– I Norge tar vi fritidstilbud for gitt; slik er det ikke her, sier Ole Michelsen, som jobber for PlayOnside; en humanitær organisasjon på grensen mellom Thailand og Burma. Oppgave: Løfte barn og unge.
Ole vokste opp i Haukedalsbotn og spilte fotball for Åsane. Han studerte samfunnsøkonomi, og begynte å jobbe for DnB. Etter seks år sa han opp jobben, solgte leiligheten og gjorde seg klar for å reise ut og se verden. Nå jobber han med barn og ungdom som lever i fattigdom. Før påske arrangerte bergenseren fotballturnering for 500 burmesiske og thailandske barn.
– Vi bruker fotball som et verktøy for integrering, likestilling og utvikling.
– DnB var en god arbeidsgiver, og jeg har fortsatt kontakt med gamle kolleger, men tiden var inne for nye utfordringer, og aller først ville jeg reise et års tid.
– Så ringte Lise Ramstad?
– Ja, Lise er en god venninne, og hun driver en liten humanitær organisasjon som heter Gyaw Gyaw på grensen mellom Thailand og Burma. Fokuset er bærekraftig sosial infrastruktur. Det vil si bygging av skoler, sovesaler, brønner, opplæringssentre, helseklinikker og annet som kommer hele befolkningen til gode. Da jeg fortalte henne at jeg hadde sagt opp jobben min, inviterte hun meg for å være med og drive organisasjonen hennes. Det var en utrolig mulighet for meg, som var veldig enkel å takke ja til. Jeg hadde lyst å gjøre noe annerledes, så jeg dro i 2014.
SPILTE I ÅSANE
Michelsen har spilt fotball i Åsane gjennom hele oppveksten, og de siste årene spilte han for et kameratlag i 6. og 7. divisjon som heter Vestkysten SK.
– Det er sterkt å se hvilken kraft som ligger i idretten, hvordan den kan være et verktøy for å bringe mennesker sammen.
– Fotball har gitt meg mange venner, gleder, sorger og opplevelser opp igjennom årene, og gjennom det arbeidet jeg gjør nå får jeg bidra til at en ny og oppvoksende generasjon får positive opplevelser gjennom fotballen, sier Michelsen.
Han jobber for to organisasjoner, og pendler mellom den humanitære organisasjonen Gyaw Gyaw i Noh Bo og PlayOnside i Mae Sot.
– Mae Sot er en liten thailandsk grenseby med 150.000 innbyggere kun noen få kilometer fra Burma. Som følge av den over 60 år lange borgerkrigen, har mange etniske minoriteter – som har blitt forfulgt av militærjuntaen – flyktet over grensen til nabolandet Thailand. Her bor de i enten en av de ni registrerte flyktningleirene langs grensen, eller som papirløse migranter i landsbyer i jungelen, eller i grensebyer som Mae Sot hvor de livnærer seg med strøjobber.
Thailand har ikke ratifisert FNs flyktningkonvensjon fra 1951, og dermed har flyktningene begrensede rettigheter, de har blant annet ikke muligheten til å søke asyl. Burmesiske barn har ikke tilgang til det thailandske utdanningssystemet, derfor er det bare i vårt område 54 såkalte MLC, Migrant Learning Centers, som er deres eneste utdanningsmulighet.
Sammen med Javier Almagro driver bergenseren organisasjon som altså heter PlayOnside. Området kalles Lille Burma, ettersom beboerne i stor grad er burmesiske flyktninger og migranter som bor bak fjellene på en åpen slette, 3-4 kilometer fra grenseovergangen til Burma. Byen er preget av fattigdom, og mange har flyktet fra Burma til Thailand på grunn av jobbmuligheter, helsetilbud og sikkerhet. Det fins ni offisielle flyktningleire drevet av FN, og mange har levd der siden 80-tallet.
– Jeg har aldri følt meg utrygg verken på burmesisk eller thailandsk side, men det er vel det som kalles «white privilege», sier Michelsen.
KRAFTEN I IDRETTEN
– Hva gjør dere i PlayOnside?
– Vi bruker fotball som et verktøy for integrering, likestilling og utvikling. Gjennom et tett samarbeid med de forskjellige læresentrene for migranter, arrangerer vi fotballskoler, ukentlige treninger og kamper i helgene. Vi har satt opp en liga, og det skaper voldsom entusiasme. Vi har to fulltidsansatte trenere, to lokale burmesiske gutter, som har fått offisiell trenerutdanning. Målet er å fortsette å utdanne gode, unge trenere, både gutter og jenter, og tilby dem en lønn som de kan leve av.
– Hva gjør mest inntrykk på deg?
– Det er sterkt å se hvilken kraft som ligger i idretten, hvordan den kan være et verktøy for å bringe mennesker sammen. I Norge tar vi fritidstilbud for gitt, men slik er det ikke her nede. Fotballinteressen er enorm, og det er spesielt å se gleden og entusiasmen fotball skaper. For oss er det viktig å skape en trygg og god arena for lek og moro, samtidig som vi lærer dem betydningen av fair play og vise respekt for både medspillere og motspillere.
Ole synes det er spesielt kjekt å se jentene spille fotball. Det var nemlig ingen selvfølge i Thailand eller Burma.
– Der har vi definitivt vært med på å bryte ned stigma og barrierer. For noen år siden var det helt uhørt at jenter skulle spille fotball, og denne holdningen henger litt igjen hos enkelte skoler og hos enkelte lærere. Men når de ser at andre jenter spiller, så ønsker de gjerne å ha et jentelag selv også. Så hvis man skal peke på én ting jeg er spesielt stolt av, så er det nettopp dette. Det som er litt tungt å se, er alle barna som ikke får anledning til å gå på skole. I vårt område er over 30 prosent av migrantbarna uten skolegang.
Å LØFTE MENNESKER
– Dere har tre uttalte hovedmål?
– Det stemmer. Det første er det vi allerede har vært inne på: At jenter skal være med og spille fotball. Der har vi lykkes bra allerede. 500 barn deltar i fotballturnering hver helg, og av disse er 40 prosent jenter. For bare et par år siden var dette uhørt. Vi ser hvordan jentene får selvtillit, og vi ser at guttene forstår at også jentene kan, og slik lærer de også noe om likestilling.
– Det andre vi har hatt som mål, er integrasjon med fotball som arena. Da snakker vi både om at barn og ungdom med bakgrunn fra Thailand og Burma møtes gjennom fotballen, men også at de forskjellige etniske gruppene i det burmesiske samfunnet møtes. Barn har mindre fordommer enn voksne, så her er det viktig å gjøre et godt arbeid. Vi jobber også med trenerutdannelse for gutter og jenter i 18-23-årsalderen, der vi har fokus på å utvikle gode ledere og rollemodeller gjennom fotballen, og formidle verdier, slik at de i fremtiden kan bli gode ledere i lokalsamfunnet. Vi har allerede ansatt to personer.
– Det tredje punktet er empowerment, som handler om å løfte menneskene, slik at de har innflytelse på sin egen situasjon og sine egne liv, gi dem muligheten til å ta egne avgjørelser, tro på seg selv og føle mestring.
Michelsen legger ikke skjul på at dette arbeidet gir ham mye. Fotball har alltid vært en lidenskap for ham, men samtidig bare en hobby.
– Nå få jeg lov til å jobbe med fotball, og se hvordan det har en god innflytelse på menneskers liv. Det er sterkt å se entusiasmen og idrettsgleden blant barn og unge. Nå bygger vi også opp et team som identifiserer seg med de verdier vi har som organisasjon, og det er både meningsfylt og spennende.
BLIR PÅ BURMA-GRENSEN
Så lenge arbeidet gir resultater og det er gøy å drive med dette, så har han ikke noe hastverk med å komme hjem til Bergen igjen og jobbe på kontor. Nylig var det avslutning for en lang periode, og 37 lag bestående av gutter og jenter i alderen 9 til 16 år spilte på en, for dem, stor stadion i Mae Sot. Michelsen og hans team jobber med 14 skoler akkurat nå, men flere har meldt sin interesse, og PlayOnside ønsker å gi alle muligheten.
– Målet vårt nå er å bygge opp en stabil og bærekraftig organisasjon med fokus på utdanning gjennom fotball. Vi ønsker å nå ut til flere marginaliserte barn og unge, og gjennom fotballen gi både læring og opplevelser. Vi har en genuin tro på idrett som brobygger på tvers av kulturer, etnisitet og sosial status.
Når vi spør Michelsen hva som driver ham, svarer han kontant:
– Å gi barn og unge muligheter. Å vise i praksis hvilken positiv effekt fotball kan ha både på individnivå og på et lokalsamfunn.
Ole Michelsen kommer hjem til Bergen 11. mai sammen med kollega Javier Almagro, blant annet for å holde et foredrag for sponsoren BB Finans. Det arrangeres en veldedighetskonsert på Victoria Pub til inntekt for PlayOnside fredag 19. mai.
