– Mange mordere er helt alminnelige mennesker som er blitt utsatt for umulige livssituasjoner, enten det er økonomisk ruin eller vonde samlivsbrudd, sier Jørgen Jæger.
Bergensmagasinet får et intervju med kriminalforfatteren fra Hop i Fana etter et formiddagsforedrag på Bergen offentlige bibliotek, eller «litterær lunsj», som det står på plakaten. Foran et publikum på rundt 70, hovedsakelig fra den boklesende halvdel av befolkningen, intervjues han her «live» av bibliotekansatt Alf Kåre Blindheim.
– Jeg leste noen krimnoveller, og tenkte at dette var forferdelig dårlig; at jeg kunne ha skrevet det bedre selv.
For undertegnede fungerer dette som en myk intro til et intervju med en forfatter jeg selv har til gode å lese. Blindheim avslører nemlig inngående kjennskap til de ni bøkene hans, og får en engasjert og nesten harmdirrende forfatter til å diskutere vanskelige temaer som internasjonal menneskehandel, menneskesmugling og kvinner og barn som tvinges til å leve på hemmelig adresse.
– 831 kvinner og barn lever slik i Norge i dag, samtidig som overgriperen slipper forbausende bra fra det; og får fortsette på samme måten. Det er grusomt, sier Jæger.
– Tenk deg en jente på 11 år som må flytte til et annet sted i landet. På skolen kan hun ikke si hva hun heter, hun kan ikke bli fotografert og kan ikke ha kontakt med familie og venner.
Fiksjon og virkelighet
Han utfordres også på realismen i bokserien; det at hovedpersonene utsettes for temmelig brutale ting.
– Det går selvsagt en grense før det tipper over, innrømmer han.
– Men hadde jeg skrevet en bok om terrorangrepene 22. juli 2011 før de skjedde, ville forlaget sagt at dette ikke var realistisk.
Foredraget avrundes med spørsmål fra publikum.
– Det er en indre drivkraft, svarer han på et spørsmål om hvorfor han skriver, og legger til at han var 57 år da han debuterte som forfatter.
– Har du noen forbilder? lurer en annen, og kupper dermed et av spørsmålene på blokken min.
– Egentlig ikke, svarer han.
– Jeg har hele tiden ønsket å skape mitt eget univers, så jeg forsøker å ikke la meg påvirke så mye av hva mine kollegaer skriver.
Ni bøker senere
– Du var tidligere salgskonsulent i Fanaposten. Var det da du begynte å skrive? åpner jeg, på jakt etter en felles referanse.
– Jeg begynte der i 2003, som var samme år som jeg debuterte, forteller han.
Før dette drev Jæger med salg og markedsføring, og skrev den første boken etter at hans tidligere arbeidsgiver gikk konkurs.
– Jeg var usikker på om dette var noe jeg kunne leve av, så da Fanaposten søkte etter annonsekonsulent, tenkte jeg at det kunne være en grei jobb å kombinere med skrivingen.
– Jeg søkte og fikk den, og ble der frem til 2011. De hadde et fantastisk arbeidsmiljø.
– Samtidig skrev du en bok i året?
– Ikke helt. De første årene kom det en bok i året, men så hadde jeg et opphold fra 2007 til 2010. Da kom den femte boken. Etter det kom jeg med en i 2012, en i 2014, en i 2015, en i 2016 og en nå til høsten.
– Burde du ikke hatt den klar til påske?
– Nei, det er oppskrytt. Dessuten er Jo Nesbø ute med en ny nå. Det ville vært stupid å komme ut da.
– Hva er dine tanker om koblingen mellom påske og krim?
– Det er en god tradisjon. Jeg husker at Aftenpostens Terje Stemland anmeldte 40 norske og utenlandske krimbøker før påske et år. Han måtte dele anmeldelsene på to utgaver.
Krim på sengekanten
Æren for denne særnorske påsketradisjonen tilskrives Nordahl Grieg og hans stunt «Bergenstoget plyndret i natt». Dette var annonse for en krimhistorie, plassert på førstesiden i Aftenposten i 1923, og ble tatt bokstavelig fordi den var så svakt merket.
– Hele byen raser sammen i løpet av romanen. I neste bok er det igjen verdens fredeligste by. Slik er fiksjonen.
– Min bok Ridderkorset utkom før påske i 2014, og den solgte bra. Monster kom i september 2015 og Fortielsen i mai 2016. Sistnevnte var tredje mest solgte norske krimbok i fjor, så det kan kanskje lønne seg å spre utgivelsene litt; folk leser jo bøker hele året.
– Har du noen gang lagt inn påskeelementer i bøkene dine?
– Nei, men det vil jeg nok gjøre en dag.
– Hvorfor valgte du å skrive krim?
– Det var det som falt meg mest naturlig, med litt drama og litt spenning. På 80-tallet lurte jeg på hva jeg skulle skrive om. Så leste jeg noen krimnoveller, og tenkte at dette var forferdelig dårlig; at jeg kunne ha skrevet det bedre selv.
Han begynte med å skrive krimnoveller for ukebladet Hjemmet. Den første ble refusert, med begrunnelsen at den var for bloddryppende for målgruppen deres.
– Leserne deres var godt voksne kvinner som de mente ville ha litt mykere stoff. Etter at jeg forandret novellen litt slik de ønsket, ble den antatt. Det lærte meg å tilpasse meg målgrupper.
I løpet av 80- og 90-tallet skrev han 30-40 krimnoveller til ukepressen, alle tilpasset bladenes målgrupper. Noen ble trykket i Hjemmet, noen i Vi Menn, og noen i Alle Menn.
– De siste var litt på kanten. Det funket fint, det.
Forkledd småby
– Hvordan ser målgruppen din ut nå?
– Jeg har mange kvinnelige lesere, men ikke bare. Det er også en del menn, og en del unge lesere, så jeg må passe på at det er noe for alle. Noen mødre har skrevet til meg at barna deres ikke hadde lest noen andre bøker før de begynte å lese mine. Jeg har en fan fra Randaberg, Simen Ingemundsen, som har fulgt meg siden han var 13 år. Nå er han 21, og har startet bloggen BokTimmy.
De fleste av Jægers romaner foregår i den søvnige småbyen Fjellberghavn, som er Skudeneshavn i lett forkledning.
– Det er egentlig litt sprøtt, medgir han.
– Hele byen raser sammen i løpet av romanen. I neste bok er det igjen verdens fredeligste by. Slik er fiksjonen.
– Har du bodd der selv?
– Nei, men jeg er der flere ganger under skriveprosessen. Dessuten googler jeg; jeg kjører Google-bil.
Deler av handlingen i hans forrige bok, Monster, foregår på Syreneset fort i Skudeneshavn.
– Jeg gikk på kartet, og fant et nes nordvest for byen. Det viste seg at tyskernes hovedfort i Rogaland under krigen lå der. Herfra kunne de ha kontroll med all skipstrafikk. Så da syntes jeg det passet bra å plassere en kriminell motorsykkelklubb der.
Morderen i speilet
– Som leser går vi inn i observatørrollen. Vi kan distansere oss, og betrakte ekstreme handlinger på trygg avstand fra sofakroken. Hvor tror du vår fascinasjon for ondskap kommer fra?
– Det er vel noe i det at vi fascineres av å bli skremt, og at en god historie vekker leserens nysgjerrighet. Gjenkjennelse er også en viktig del, det at det er fortellinger som tar samfunnet litt på pulsen, og bringer leseren inn i en verden der de føler at de er kjent.
– Er det bare tilfeldigheter som gjør en mann til morder? Er det noe som kan skje oss alle? Er det en morder i oss alle?
– Det tror jeg. Mange mordere er helt alminnelige mennesker som er blitt utsatt for umulige livssituasjoner, enten det er økonomisk ruin eller vonde samlivsbrudd. Jeg skriver aldri om seriemordere, det er oppbrukt; i mine bøker handler det mer om misunnelse og begjær, sier han.
– Tenk på mennesker i krig; de kan ha opplevelser som gjør dem så avstumpet at ingenting lenger betyr noe.
– Enkelte mennesker kan ty til mord for å bevare det bestående, dersom de opplever at deres posisjon er truet. Man kan også oppleve at grenser flyttes dersom man kommer skjevt ut fra begynnelsen av livet; at ting som normalt er utenkelig blir normalt. Tenk på mennesker i krig; de kan ha opplevelser som gjør dem så avstumpet at ingenting lenger betyr noe.
Faste rutiner
Mange forfattere er kjent for å ha faste rutiner knyttet til selve skriveprosessen. Hemingway skrev fast fra soloppgang, og holdt på frem til han kom til et sted i teksten der han visste hva som ville skje videre. Det vanskeligste for ham da var å komme seg gjennom ventetiden frem til neste morgen.
– Har du faste skriverutiner?
– Vel, jeg unner meg selv å sove frem til kl. 08, og prøver å begynne skrivingen kl. 09 som en fast rutine. Så skriver jeg frem til kl. 15. I 19-tiden er det på an igjen, ofte til langt ut i de små timer, alle ukedager. Jeg skriver ofte 12 timer hver dag, sier han.
– Jeg bruker mye tid på research; da tar jeg hovedtrekkene før skrivingen begynner, og detaljene etter hvert som de dukker opp. En del av det handler om å snakke med folk.
– Hvor kommer ideene fra?
– Noen ganger er det fra virkelige ting som jeg har lest om, hørt om eller opplevd. Det er også en ting med at folk kontakter meg og ber om å få være med i bøkene mine.
Handling fra Bergen
Kai Svellingen Flatekvål, som var journalist i Fanaposten da Jæger jobbet der, insisterte på å være med i den femte boken, Karma. «Du kan få være han som tar livet av seg i første kapittel» foreslo Jæger. «Det går ikke. Som katolikk kan jeg ikke ta selvmord» svarte Flatekvål.
– Da sa jeg at dersom du vil være med i min bok, så gjør du som du får beskjed om. Slik ble det også. Men jeg kalte ham for Kai Flatvåg.
– Karma er også den eneste boken din med handling fra Bergen. Hadde Fjellberghavn fått nok drama for en stund?
– Hehe. Jeg gjorde det fordi jeg følte at leserne ville ha litt virkelige steder å forholde seg til. Dessuten hadde jeg lyst ut til en konkurranse der hvem som helst kunne skrive inn og foreslå seg selv som potensielt drapsoffer i boka.
Jæger mottok nesten 400 velbegrunnete søknader, og valgte til slutt Sebastian Maddox, som hadde jobbet som IT-ansvarlig på et advokatkontor i Bergen. I romanen blir han funnet død i advokatkontorets bakgård. Spørsmålet er om det er selvmord eller drap.
– Det er noe ugreie med en etterforsker i Bergen, så saken må etterforskes av et annet politidistrikt. Slik kommer Ole Vik inn, som setteetterforsker.
Tips fra politiet
– Du stiller deg ofte kritisk til politiet?
– Jeg synes de fortjener å få litt kritikk.
– Hva sier politiet selv?
– De er fornøyd. Jeg hører aldri noe fra polititoppene, men ofte fra tjenestemenn. De sender meg gjerne informasjon om forhold som de ikke kan snakke høyt om.
Jæger har også god kontakt med Harald Andersen, tidligere lensmann på Laksevåg, som leser gjennom og kvalitetssikrer det han skriver. Han har allerede lest den kommende romanen, Guden, flere ganger.
– Noen ganger foreslår han hvordan jeg kan fortsette fortellingen. Det har hendt at jeg har fulgt hans forslag, men som regel fortsetter jeg i mine egne tanker.
Når karakterene overtar
– Den mannlige hovedpersonen i bøkene dine er Ole Vik, den lokale lensmannen. Er det en bit av deg selv i ham?
– Jeg har en del likheter med Ole Vik, blant annet hangen etter mat. Jeg kan beskrive hans sultfølelse med skikkelig innlevelse. Ole er overvektig, og det er jeg også, men Ole mer, sier han.
– Ut over det kanaliserer jeg en del av mine verdier gjennom Ole, men han er en mye mer krass og brysk person enn meg, så der stopper likheten. Egentlig er han mer lik på Harald Andersen enn på meg.
– Blir det noen ganger slik, at karakterene overtar styringen, at de på en måte får sitt eget liv?
– Det er et interessant spørsmål, for slik er det faktisk. Når man bygger opp en person og legger inn i ham egenskaper og verdier, følelser og tanker, for deretter å utsette ham for ulike prøvelser, da vil han nødvendigvis reagere utfra hvordan han er. Det kan gi uforutsette utslag.
– Noen ganger må jeg gå tilbake og vinkle utfordringen annerledes for å klare å følge min egen plan. Så romanfigurene mine lever sine egne liv, ingen tvil om det, men til syvende og sist er det jeg som tar styringen. «I mitt univers er jeg Gud» svarte Tom Egeland på det spørsmålet en gang. Men så enkelt er det faktisk ikke.
Jørgen Jæger
- Norsk krimforfatter, født 29. juli 1946 i Bergen, og kjent for en serie på så langt ni kriminalromaner.
- Han debuterte med kriminalromanen Skyggejakten i 2003, den første i serien om lensmann Ole Vik og staben hans i Fjellberghavn.
- Gjennombruddet hans kom i 2012 med Stemmen, hans sjette utgivelse.
- Han skriver nå på den tiende boken i serien. Tittelen er Guden, og utgivelsen planlegges til høsten.
- Mer informasjon: juritzen.no/forfattere/jorgen-jaeger
