Jonas Grønner var fjorten da tekstmeldingen kom; han glemmer det aldri.
Vi møter Jonas i presserommet på Brann Stadion. Han har tatt med seg lunsjen, og spiser kylling, ris og salat mens han tar oss åtte år tilbake. Det var morgen. Jonas lå og sov. Da han våknet, kikket han på mobilen.
– Jeg var fjorten og gikk på Marikollen ungdomsskole. Da jeg våknet, så jeg at jeg hadde fått en melding. Den var fra treneren min i Bergen Nord, Frank Ståløy, og det sto at Brann ville ha en prat med meg om fremtiden. Jeg løp ned trappene til mamma og pappa og viste frem meldingen. Jeg syntes det var vanvittig kult. På dette tidspunktet hadde et par av de andre fra 94-kullet i Bergen blitt kontaktet av Brann, Øvretveit og Birkelund, og jeg gikk jo rundt og gjorde meg noen tanker om hvorfor jeg ikke hadde blitt kontaktet; pokker heller, jeg ville også være med, forteller Grønner.
MÅTTE GRIPE MULIGHETEN
– Hvis jeg spiller i Brann resten av karrieren, så er det klapp på skulderen, da har jeg gjort det bra, det er en stor klubb i en flott by.
Så var det altså endelig hans tur. Jonas trente med Brann i en måned, og klubben hadde et opplegg som var vanskelig å si nei til. Med Rune Soltvedt som G16-trener, og Helge Nilsen, broren til Lars Arne, som juniortrener, ble han godt ivaretatt. Grønner var et halvt år på G16, og spilte viktige kamper der, men han trente også mye med juniorlaget, hvor han tidlig ble flyttet opp.
– For meg var det ingen tvil. Jeg er bergenser og vokste opp med Brann-spillere som helter. Da muligheten kom, måtte jeg gripe den.
– Trente du mer enn andre i Bergen Nord?
– Ja, men det var jo fordi det var gøy å trene. Jeg likte å trene mye, seriøst og strukturert. I Bergen Nord spilte vi på våre respektive lag, delt inn i aldersgrupper, men også delt inn etter om du kom fra Hordvik, Salhus eller Marikollen. I tillegg hadde vi et tilbud som var dradd i gang av Frank Ståløy, Sten Glenn Håberg og Arild Teigland. Dette tilbudet var for alle de første årene, men etterhvert ble det mer og mer et satsningslag. Vi var en gjeng som syntes det var utrolig gøy med fotball, og vi hang på banen sammen hele tiden. Bergen Nords 94-lag var et av de beste lagene i Norge. Jeg pekte meg ikke så veldig ut, men jeg var en av de som likte å trene mye og tok det et steg lenger.
BALLNETT TIL JUL
– Jeg var vel 10-11 år da det eneste jeg ønsket meg til jul var et ballnett. Pappa kjøpte et ballnett med åtte baller, slik at jeg kunne trene enda mer strukturert. Jeg ville bli god på langpasninger. Jeg hadde bestemt meg for det.
Jonas visste at han skulle få det ballnettet til jul. Han hadde sett det i skapet. Men sa ikke noe til foreldrene.
– Da jeg åpnet pakken på julaften, visste jeg det jo, men måtte late som ingenting. 1. juledag var vi på på banen, pappa og jeg. Jeg slo langpasninger, mens han hentet baller. Han ble godt trent, mens jeg fikk gode langpasninger. Han var med hele tiden.
Pappa, Bjarte Grønner, har musikkbakgrunn, og var egentlig ikke så veldig opptatt av fotball.
– Han syntes det var gøy at jeg var fotballinteressert, så han ble interessert etter at jeg ble det.
Når han ikke trente med faren, trente Jonas med en kamerat.
– Andreas Aarøen og jeg trente mandag, onsdag og fredag om morgenen før vi begynte på ungdomsskolen, foreldrene våre byttet på å kjøre oss ned på Salhusbanen. Hvis det var mørkt, så drev vi med spurt-trening, for lyset var ikke på, og vi kunne ikke se ballen. Noen ganger løp vi i fjellet.
DEN BESTE LANGPASNINGEN
Det var Rune Soltvedt som så Jonas Grønner. På kretslagssamlingene. Han trodde han skulle i møte med Jonas og foreldrene da han ankom Salhus. Men der satt hele styret i Bergen Nord.
– Først og fremst syntes de nok det var kult at Brann tok kontakt, men samtidig var vel dette også en del av den evige debatten som handler om hvor tidlig man skal gå til en større klubb. Jeg var ikke fylt 15 enda, men i Hordaland var det et veldig godt 94-kull. Brann ønsket å knytte til seg flest mulig av de spillerne, typer som Eirik Birkelund, Øystein Øvretveit, Kjetil Kalve, Kim Erdal – vi var en god gjeng som var med på å skape en god treningskultur i Brann.
– Hvis jeg hadde vært ekstremt klok og tenkte med hodet til en hver tid, så hadde jeg ikke spilt her verken i fjor eller i år. Men så har jeg denne flammen i meg som handler om at jeg vil vinne noe med Brann. Må jeg et annet sted for å spille, så gjør jeg jo det, men det sitter langt inne.
Jonas Grønner fortsatte å perfeksjonere langpasningen.
– Jeg tror det var faren til Fredrik Haugen, Freddy, som var min kretslagstrener i en periode, som sa at en hver spiller som skal lykkes må ha noe som skiller dem fra resten, og hvis jeg skullle være Jonas med langpasningen, så var det ikke nok å ha en god langpasning, men jeg måtte ha den beste langpasningen. Dette bet jeg meg merke i.
– Det virker som om du var veldig bevisst veldig tidlig, og ikke har noe spesielt øyeblikk hvor du forsto at nå skal du bli toppspiller?
– Nei, men dette Bergen Nord-laget var veldig bra, og trenerne, Ståløy, Håberg og Teigland skapte et engasjement for oss. Jeg fikk oppleve så mye, hadde det så kjekt med kompiser i Bergen Nord, og i tillegg likte jeg altså å trene, strukturert og ordentlig. Det å gå i syv timer på banen, det er én ting, men gleden av å gå ned på banen og trene skikkelig på noe spesifikt i en time, og terpe, for så å gå hjem og hvile…
– Det er ikke så mange som gjør det når de er 11-12 år?
– Nei, det er nok ikke det, men jeg syntes det var gøy. Jeg kunne si: I dag skal jeg trene på touch med venstrefoten. Det syntes jeg var dritgøy.
– Tror du ikke at akkurat dette er litt av hemmeligheten?
– Jo, det er jeg ganske siker på. Jeg hadde ikke spilt på Brann i dag om jeg ikke hadde hatt denne gleden av å trene strukturert utenom fellestreningene. Det finnes jo vanvittige balltalenter; de slipper vel unna med en del, men jeg måtte jobbe. Og så har jeg en bror som er fem år eldre. Jeg hang med ham i Bergen Nord og i Mjølkeråen, og da måtte jeg strekke meg.
LØFTE TROFEET PÅ STADION
– Hva er målet?
– Hvis jeg spiller i Brann resten av karrieren, så er det klapp på skulderen, da har jeg gjort det bra, det er en stor klubb i en flott by med fantastiske supportere, jeg koser meg her. Men jeg vil nok likevel sitte igjen med følelsen av at jeg ikke fikk ut mitt fulle potensiale. Jeg har over 50 aldersbestemte landskamper, og mange av dem jeg møter spiller i Premier League, La Liga og fransk toppfotball.
– Men veldig ofte er det noe forbundet med Brann og Brann Stadion som har vært greien for meg. Det å løfte trofeet på Old Trafford… jeg visualiserer heller å løfte trofeet på Stadion. Det er her jeg skal lykkes, sier Jonas Grønner.
– Var du på Stadion i 2007?
– Ja, jeg var tilstede da Brann slo Viking 5-2 på Stadion. De var jo allerede seriemestere ettersom Viking tapte for Stabæk noen dager tidligere. Etterpå sto jeg nedi i byen med bøttehatt sammen med, var det 30.000 der? Det var stort. Senere har jeg fått spille sammen med Hasan El Fakiri, Erik Huseklepp, Erlend Hanstveit, Ólafur Örn Bjarnason og Azar Karadas.
– Og kanskje kan du få oppleve det selv, du tok steg i 2016-sesongen, Vadim Demidov dro – og så henter klubben Vito Vormgoor?
– Altså, for det første har jeg en indre lyst til å spille for Brann. Henter de konkurrenter, så får jeg danke de ut. Det er her jeg har lyst å være. Og det er her jeg skal vinne noe.
– Du har kontrakt ut 2018. Hvor lenge kan du se på at andre spiller?
– Jeg debuterte for Brann da jeg var 16, det er min åttende sesong. Hvis jeg hadde vært ekstremt klok og tenkte med hodet til en hver tid, så hadde jeg ikke spilt her verken i fjor eller i år. Men så har jeg denne flammen i meg som handler om at jeg vil vinne noe med Brann. Må jeg et annet sted for å spille, så gjør jeg jo det, men det sitter langt inne.
Fakta
Jonas Grønner
- Født: 11. april 1994
- Oppvokst: Mjølkeråen
- Moderklubb: Bergen Nord
- Brann-debut: Kom til Brann i 2009, debuterte for A-laget 16. mai 2012
