KÅSERI: Sant «hei» er et fint hilsningsord? Litt sporty og friskt, liksom? Som du kan bruke om du kommer eller går, eller i en slags bydeform, som kan bety «hold opp med det derre» eller «våkn opp» eller noe annet litt korrigerende.
«Hei» kan utrykkes på utpust slik at du ikke trenger å spandere så mye energi på det mennesket du møter. Slik som da jeg gikk skiløp for noen år siden og det kom en topptrent kar og ville forbi. Før i tiden sa man «løype», et litt tungt ord med en vrien diftongering, men han sa «hei». Enkelt og greit og han etterlot ingen tvil om hva han ville.
Når jeg går tur i skogen er det vanlig å si «hei» til de jeg møter, eller «hei-hei, dobbelt-hei» for å være helt presis. Innenfor en viss grense naturligvis, den såkalte «hei»-grensen. Utenfor denne passerer vi hverandre mens vi som vanlig ser en annen vei, hvis vi da ikke har nesa ned i mobiltelefonen.
Men innenfor «hei»-grensen utveksles det «hei», gjerne med et lite diskret smil – som om vi begge er med i et hemmelig forbund: Forbundet av folk som hilser på hverandre i skauen. Selv om vi ikke kjenner hverandre! Pussige greier!
Jo lengre vekk vi kommer fra sivilisasjonen jo vennligere blir vi. Ja, i ødemarken og i høyfjellet er man enda vennligere. Der stopper gjerne folk opp og begynner å prate i flere minutter som om de var gamle kjente. Det ryktes at det kan komme romantikk ut av den slags vennlighet også.
Innenfor «hei»-grensen utveksles det «hei», gjerne med et lite diskret smil – som om vi begge er med i et hemmelig forbund: Forbundet av folk som hilser på hverandre i skauen. Selv om vi ikke kjenner hverandre! Pussige greier!
Så hvorfor ikke ta med denne hyggelige tradisjonen til byen? Nei, men det går jo ikke! Tenk om vi skulle fly rundt nedi sentrum av våre byer og slenge ut «hei» i øst og vest til folk vi ikke kjenner. Folk ville jo tro at vi var fulle eller gale eller muligens tiggere. At vi var ute etter noe, kanskje selge dem et nytt kredittkort eller svare på en undersøkelse om ditt forhold til ulv eller solkrem.
I noen butikker slenger de «ha en god dag!» etter deg når du forlater dem. Men det sier de jo til alle! Denne påklistrede vennligheten virker overhodet ikke troverdig.
Det er sikkert noe som kommer fra USA. Der sier de jo «have a nice day» og «how are you» til hvem det skal være, og du ser jo hvordan det går der borte.
På det stedet jeg kommer fra kan man av og til høre «hallaien, ditt rævhåll!» Altså. En nokså sjikanøs melding alle andre steder på jorda, men ikke her. I denne byen er dette en hilsen mellom fortrolige venner som er født i byen og sies å inneholde både glede og omtanke.
Er du innflytter derimot, anbefales det sterkt å la være å bruke denne omtalen, og å benytte den utenfor byens grenser kan få katastrofale følger.
I London sier drosjesjåførene «sir» til meg. Det gir litt sånn Downtown Abbey-følelse. Man føler at man er noe. I Paris sier de «monsieur», som både er elegant og litt eksotisk.
Heldigvis er det lyspunkter her hjemme også, og som vanlig kommer de utenfra; fra folk som er nye i landet og ikke har lært at hos oss er vennlighet mellom fremmede som regel en studie i avmålthet og ulmende skepsis.
«Hallå, sjef» sa han, første gang han kom for å fikse TVen. «Nå er alt i orden, sjef». Jeg merket at min aktelse for meg selv var i sterkt fremgang. «Sjef». Endelig noen som har forstått hva det dreier seg om her til lands, når det gjelder oss og dem. Nei, den karen skal få fikse TVen neste gang også! Ikke bare TVen heller, forresten. Hei. Hei. Sjef!
