Hva i all verden skal vi gjøre? Polakkene har reist hjem, og etter pandemien ser det ikke ut at de vil komme tilbake. Men de er nødt til det! Eller må jeg begynne å vaske huset mitt selv igjen? Eller male huset? Nei, men vi hadde jo folk til sånt. Polakkene.
Tekst: Morten Lorentzen
Det sies at det er litt bedre tider i Polen nå. Men det kan da ikke være så gode tider. Med alle ukrainerne og alt mulig. Overalt i Norge mangler man arbeidskraft. Husker du han nordmannen som under pandemien prøvde å få jobb som lofotfisker? Han kunne de ikke bruke. De hadde polakker til sånt. Og hva skjer med jordbærene nå da? Blir det selvplukk?
Vi hadde det jo så fint. Ikke noe skatt og kvitteringsmas eller moms. Vi bare stakk til dem noen papirpenger RILUM («Rett i lomma uten moms»). Slik fikk vi vår egen tjenerstand. Fantastisk arbeidskraft som du kunne stille klokka etter. Har du noen gang hørt om en polakk som var borte fra jobben på grunn av sykdom? Aldri. Akkurat som jeg aldri har hørt om en polsk håndverker som ikke kom til avtalt tid, eller en norsk som gjorde det.
Norske priser når vi leide ut hybler til dem. For vi bor jo her. Tross alt! Polske priser når vi skulle betale dem for arbeidet. For de bor jo egentlig der. Litt sånn vinn-vinn. Men nå er det vinn og forsvinn. Nå er de reist. Hyblene står tomme, og jeg aner ikke hvor støvsugeren er.
Norske priser når vi leide ut hybler til dem. For vi bor jo her. Tross alt! Polske priser når vi skulle betale dem for arbeidet. For de bor jo egentlig der.
Nei, men vi må da kunne få inn nye folk her. Er det ikke over 30.000 vi trenger for å kunne drive dette velferdssamfunnet? 30.000 som tar alle de jobbene vi nordmenn har vokst fra. Hotell, sykehjem og renhold. Kanskje ukrainerne? Nei, men det kom jo altfor få, og dessuten så skal de helt sikkert hjem til det lutfattige landet sitt så fort det blir fred. Disse båtflyktningene. Er de der nede i en eller annen leir ennå, eller har de også reist hjem igjen? Kom til Norge. Værsåsnill!
Hvordan skal vi få skaffet nok folk til å løse alle samfunnsoppgavene i landet vårt? Det nytter ikke å spørre barna våre. De skulle bli ballettdansere eller «noe med media» eller noe annet som utviklet sjelelivet deres.
Praktiske håndverk var langt under deres verdighet og utenfor deres forstand. Men hittil har ingen budt ballettdanserne opp til dans. Sannsynligvis får de bare jobb med å undervise andre unge i ballettdansing, unge dansere som heller aldri vil få annen jobb enn å utdanne flere ballettdansere.
Men det finnes noen ungdommer som kjører rundt i små håndverkerbiler. Alltid litt over fartsgrensen, for de har aldri hatt så mye å gjøre som nettopp nå, og har for lengst skaffet seg et beist av en enebolig med terrasse på størrelse med en uterestaurant og en gassgrill som ligner et alter.
De har nok aldri angret på at de tok yrkesskolen og ble rørleggere eller snekkere eller hva de nå ble. Og de synes at disse yrkene er fine nok, for det er fint å ha god råd. Og overalt står det folk og trygler dem om å komme så snart det er mulig. Så de er etterspurt. Det er i grunnen fint å være etterspurt.
Nei, jeg savner polakkene. Særlig nå når jeg endelig hadde lært meg fornavnene deres. Etternavnene var jeg sjanseløs på. Hva i all verden skal vi gjøre for å få dem tilbake igjen? Gi dem norske lønninger og en haug med sosiale rettigheter? Nei, men da blir de jo sikkert syke og kommer aldri som avtalt og får unger som skal bli ballettdansere eller spille fagott, akkurat som oss nordmenn. Og da er vi jo like langt.
