Det kom en hund her i morges. Kom traskende, glad og logrende, som om den nærmest ikke visste at det er nulltoleranse på løse hunder her nede. Jeg ble glad for å se den, for min egen hund døde i fjor og det var stor sorg og stor tomhet etter den.
Tekst: Morten Lorentzen
En hunds død får en til å se hvor stor industri hunder og dyr er blitt i det norske samfunnet. Min var selvsagt først hos hundeveterinæren, der han gikk gjennom en betydelig og nokså kostbar operasjon. «Men den får dere igjen på forsikringen» opplyste den vennlige veterinæren.
Etterpå ble vi sterkt oppfordret til å gå i fysioterapi med hunden. «Det får dere også igjen på forsikringen» opplyste terapeuten, og rådet oss til også å prøve svømmetreningen.«Det får vi vel også igjen på forsikringen?» spurte jeg, og fikk et bekreftende svar.
Da jeg spurte om det var mulig å få et lite rekonvalesens-opphold i Syden for hunden og hans eier, ble det opplyst at det tilbudet ennå ikke var etablert. Ingen lo. Men man kunne ane en stigende uro da jeg spurte om hunden og dens eier kunne få gå i samtalegrupper med fortrinnsvis tisper og kvinnelige hundeeiere.
Da hunden fikk sprøyten og døde, fikk vi opplyst at det nå var mulig å få begravet den på en kirkegård for hunder, men at forsikringen dessverre ikke dekket dette ennå.
Jeg spurte så om det var spesielle hundeprester som forrettet ved slike anledninger, og fikk igjen dette litt flakkende blikket.
LES OGSÃ…: Hvem er du, Morten Lorentzen?
Taktfull som jeg er lot jeg være å spørre om det ved slike anledninger ville være mulig å få Sigvart Dachsland til å synge salmen «Å, jeg vet en setter».
På spørsmål om fra hvilke steder i Bibelen det ville bli forrettet – var det for eksempel fra Paulus andre brev til Dalmatinerne, noe som jo som kjent var et purrebrev siden det aldri kom svar på det første? – kunne man ane en viss intens aktivitet om andre gjøremål enn meg og min døde hund.
Taktfull som jeg er lot jeg være å spørre om det ved slike anledninger ville være mulig å få Sigvart Dachsland til å synge salmen «Å, jeg vet en setter».
Hunden kan altså i dag, mot en smule forsikring, ha et helsetilbud som langt overgår hva vi mennesker har. Og det er kanskje ikke så rart, siden svært mange er langt gladere i hunden sin enn i andre folk.
Med den erfaringen mange i dag har med mennesker, så er det ikke noe å si på at man forskyver all ømhet og kjærlighet ned i en firbeint venn. En firbeint venn er jo like hengiven enten du herser, truer eller koser. Og den må jo bare holde kjeft, og kan aldri få tatt igjen mot alt dette som nokså treffende går under begrepet «hundsing».
Mange mennesker gir opp å få til noe harmonisk forhold til andre mennesker, og da er det jo greit å ha en hund å herje med.
Jo rikere vi blir, jo mer og mer vil de som skal ta seg av bikkja ligne på de som skal ta seg av oss. Snart koster det også omtrent det samme.
Det er heller ikke noe å si på at man blir så begeistret for en hunds servile hengivenhet at man overforsikrer den og tar den med både her og der – slik amerikanske europeere i sin tid kunne få seg til å gjøre med en slave som utmerket seg. Så det er altså ikke til å undre seg over at det dukker opp en industri som tilbyr hunden din noe som til forveksling ligner et tilbud til deg.
Bare man har penger så kan en hund få oppleve nær sagt hva som helst i dag – fra hotellopphold og frisør til cruise vil jeg tro. Og jo rikere vi blir, jo mer og mer vil de som skal ta seg av bikkja ligne på de som skal ta seg av oss. Snart koster det også omtrent det samme.
Vår kjærlighet til bikkja har altså ingen begrensninger lenger. Kun én ting må vi ha oss frabedt, og det er at en hund kan få gå fritt omkring. Det kan overhodet ikke aksepteres.
