– Min tilknytting til FN er så personlig at jeg har opplevd at venner har blitt drept, sier Kai Grieg, som blant annet har bodd med geriljaen i Myanmar og vært med og arrangert folkeavstemming i Øst-Timor. I dag er han kommunikasjonsrådgiver for FN-sambandet, og ser frem til en rekke arrangementer i forbindelse med markeringen av FN-dagen.
Kai Grieg er en mann som gløder både for internasjonalt fredsarbeid, miljøvern og handikappedes rettigheter. Han har tidligere vært leder av Naturvernforbundet Hordaland og har sittet som styremedlem både i Raftostiftelsen, Den Norske Burmakomité og FN-sambandet Vest.
– Militsen drepte huseieren der jeg jobbet, den ene tolken min, og en av sjåførene; alle de fikk tak i som hadde samarbeidet med FN.
Mye av engasjementet hans skriver seg fra erfaringer han gjorde som ung antropologistudent i grenseområdene mellom Thailand og det daværende Burma (nå Myanmar). Dette var tilbake på nittitallet, da Kai Grieg tok hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen.
Hovedfagsoppgaven hans handlet om det burmesiske monfolket – en minoritetsgruppe som drev motstand mot militærregimet – og i perioden 1993-1994 bodde han med en av geriljagruppene som kjempet for selvstyre.
– Jeg ville undersøke hvorfor folk støtter en geriljabevegelse. Svaret er at de, ved å vise lojalitet, får en trygghet tilbake. Når staten ikke kan gi folk trygghet, vil de søke det andre steder, forteller Grieg.
– Det sentrale ordet er sikkerhet, som handler både om å stoppe folk fra å skyte deg, å sørge for helsehjelp, og å gi tilgang på mat.
– Hva med skole? Hører ikke det også med i et slikt bilde?
– Ja, det er klart viktig i et langtidsperspektiv. Da jeg var i Øst-Timor under gjenoppbyggingen, var skole noe av det første vi fikk på plass.
ET MOT AV EN ANNEN VERDEN
Kai Grieg ble med i FN-sambandet allerede i 1991, mens han fortsatt var student. De første større internasjonale oppdragene hans for FN var knyttet til frigjøringen av Øst-Timor i 1999. Han var først med på å arrangere folkeavstemming om landets uavhengighet. Grieg ble tildelt Bonobaro, som ble regnet som landets farligste distrikt – blant annet fordi lederen for militsen kom derfra.
– Når staten ikke kan gi folk trygghet, vil de søke det andre steder.
– En amerikansk kollega sa at det var mye farligere å arbeide med folk som er lite motiverte, så jeg skrev på listen at jeg kunne arbeide alle steder, sier Grieg.
– Det første vi gjorde var å lage manntall i de fire landsbyene jeg hadde ansvar for. Oppmøtet på folkeavstemmingen noen uker senere var på 99,9 prosent. Den manglende tusendelen skyldtes at to av de vi hadde registrert, hadde dødd i mellomtiden.
– Så oppmøtet var egentlig 100 prosent?
– Ja, det var det. Dette var svaret på drømmen deres om selvstendighet.
Valgresultatet ble 80 prosent i favør av selvstendighet. Militsen hadde lovet å gå til krig dersom folket stemte for uavhengighet, og slik ble det også.
– Jeg har tenkt mye på det senere; at folket visste at landet ville bli brent ned om de stemte for uavhengighet. Likevel gjorde de det. De hadde et mot av en annen verden.
BRENTE NED LANDET
Med støtte fra indonesiske militærgrupperinger begynte militsen straks å ødelegge infrastruktur og drepe folk de hadde på listene sine.
– De drepte huseieren der jeg jobbet, den ene tolken min, og en av sjåførene; alle de fikk tak i som hadde samarbeidet med FN. Mange kom seg unna ved å rømme til huler i fjellet. Jeg fikk brev fra den andre tolken min, Francisco. «As you can see I’m still alive» skrev han.
Mens militsen brente ned landet, ble de FN-ansatte evakuert. Indonesia hadde garantert for sikkerheten, men klarte ikke lenger å holde på den. Utfordringen var at det var nettopp de indonesiske soldatene – som skulle passe på FN og hindre krigen – som stod bak massakrene.
Så fikk Australia – med tillatelse fra Indonesia – sikkerhetsrådet i FN med på å gjennomføre en fredsbevarende operasjon.
– Jeg stod i havnen da krigsskipene fra Australia kom. Da hadde jeg tårer i øynene. De som gikk rundt og skjøt likte ikke å bli skutt tilbake på.
Noen måneder senere kom Kai Grieg tilbake til landet som «civil affairs officer» i FNs interimregjering (FN styrte landet i tre år etter folkeavstemmingen i 1999), og ble værende frem til Øst-Timor ble erklært uavhengig i 2002.
– Da ansatte jeg lærere og sykepleiere i «mitt» distrikt, og var med på å bygge opp administrasjonen.
GEVÆRET KLIKKET
– Hvordan er forholdene der i dag?
– Øst-Timor er fortsatt et fattig land, men det er faktisk fredelig.
– Opplevde du selv å bli truet under den mest dramatiske tiden? Var du redd?
– Nei, jeg var ikke redd, det var ikke på den måten. Soldatene kastet håndgranater og skjøt rundt seg på veiene, men jeg var overbevist om at de siktet ved siden av oss. Det var selvsagt ikke helt trygt – mange av dem var fulle eller høye på amfetamin – men oss skulle de nok bare skremme.
Det mest dramatiske opplevde Kai Grieg like etter folkeavstemmingen. Da han skulle hente bagasjen sin, traff han og følget på en mann som siktet på dem med en hjemmelaget «muskedunder».
– Han prøvde å skyte på oss, men geværet klikket. Vi var i bil, så vi snudde fort og kjørte derfra. I bagasjen hadde jeg en bunke med tskjorter fra Bergen Turlag som det var meningen at jeg skulle gi til folk. Det var litt rart da jeg så disse tskjortene på folk senere; åpenbart hentet fra min stjålne bagasje.
EN KRITISK FANKLUBB
Etter at Kai Grieg kom tilbake til Norge og Bergen, har han vært engasjert i fredsarbeid på flere plan. I 2006 ble han ansatt som kommunikasjonsrådgiver ved FN-sambandets vestlandskontor. Dette er en uavhengig norsk informasjonsorganisasjon, med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde.
– Jeg omtaler oss gjerne som FNs kritiske fanklubb, sier Grieg.
– Vi støtter opp om FN, men ser samtidig manglene og skjevhetene; som det med at noen land har større makt i sikkerhetsrådet enn andre.
– FN er som en elefant. Har den først bestemt seg for å gjøre noe, så kan den ikke stoppes.
Verdensorganisasjonen kan dermed reagere ulikt på samme situasjon i ulike land, noe Grieg mener at er et stort dilemma. På den ene siden kan FN ikke bli sterkere enn det medlemslandene vil de skal være, på den andre har de faktisk klart å hindre mange kriger.
– En av sjefene mine i Øst-Timor sa at FN er som en elefant. Har den først bestemt seg for å gjøre noe, så kan den ikke stoppes, om det så betyr at den må rive ned trær for å komme gjennom.
I den pågående borgerkrigen i Jemen har «elefanten» tydeligvis inntatt hvileposisjon. Konflikten er mellom myndighetene og opprørere fra Houthi-bevegelsen, som representerer den sjiamuslimske befolkningen nord i Jemen, og støttes av Iran. En Saudi-Arabia-ledet militærkoalisjon har deltatt på myndighetenes side siden 2015, da konflikten eskalerte til en brutal borgerkrig. Denne koalisjonen støttes av USA og andre. FN har kalt krigen i Jemen verdens største humanitære krise.
– Akkurat nå er dette den konflikten vi fokuserer mest på her i FN-sambandet, sier Grieg.
– Nok engang er det sivilbefolkningen som blir ofrene. Det er trist at FN ikke har klart å vise styrke der. Selve konflikten burde vært enkel å løse opp i. Et minimum burde vært å få opphevet blokaden, slik at det ble mulig å komme inn med mat og medisiner.
SER SLUTTEN PÅ OLJEALDEREN
Kai Griegs jobb i FN-sambandet handler mest om informasjonsarbeid rettet mot videregående skoler og studenter.
I de siste årene har han arbeidet mye med å formidle klimaløsninger, med undervisning basert på elevenes innlevelse og engasjement.
– For at vi skal få en bærekraftig utvikling må vi endre måten vi lever på. Elevene blir overrasket når vi viser at vi kan lage plastposer og sugerør av mais. De er rundt femti prosent dyrere å produsere, men det er billigere om vi skalerer opp, sier han.
EU-kommisjonen la i mai frem forslag om blant annet å forby salg av engangsplast der det finnes alternativer til plast i produktene, og det jobbes med å få på plass tilsvarende regelverk i Norge.
– Vi er midt i det skiftet nå, både når det gjelder plast og overgang fra bensinbiler til elbiler. Gjennom undervisning kan vi bidra til å rive ned sperrene som finnes mot de endringene som vi vet må komme. Tenk på bilene, som alltid har kastet bort energien fra bremsene. Elbilene tar denne opp som ladeenergi. Det går ikke an å være imot det.
– Kritikerne hevder at miljøregnskapet likevel ikke går i hop, siden man bruker store mengder fossilt brennstoff i produksjonen av elbilene?
– Ja, og det er et reelt argument. Målet må derfor være å få verden over på fornybar energi innen de neste 20 årene, enten den kommer fra vind- eller solkraft. Kanskje det skjer av seg selv.
VINDMØLLER OG VILLAKS
– Vindmøller møter også stor motstand, både på grunn av infrastrukturen rundt dem og fugler som får kuttet hodet av?
– Problemet der er at vindkraften krasjer med tradisjonelt miljøvern, der mantraet er at «når det ser galt ut, så er det galt», sier han.
Slik sett er deler av miljøbevegelsens kamp mot utbyggingen av vindmøller helt i tråd med romanfiguren Don Quijote.
– Mitt svar er at vi er nødt til å gjøre det vi tror er best. Vi kan bare handle ut fra de opplysningene vi har i dag, mener Grieg.
– Satt litt på spissen kan du si at dagens sjøfuglbestand stuper, mens havørner stiger i antall. Da kan noen avkuttede havørnhoder bidra til at andre fugler får det bedre.
Da er han mer bekymret for den gjenværende norske villaksbestanden, som han hevder ikke er større enn at den kunne fått plass i ett oppdrettsanlegg. Her mener han at det er på høy tid med en radikal endring, ikke minst med tanke på miljøet i fjordene våre. Løsningen han har mest tro på, er å gå over til landbasert oppdrett, noe han mener vil redusere bruken av miljøgifter.
– Det er litt meningsløst at hver eneste av oss betaler kloakkavgift for å slippe ut de samme giftene som oppdrettsanleggene, sier han, og utdyper:
– Et bærekraftmål må være å redusere all gjødslingen av vannet og havet. Vi mennesker risikerer å forandre sammensetningen av luften, overgjødsle havet, fjerne alle fiskene, og hugge ned alle skogene.
VERDIEN AV ET VASSDRAG
Kai Grieg hevder at vårt forbruk av fossilt brennstoff tilsvarer at vi hvert år brente ned en skog like stor som det afrikanske kontinentet.
– Ideen enkelte har om at dette ikke påvirker havet og luften er mildt sagt pussig. Klimaforskerne sier at vi får mer regn på grunn av klimaendringene. Her i Bergen har vi nå 20 prosent mer regn.
Kai Griegs engasjement for miljøvern går helt tilbake til barndommen. Han husker spesielt byggingen av søndre innfartsåre i 1977. Da stod han på stand sammen med moren for å samle inn underskrifter mot sjølinjen og Fjøsangerkrysset
– Barndomsmiljøet mitt ble ødelagt da de bygget motorvei tvers gjennom stedet, sier han.
– Argumentet var at det er billigere å bygge veier gjennom elver og vann, siden man slipper å betale for landarealet. Sett fra naturens side er dette derimot det mest produktive og verdifulle arealet. Vi må komme oss bort fra denne «mennesket alene»-tankegangen. Verdien av et vassdrag kan ikke måles i penger.
Fakta
Kai Grieg
- Født 1965 i Bergen, og oppvokst på Fjøsanger.
- Utdanning: Hovedfag i sosialantropologi, med feltarbeid i Thailand og Burma (nå Myanmar).
- 2006-: Kommunikasjonsrådgiver ved FN-sambandets vestlandskontor.
- 2003-2004: Fagsjef og undervisningsleder ved Stiftelsen Egil Raftos Hus. Arbeidet med å fremme menneskerettighetsundervisning i skoleverket.
- 2004: Konsulent for Verdensbankens Community Empowerment Project (CEP), som gikk ut på å vurdere i hvilken grad dette tok hensyn til lokalsamfunnene.
- 2000-2002: Civil Affairs Officer i FNs overgangsregjering i Øst-Timor, først som ansvarlig for å ansette og veilede lokale ledere etter frigjøringen, og fra januar 2002 ansvarlig for undervisning av fylkesadministrasjonen i Viqueque-fylket.
- 1999: Ble med på FN-oppdrag i Øst-Timor (United Nations Mission to East-Timor), der han gjennomførte folkeavstemmingen om uavhengighet i Bobonaro by.
- 1991-1995: Styremedlem i FN-sambandet Vest.
- 1991-2001: Først medlem av studentgruppen, senere styremedlem ved Thorolf Raftos Stiftelse for menneskets rettigheter (Raftostiftelsen).
- 1986-2006: Ulike verv i Vestlandske Naturvernforening / Naturvernforbundet Hordaland. Satt som leder av foreningen i perioden 1989-1991.
