En undersøkelse fra ifjor viser at mer enn hver femte elev på ungdomsskolene i Bergen føler seg ensomme. Mer enn dobbelt så mange jenter som gutter opplever dette, og undersøkelsen viser også at det er langt flere elever som føler seg ensomme i familier med dårlig råd.
Byrådet tar tallene nevnt over på alvor, og kort tid før jul åpnet de et helt nytt lavterskeltilbud i alle bydeler. Det nystartede kommunale tilbudet Barne- og familiehjelpen gjør psykiske helsetjenester tilgjengelig for barn, unge, foreldre og gravide – bygget opp rundt fire ressurssentre, hvert med ansvar for to bydeler.
– Vi må våge å snakke ærlig om livet, for selv om folk har ulik økonomisk situasjon, så vil alle mennesker oppleve kriser.
– Familier og unge kan henvise seg selv direkte, uten vedtak fra andre. Her kan man treffe psykologer, sosionomer, helsesykepleiere og mange andre, forklarer helsebyråd Rebekka Ljosland (KrF), som møter til intervju sammen med skolebyråd Roger Valhammer (Ap).
– Dette er en storsatsing fra Rebekkas byrådsavdeling, og på mange måter hennes hjertebarn, legger Valhammer til.
Lavterskeltilbudene består av blant annet samtaler, gruppetilbud, veiledning av foreldre og familieråd.
– Ressurssentrene skal ha kort ventetid, og være et sted der man møter noen som faktisk kan hjelpe, fortsetter Ljosland.
– Dersom de ser at her er noen som har behov for mer hjelp, kan de også henvise videre til spesialisthelsetjenesten.
– Det er viktig å understreke at dette kommer i tillegg til – og ikke i stedet for – skolehelsetjenesten, som vi årlig øker satsingen på. Dette skal fortsatt være en egen lavterskelinngang på skolene, sier Valhammer.
FLERE UNGE FÃ…RÂ PSYKISKE LIDELSER
På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet la Folkehelseinstituttet i fjor frem rapporten Psykisk helse i Norge. Denne viser blant annet at nesten hver tiende jente i alderen 15-20 år har fått diagnostisert en psykisk lidelse, noe som tilsvarer en økning på rundt 40 prosent i løpet av de siste fem årene. De vanligste lidelsene er depresjon, angst, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser.
Når det gjelder gutter med psykiske lidelser er bildet noe annerledes, siden de ofte blir diagnostisert før pubertetsalder, og da gjerne med diagnoser som ADHD, autisme og Tourettes syndrom. De har også høy risiko for atferdsforstyrrelser.
Det store flertallet av barn og unge (90%) er likevel fornøyde med livene sine, og gutter er generelt mer tilfreds enn jevnaldrende jenter. Barn og unge i familier med anstrengt økonomi er gjennomgående mindre fornøyde – både med livet generelt og med foreldre, venner og nærmiljø.
Det siste er ekstra bekymringsfullt med bakgrunn i at antallet barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har økt. Statistisk Sentralbyrå (SSB) la i april 2018 frem tall som viser at dette gjelder 10,3 prosent av alle barn (i 2016) – noe som tilsvarer mer enn en tredobling siden 2001.
Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen, med nesten syv ganger flere barn enn i gruppen uten innvandrerbakgrunn.
– Det er klart at det er mange ulike grupper som er risikoutsatte, og vi ser dessverre at noen innvandrergrupper i Norge er mer fattige, og mange sliter med å få seg jobb. Som samfunn må vi derfor hjelpe flere til å komme ut i jobb, kommenterer Ljosland.
– DET FINNES IKKE FATTIGE BARN
Når det gjelder barnefattigdom, påpeker hun at det egentlig ikke finnes fattige barn, siden det er foreldrene som er fattige – og at dette er noe som forsterkes av den glorifiseringen som finner sted i sosiale media, der vi hele tiden bare skal vise «hvor mye vi har og hvor godt vi tilsynelatende har det».
– Vi må våge å snakke ærlig om livet, for selv om folk har ulik økonomisk situasjon, så vil alle mennesker oppleve kriser. Det er litt av det vi jobber med innenfor helse og omsorg, sier hun.
– Nettopp derfor skal vi fra og med i år starte med samlivskurs for alle førstegangsforeldre. Dette gjør vi fordi vi tror at – uavhengig av om du har en stor lommebok eller en mindre lommebok, et langt forhold eller et kort forhold eller om du bor der eller der eller jobber med det eller det – så er det noen utfordringer med det å få barn som vi snakker veldig lite om.
Dette er noe hun mener understrekes av Folkehelserapporten, som Folkehelseinstituttet la frem før sommeren i fjor.
– Her går det frem at det har veldig mye å si for barna hvordan foreldrene har det i samlivet. Dersom vi klarer å starte tidlig, og våger å snakke litt ærlig om livet, om at det er utfordringer i samlivet, og at det er vanskelig å være foreldre, så kan det bety mye.
Forandringer i livet kan komme plutselig, enten at man opplever samlivsbrudd eller har en mor som dør i kreft.
– Slike ting snakker vi veldig lite om – og det er noe av utfordringen med hele den tematikken som vi snakker om – enten det er psykisk helse for ungdommer, dropouts eller folkehelse, hva det skulle være – at vi må våge å snakke ærlig om livet sånn at det faktisk blir enklere å søke hjelp, sier Ljosland.
– Det er litt derfor vi har åpnet Barne- og familiehjelpen. Dette er ikke et tilbud for de som sitter nederst ved bordet, men er noe som angår alle.
AKTIVITETSKORT FOR ALLE
– Voksne som har levd et liv tåler vel bedre at det er perioder der vi har mindre inntekt – at vi må snu litt på skillingen. Er det ikke slik at stigmatiseringen knyttet til fattigdom oppleves mer vanskelig for barn og unge, som skal ut i kameratflokken og finne ut av ting for første gang?
–  Ja, på sett og vis, men samtidig må vi politikere passe oss for at det ikke er vi som stigmatiserer, og tenker liksom at «da blir det et sånn og sånn tilbud, og det vil ikke gå der», sier hun.
– Da vi startet med Aktivitetskortet (se faktaboks, journ. komm.), var det enkelte partier som sa at «å, det er fattigkortet og det er så stigmatiserende», men det var faktisk ikke slik det ble opplevd.
– Jeg tror at det var veldig få som tenkte at Aktivitetskortet var stigmatiserende før veldig mange voksne begynte å snakke om det, men når det er sagt, så er det selvsagt en mye bedre ordning dersom det er noe alle har – og det er nettopp det vi innfører nå, sier Valhammer.
– Vi gjør Aktivitetskortet universelt, slik at alle har det, og så er det noen som vil få mer rabatt eller gratis påfyll fra kommunen, mens andre får det fra foreldrene.
MANGE ENSOMME BARN
– Hvordan er utfordringene med barnefattigdom fordelt? Er det enkelte bydeler der barn sliter mer enn i andre?
– Den siste levekårsundersøkelsen viser at enkelte bydeler har større utfordringer med fattigdom enn andre, men det vi ser aller mest er at det er ganske store forskjeller innad i bydelene – og ikke slik som i Oslo, der fordelingen er mer øst og vest, sier han.
– Utfordringene er større i skolekretser med mange fattige foreldre, noe som påvirker hvordan vi innretter oss for å motvirke det, da, og gi alle en lik mulighet.
–  Hvordan møter dere dette?
– Det er et ganske vidt tema, der vi gjør ganske mye. Noe av det ligger i Rebekkas byrådsavdeling med skolehelsetjenesten, slik vi har vært inne på, men vi også ansatt veldig mange flere lærere – spesielt i barneskolen.
– Elever som skal delta på en skidag eller skal spille fotball, og ikke har råd til utstyr, kan få låne ski eller fotballsko gratis av kommunen uten at noen vet det.
– Når vi ser på frafallet i den videregående skolen, så vet vi at dette starter allerede i første klasse – at det er mange av de samme som sliter da, som senere vil falle fra. Dette byrådet har derfor satset mye på tidlig innsats – en del av det med drahjelp fra Regjeringen, spesielt KrF i budsjettforliket.
–  Dere har også fått statlige midler øremerket fritidstilbud for barn og unge?
– Ja, og halvparten av de midlene har vi spisset mot levekårsområdene nettopp for å motvirke forskjellene.
Spørreundersøkelsen Ungdata (Velferdsforskningsinstituttet NOVA, 2018) viser at mer enn hver femte elev på ungdomsskolene i Bergen føler seg ensomme. Fordelt på kjønn er det mer enn dobbelt så mange jenter (29%) som gutter (13%) som opplever dette, og undersøkelsen viser også at det er langt flere elever som føler seg ensomme i familier med dårlig råd (46%) enn med god råd (18%).
– Vi kjente til dette fra før, men ikke at det angikk så mange, medgir Valhammer, som også var overrasket over at så pass stor andel av barn fra lavinntektsfamilier opplever ensomhet og utenforskap.
– Den direkte sammenhengen handler nok om aktivitet. Det å være med i et idrettslag koster litt penger, både til kontingent og utstyr.
– Der er det vel mulig å gjøre noen tiltak?
– Ja, og det gjør vi også. For det første er Bergen en av kommunene som har innført alt gratis-prinsippet i idretten. Alle kommunale skoler, barnehager og idrettsanlegg kan brukes gratis av idretten, sier han.
– I tillegg har vi opprettet og styrket – spesielt i det siste budsjettet – utstyrslageret vårt, som betyr at både skoler, fritidsorganisasjoner og idrettslag kan få låne utstyr gratis. Elever som skal delta på en skidag eller skal spille fotball, og ikke har råd til utstyr, kan få låne ski eller fotballsko gratis av kommunen uten at noen vet det.
– Hva med SFO og Kulturskolen. Kan foreldre få dekket noen utgifter der?
– Vi har friplasser i Kulturskolen, og siden januar 2018 har vi også hatt søskenmoderasjon i SFO. Det samme har vi gjort med barnehager. Så vi gjør en del slike tiltak, men er ikke i mål, sier han.
– En annen ting vi gjør er å bygge nærmiljøanlegg, der vi ser for oss to-tre i hver bydel. Det er her snakk om utendørs idrettsanlegg som er til egenorganisert idrett. De er åpne og gratis for alle, og treffer gjerne grupper som ikke passer inn i organisert idrett.
– Dere gir vel også tilskudd til nærmiljøer som ønsker å ruste opp et område til lek og idrett?
– Ja, der har vi gjort mye over store deler av Bergen, sier Ljosland.
DEN TREDJE SEKTOR
– Den siste nå var vel FAU ved Haukedalen skole som tok et initiativ med planer for å lage et lite nærmiljøanlegg, legger Valhammer til.
– Det er viktig å få bygget nærmiljøanlegg der alle kan være aktive og ha et fellesskap som ikke nødvendigvis er knyttet til et idrettslag eller noe annet. På samme måte ønsker vi å bygge åpne idrettshaller og Fysak-anlegg (multianlegg for unge som vil drive aktiviteter som ikke har en plass i de organiserte idrettslagene, journ. komm.). Slike lavterskel-tilbud er veldig viktig for folkehelsen.
– Hvor mange fysakanlegg er det nå?
– Vi har på Slettebakken og Melkeplassen, så det er bare to, men målet er å opprette flere i løpet av de neste årene.
– Hva med øvingslokaler for band og musikkbinger, slik som den ved U82-huset i Åsane?
– Vi ser at vi får veldig mye igjen for støtten vi gir til de frivillige organisasjonene, for eksempel Røde Kors.
– Der har vi flere, blant annet på Elvetun ungdomshus i Laksevåg. Noen av disse stedene er ganske slitt og ikke så tiltalende i bruk, så det er en av de tingene jeg mener vi som kommune bør gjøre noe med. Det trenger ikke koste så mye heller, og er viktige steder som kan skape fellesskap.
– En del av denne satsingen handler vel om frivillighet, som er et område der spesielt dere i KrF har markert dere?
– Takk for det. Vi ser at vi får veldig mye igjen for støtten vi gir til de frivillige organisasjonene, for eksempel Røde Kors, sier Ljosland.
– De frivillige organisasjonene er svært viktige, spesielt innenfor integrering, sier Valhammer.
– Samtidig er vel ikke dette akkurat noen hjertesak for Arbeiderpartiet?
– Hehe, nå skal ikke jeg prøve å stjele den fra KrF, da, men jeg er ikke helt enig i beskrivelsen din. Du har sikkert rett i at vi har tro på at det offentlige må stå for en del ting, men…
– …Arbeiderpartiet har beveget seg litt i KrFs retning i løpet av de siste årene, fullfører Ljosland.
– Frivilligheten har alltid stått sterkt for oss i Arbeiderpartiet. Se på idretten, der dugnadsinnsatsen tilsvarer 8000 årsverk. Det ligger enorme verdier i det, og det å ha et fellesskap innenfor frivillighet er jo fantastisk og noe som vi ønsker å bygge opp under, sier han.
–  Så har det vært en diskusjon om helsetjenester, om disse skal utføres av det offentlige eller de frivillige. Der har vi nok beveget oss. Generelt vil jeg si at den tredje sektor, (definert som «alle typer initiativer som ligger utenfor statlig regi og som ikke har profitt som hovedmål», ifølge samfunnsforskning.no, journ. komm.) er helt avgjørende for det norske tillitssamfunnet, og ligger tett på den sosialdemokratiske måten å tenke på – som er at et godt samfunn er et samfunn med små forskjeller.
FORNØYDE MED BYRÅDS-SAMARBEIDET
– En digresjon til slutt; tror dere at ekteskapet mellom KrF og Ap fortsetter etter valget til høsten?
– Det er planen, sier Valhammer, mens Ljosland bekrefter at KrF går til valg på det samme byrådet som de sitter i.
– Vi er veldig fornøyd med det arbeidet vi har gjort innenfor helsefeltet, der vi nå har mål om å kutte køen for personer med utviklingshemming, har styrket barne- og ungdomsfeltet med over hundre millioner, har styrket skolenes helsestasjoner med over 30 årsverk, styrket barnevernet med 26 nye stillinger og veiledningsprogram til alle nyansatte; alt sammen fordi vi skal sikre barna, som er det viktigste vi har, sier hun.
– Innvandringspolitikken har to føtter. Den ene går på migrasjon og flyktningpolitikk, mens den andre går på integrering.
– For å ta best mulig vare på barna, så må vi investere i de første leveårene. Det er slike grep som vi i de tre byrådspartiene har vært så enige om at er så riktig. Vi vet at konsekvensene kan bli store dersom vi ikke prioriterer forebygging – selv om dette er et arbeid som ikke får like stor medieoppmerksomhet som det å åpne et nytt sykehjem eller en ny skole.
Roger Valhammer ser her en parallell fra Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg (ledet av Masud Gharahkhani fra Buskerud), der han sitter som representant fra Hordaland.
– Innvandringspolitikken har to føtter. Den ene går på migrasjon og flyktningpolitikk, mens den andre går på integrering, sier han.
– Begge er like store i antall sider og tiltak, men det er likevel den første som får mest oppmerksomhet i media – til tross for at det er den andre som handler om hvordan vi skal lykkes med de som er her og de som kommer; hvordan vi skal få folk i arbeid, slik at barna deres skal slippe å vokse opp i fattigdom.
