PÅ TAMPEN: Vi må integrere. Ellers «krekariseres» vi i helt feil retning med sydende enklaver av fremmedgjorte immigranter.
Jeg prøver å skjære litt i den norske tåkedebatten om integrering. Temaet er selvsagt komplekst, men her er noen generelle poenger, hvor økonomiske aspekter gis vekt – selv om et lands samfunnskultur synes helt avgjørende for temaet:
Store land med mange og komplekse befolkningsgrupper har jobbet med integrering i alle år. Canada og USA har muligens løst integreringsproblemene best. I to land hvor «alle» er innvandrere, og hvor fokus på jobber i privat sektor er dominant, blir etnisk bakgrunn uinteressant i forhold til om jobbene gjøres bra. Hvit, svart, gul, rød: Get the job done!
[PostBlock id=146]
Jada, jeg vet at Nord Amerika med sin kyniske kapitalisme og rasehistorie langt fra er plettfritt, men relativt sett sliter gamle europeiske adelsland mer (for eksempel Frankrike og Sverige).
Professor Kjell A. Nordstrøm fremholder at Europa aldri har fått til integrering. Kommer du fra Bergen til Stockholm og blir der i 50 år, er du fremdeles «norrmannen». Det samme om du flytter til Paris; du blir aldri fransk.
Etter fem minutter (hvis du kan engelsk, tre måneder hvis du ikke kan) i Los Angeles med flagg-ed og grønt kort i hånden, er du amerikaner, og heter du Jawaharlal, mottar du raskt daglignavnet Jerry (dette er et beskrivende utsagn og betyr ikke at jeg alltid foretrekker glatte amerikanske kjøpesentre fremfor franske landsbyer).
Arbeidsmarkedet er broen inn i det norske samfunnet. Språkopplæring er billetten til broen.
Storbritannia kjemper med sitt som endestasjon for horder av ex-koloniborgere, men flegmaet i UK gjør at det ikke fungerer så verst. Briter er vant til å håndtere det meste, «mad dogs and englishmen»-bildet gjelder ennå.
I Norge derimot er vi fremdeles i stor grad hvitnisser og kvasinasjonalister som helst ser ned på skotuppene hvis mulig. Har vi ikke kjent folk i hauger av år, fins de ikke. Vi bryr oss i hvert fall ikke. Men dette er ikke mulig særlig mye lenger. Vi må integrere. Ellers «krekariseres» vi i helt feil retning med sydende enklaver av fremmedgjorte immigranter.
Skal vi verne om norsk kultur og verdier, må innvandrere jobbe seg inn i dette samfunnet. Og husk: Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. La den ikke gå til spille. Landet vårt trenger langt flere hender. Og arbeidsmarkedet er broen inn i det norske samfunnet. Språkopplæring er billetten til broen. Språk er en avgjørende kvalifikasjon.
Dessuten: Trening må til på arbeidsplassen hvor NAV, LO, NHO og andre organisasjoner må tilrettelegge og hjelpe. Mye handler om trening og en positiv mobilisering. Opplæring i språk og andre ferdigheter på arbeidsplassen fungerer, klasseromsundervisning fungerer i mindre grad.
Våre nye landsmenns kompetanse må kartlegges. Folk er totalt forskjellige, og individuell erfaring og kompetanse må bedre fanges opp. Innvandrerne må kjenne det virkelige Norge på pulsen. Vi må ville få til integrering. Fordi alternativet er sløseri og vanstyre av kompetanse og ressurser. Samt en uønsket og potensielt farlig segregert utvikling hvor «krekarer» knoppskyter utenfor kontroll.
Men da må vi samtidig øke selvtillit og bevissthet om hvem vi selv er. Og derved våge å stille krav. De samme somalierne fungerer langt bedre i Amerika, hvor de stilles krav til, enn i Norge. Poenget i USA og Canada (ta gjerne med Australia, New Zealand og UK også) er: Ikke kødd med våre lover, ikke prøv å forandre våre grunnleggende verdier. Demokrati bygget på humanistisk grunnlag og ditto lovverk. Selvtilliten om vår egen kultur må stå klippefast.
Deler av det politisk korrekte Norge utviser en underlig mangel på stolthet over det norske og en slags servilitet overfor de ankomne. Fjerning av kristne symboler på mottakssentre er et lavmål (det minner om min datter som i barneår gav vekk lekene sine til nabobarna for å bli populær. Hun angret, og jeg måtte gå spissrotgang og hente lekene hjem igjen).
Ekte toleranse og vilje til integrasjon fordrer trygghet på hvem vi selv er. Da kan vi være åpne mot og hjelpe andre. Som i sin tur hjelper oss. Eller som det heter i Stephen Schwartz’ Oscar-vinnende melodi fra filmen Pocahontas: «You think the only people who are people / Are the people who look and think like you / But if you walk the footsteps of a stranger / You’ll learn things you never knew you never knew».
