– Det som er viktig ved et universitet er kunnskap, sier formidlingsleder Kari Årrestad, som tok Bergensmagasinet med på en omvisning i de naturhistoriske utstillingene i det nyoppussede Universitetsmuseet.
Førstkommende mandag blir det nyåpning av Universitetsmuseet, som har vært stengt for oppussing siden 2013. Statsminister Erna Solberg og barn fra bergensskolene vil stå for den formelle åpningen mandag 14. oktober kl. 10, og deretter vil det gå slag i slag med en rekke arrangementer utover dagen og kvelden.
– Hele poenget med dette bygget er at vi skal inspirere til kunnskap og læring, og de som er først i rekken til det er skolebarn. Så de vil vi gjerne ha med.
Bergensmagasinet tok nyåpningen på forskudd, og fikk en omvisning i det nyoppussede bygget noen dager før. En sprudlende og tydelig stolt formidlingsleder tok imot oss inne i inngangspartiet, og begynte like godt rundturen med å spørre oss om vi la merke til noe nytt i vestibylen.
DEN USYNLIGE GLASSVEGGEN
– Resepsjonen er borte, foreslår jeg, mens fotografen spør om det er noe med fargen på veggene.
– Begge deler er rett, men har dere sett glassveggen i inngangspartiet? spør Kari Årrestad.
Det har vi ikke, selv om vi nesten står lent opp mot den.
– At dere ikke ser den sier meg at dette er gjort på en god og nennsom måte. Vestibylen er det mest fredete rommet i bygget, og har en veldig opprinnelig form, forteller hun.

Den midtre delen av det praktfulle museumsbygget på Nygårdshøyden ble bygget i 1865, mens sidefløyene i sør og nord kom til i 1898.
– Det var stor vilje og entusiasme for å skape Bergen som en del av det norske prosjektet, staten Norge, og å definere Bergen som en sentral del av den vestlige kultiverte verden, forteller Årrestad.
Museets historie går helt tilbake til 1825, med tidligere stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849) som en av grunnleggerne. Han var viktig for å skape giverglede og godvilje for det nye museet.
Museet var en viktig del av grunnlaget for etableringen av Universitetet i Bergen i 1946.
Museet var en viktig del av grunnlaget for etableringen av Universitetet i Bergen i 1946, som det nå er en integrert del av. Innenfor dørene har de store samlinger innen kultur- og naturhistorie, med stort fokus på flerfaglig forskning og formidling.
Som landsdelsmuseum på Vestlandet skal de i tillegg fungere som et regionalt kompetanse- og formidlingssenter for andre museer, skoleverket, politiske miljø, næringsliv og publikum.
Årrestad tar oss først med inn i lokalet til venstre for vestibylen. Her var det tidligere kafé, men er nå blitt et område som skal være åpent for alle som kommer til museet – uten å kjøpe billett.
MYTER, KUNNSKAP OG FORSTÃ…ELSE
– Det som kommer her, er en utstilling som setter startpunktet for hvordan vi ønsker at folk skal tenke, forklarer Årrestad.
– Husk at vi er på et universitet. Det som er viktig ved et universitet er kunnskap, så vi stiller derfor spørsmålet om hvordan kunnskap blir til, og hvordan den definerer din  opplevelse av verden.

– Det handler vel om forståelse, foreslår jeg; at uten forståelse er kunnskapen verdiløs?
– Ja, men hva forstår du? svarer hun.
– Hvis vi går tilbake til 1700-tallet, så forstod de da også – men på ulike premisser. Enkelte ting ble definert slik at «ah! Dette er min verden».
– Så satte man inn en skaper der man ikke forstod?
– Vi ønsker å være en arena der publikum kan gå i dialog med universitetet om vitenskap, kunnskapsdannelse og forståelse.
– Noen gjorde det, ja. Det å ha et verdensbilde som på en måte gir mening for deg – det er det denne utstillingen handler om. Den går tilbake i tid, og den går også litt sånn rundt omkring i rom, fortsetter hun, og spør meg om jeg har barn.
– Ja, jeg har fire jenter, bekrefter jeg.
– Hvor mange enhjørninger har de på rommet sitt? spør Årrestad.
– Ikke så mange nå lenger, men de har nok hatt en del, svarer jeg.
– Skjønner du da poenget ved at jeg sier det? Enhjørningen er et mytisk dyr. Det fantes mange mytiske dyr tidligere fordi man ikke hadde helt klart å undersøke, beskrive og forstå verden rundt seg; ikke helt visste hvordan den så ut.
EN UTSTOPPET ENHJØRNING
Hun peker opp på veggen, der de har montert et utstoppet enhjørninghode – satt sammen av et hestehode og hornet fra en narhval.
– Vi har kalt denne utstillingen for «Verdensbilder». Det handler om å forsøke å sette dette mytiske dyret inn i en sammenheng. Ikke fordi vi tror at det finnes enhjørninger, men fordi enhjørninger er et eksempel på visualiseringen av de mytiske dyrene – som på en måte skapte et verdensbilde.
– Sjøfolk kom hjem med disse narhvalhornene – og så laget man historier?
– Ja, så dette eksempelet er egentlig veldig godt. De enhjørningene du har sett hjemme på pikerommet har også snurr på hornet – slik som denne – så enhjørningen vår blir slik et startpunkt når publikum entrer dette museet, og da er det kunnskap og forståelse som er poenget. Vi ønsker å være en arena der publikum kan gå i dialog med universitetet om vitenskap, kunnskapsdannelse og forståelse.

Vi beveger oss inn i de ulike utstillingene, og begynner med «Det ukjente landet». Denne handler om dyphavet, som er et av de minst utforskede områdene på jorden til tross for at det dekker 60 prosent av overflaten.
FANTASIFULLE SJØMONSTRE
– Dette er på en måte en visualisering av temaer fra utstillingen om verdensbildet, sier hun, og peker på et stort utsnitt fra et gammelt kart.
– Her har vi de mytiske dyrene som man den gangen fullt og fast trodde at eksisterte.
Kartet er kjent som Carta marina (latinsk for «sjøkart»), og ble tegnet av den svenske presten Olaus Magnus i 1539. Originalen befinner seg i dag i Det bayerske statsbiblioteket, der det ble gjenfunnet i 1886. Både Skandinavia og Island er tydelig tegnet inn, med en rekke fantasifulle sjømonstre ute i havet mellom landene.
I vår tid befinner de mytiske dyrene seg også i havet, men nå nede på store uutforskede dybder.
I vår tid befinner de mytiske dyrene seg også i havet, men nå nede på store uutforskede dybder. Utstillingen tar oss 3000 meter under havets overflate, der forskerne stadig oppdager nye organismer og unike økosystemer, ofte i sammenheng med undersjøiske vulkaner og varme kilder.
– Skal det være så mørkt her? spør jeg.
– Ja, her blir det veldig mørkt fordi vi skal oppleve hvordan det er nede på noen tusen meters dyp. Vi skal gi folk en forståelse for at slike «hydrotermiske skorsteiner» nede på havbunnen er oppkommer av varme kilder. Det finnes ikke lys der nede, og lite som kan defineres som liv, men det er liv likevel. Så denne utstillingen visualiserer også hvordan liv kan eksistere i tilsynelatende ugjestmilde miljøer.
HESTEN SOM IKKE VAR UTDØDD LIKEVEL
Ute av mørket igjen treffer vi på en av Universitetsmuseets «kjendiser», nemlig et utstoppet eksemplar av den pelskledde lofothesten – som skal ha dødd ut på begynnelsen av 1900-tallet.
Så viser det seg at dette er nok et eksempel på det Årrestad snakket om innledningsvis, og som etter hvert blir et tema for hele vår samtale: Hva er kunnskap og hva er mytiske fortellinger?

– Det finnes trolig ingenting som heter lofothest, sier Årrestad, som har skrevet en artikkel om den ikoniske hesten i Universitetsmuseets kommende årbok (utgis til nyåpningen 14. oktober).
– Når du går etter i kildene, så ser du at dette mest sannsynlig var en ordinær nordlandshest som opprinnelig var glatt i pelsen slik som alle andre hester – men at noen av dem fikk krøllete pels når de ble litt opp i årene. Det siste skyldes sannsynligvis en sykdom som heter Cushings syndrom.
– Så den er ikke utdødd likevel da?
– Nå hopper du til en konklusjon. Det som var en nordlandshest på 1800-tallet ser ikke ut som en nordlandshest fra i dag, siden det har skjedd ting i avlen av den. Det samme gjelder lyngshesten, det har skjedd ting med den, sier hun.
– Dette er en litt eldre utgave av nordlandshest – som sannsynligvis har en sykdom, og som ble navnsatt som «lofothest» av en styrer ved landbrukshøyskolen i Nordland som kom sørfra.
– I dag er nordlandshest og lyngshest én og samme gruppe hester. Det betyr at dette er en litt eldre utgave av nordlandshest – som sannsynligvis har en sykdom, og som ble navnsatt som «lofothest» av en styrer ved landbrukshøyskolen i Nordland som kom sørfra. Denne hesten kommer ikke engang fra Lofoten, men fra Helgeland, som ligger sør for Bodø. Så det er fortellingen om den.
– Har dere gentestet den?
– Vi har forsøkt det, men fikk ikke noen gode resultater, siden den er utstoppet.
VÃ…R TIDS DINOSAURER
Vi går videre; undertegnede litt skuffet fordi verdensbildet mitt er blitt forandret. Jeg husker at min far fortalte meg om den underlige pelskledde lofothesten som skiftet farge om vinteren, og drømte meg inn i en verden der jeg eide en slik mens jeg red til kamp mot tusser og troll – eller leste meg inn i Astrid Lindgrens magiske verden – og så var det altså bare en syk og sliten gammel hest.
Fremme ved den gamle hovedtrappen, der det før stod to skjeletter – et av en mann og et av en kvinne – møtes vi av en armada av utstoppede fugler; noen tett på oss, andre svevende høyt oppe under taket. Det gir et flott og luftig inntrykk, slik at vi nærmest flyr opp den brede trappegangen – der flere fjærkledde venter på oss.

– Denne utstillingen heter «Dinosaurene blant oss», sier Årrestad, og peker på en liten modell av en fjærkledd dinosaur.
– Vi har satt den her som et mentalt startpunkt for å forstå fugl, forklarer hun.
– Det er ikke mer enn 20 år siden man fikk slått fast slektskapet mellom fugler og dinosaurer.
Like ved står zoolog Terje Lislevand, som er fagansvarlig for denne utstillingen.
– Det er ikke mer enn 20 år siden man fikk slått fast slektskapet mellom fugler og dinosaurer, sier han.
– Diskusjonen om det var slik eller ikke hadde da pågått lenge, men nå er det ikke lenger noen tvil om det.

Vi fortsetter inn i Hvalsalen. De store og tunge hvalskjelettene som henger her er faktisk blitt definert som en del av den vernede byggstrukturen. Stiller du deg under det helt enorme blåhvalskjelettet, får du et mektig inntrykk av hvor stort verdens største pattedyr faktisk er.
– Fortellingen i dette rommet handler ikke bare om hval, sier Årrestad.
– En ting er organismer, økosystemer, de ulike lag i vannmassene og den type ting – men det er også andre ting som skjer i havet i dag som vi blir nødt til å ta tak i.
– En del av fortellingen her går også på det som har med havets helse å gjøre.
Hun viser vei bort til den mye omtalte «plasthvalen»; den syke gåsenebbhvalen som ble avlivet på Ågotnes i 2017. Denne har nå blitt renset, for deretter å bli montert i museumsmonter sammen med plasten den hadde i magen.
– En del av fortellingen i de andre skapene her går også på det som har med havets helse å gjøre, det som foregår i havene i dag. Og det er jo ikke bare bra, sier hun.

BARNAS MUSEUM
Vi har nå tråkket rundt på museet i nesten en time, og det nærmer seg avslutningen for vår «audiens». Avslutningsvis forteller Årrestad om en prosess som har pågått i ti år, selv om de bare har holdt stengt siden 2013.
– Vi har merket oss at det har vært et voldsomt savn der ute; ikke bare lokalt i Bergen, men i hele Vestlandet, sier hun.
– Vi har merket oss at det har vært et voldsomt savn der ute; ikke bare lokalt i Bergen, men i hele Vestlandet.
– Men 14. oktober åpner vi dørene igjen. Da får Bergen og region Vestlandet tilbake sitt naturhistoriske museum; for dette er et museum som eies av folket – noe vi har hørt i alle disse seks årene vi har holdt stengt.
– Hvordan har det vært å jobbe her i denne perioden?
– Veldig spennende. Det har vært et fantastisk prosjekt, samtidig som det har vært utrolig utfordrende og veldig krevende.
– Hva har vært vanskelig?
– Å, alt har vært vanskelig, men det er ikke noe å være redd for; man må jo bare begynne et sted.
– I den andre enden – hva gleder du deg mest over?
– Å høre publikums reaksjon, ikke minst de skolebarna som skal være med og åpne museet sammen med statsministeren. Hele poenget med dette bygget er jo at vi skal inspirere til kunnskap og læring, og de som er først i rekken til det er skolebarna. Så de vil vi gjerne ha med.
Universitetsmuseet inviterer til formell åpningsseremoni (med statsminister Erna Solberg) på Muséplassen 3 mandag 14. oktober kl. 10.00 – og med et rikholdig program videre utover dagen og kvelden. Mer informasjon: uib.no/universitetsmuseet




