk» tenkte vi da vi leste Arild sine striper.
– Og nå ser du altså for deg slutten for Pondus? Blir det begravelse også?
– Nei, det blir ikke begravelse. Det blir vel mer en Sopranos-avslutning, der man aner at ting er over. De satt på en «diner» og man så at de sakte, men sikkert ble omringet. Så ble det plutselig svart.
Frode Øverli tenker seg om.
– Det må skrives en verdig avslutning når den tid kommer. Det kan bli vemodig, men det kan også gi nye muligheter.
