Opera Bergens oppsetning av Giuseppe Verdis «Trubaduren» var en imponerende oppvisning av hva man kan få til på ren lidenskap for denne kunstformen – og uten en krone i offentlig støtte.
Operasjef og kunstnerisk leder for Opera Bergen er Anne Randine Øverby. Hun har flere ganger etterlyst en større debatt om hvilken type opera Norge skal ha – om det skal være innkjøpte ferdige produksjoner fra utlandet eller lokalt produserte.
Selv har hun lagt seg på den siste linjen, og kan vise til imponerende 163 (!) lokalt produserte operaer siden starten i 1982. Man kan derfor trygt si at måten Opera Bergen har bygget opp operakunsten i Bergen på er ganske så unik både i norsk og internasjonal sammenheng (ifølge Øverby så finnes det en russisk opera med like stor produksjon).
– Operaen er en fullstendig kunstart, og byen Bergen er stor nok til å ha en egen operaproduksjon, uten innblanding fra symfoniorkester og teater – i likhet med Malmö, Göteborg og Aarhus. Det har jeg ment i 42 år, og det står jeg for fortsatt, sier Øverby.
Opera Bergens nye oppsetning av Il Trovatore må ha vært et løft for alle involverte, ikke minst for Anne Randine Øverby selv – som både var kunstnerisk produsent, regissør og (en svært begeistret) dirigent. Hun forteller at det ble søkt støtte både fra Bergen kommune og Kulturrådet/-fondet, uten at de fikk noe – og da måtte hun droppe ekstern regi.
Med krigen som bakteppe
Til tross for dette klarte Opera Bergen å gjennomføre tre fullsceniske forestillinger i Grieghallen i en aktuell og stilisert iscenesettelse der krigens lidelser ligger som et stille bakteppe for trekantdramaet på scenen – og det med eget orkester og kor, samt seks solister i verdensklasse. Det er til å få tårer i øynene av at en så stor og flott produksjon tas av plakaten etter kun tre forestillinger.
Opera Bergens nye oppsetning av Il Trovatore må ha vært et løft for alle involverte, ikke minst for Anne Randine Øverby selv – som både var kunstnerisk produsent, regissør og (en svært begeistret) dirigent.
Premieren ble holdt forrige lørdag, 18. februar. I forkant av denne kunne bergenserne lese et intervju Bergens Tidende gjorde med to av solistene: Mezzosopranen Maria Berezovska (i rollen som Azucena) – som har vært den ledende dramatiske mezzosopranen ved den ukrainske nasjonaloperaen i Kyiv siden 2011, og sopranen Nadiia Novoselova (i den mindre rollen som Inez) – som var ansatt ved det nasjonale operetteteateret i Kyiv, men hadde hatt mammapermisjon i noen år da krigen startet.
Begge lever nå på flukt fra krigen i hjemlandet; Berezovska i Polen og Novoselova i Bergen.
Trubaduren setter svært høye kvalitetsmessige krav til de fem hovedsolistene Manrico (tenor), Leonora (sopran), Azucena (mezzosopran), Grev Luna (baryton) og Ferrando (bass). Her er det på sin plass med et kjent sitat fra den italienske tenoren Enrico Caruso (1873-1921): «Det er enkelt å sette opp Il Trovatore. Alt du trenger er verdens fire største sangere».
Solister i verdensklasse
Det er kanskje drøyt å si at det var nettopp det Opera Bergen hadde gjort, men det var i hvert fall toppnavn i de fem største rollene. Vi har allerede nevnt Maria Berezovska som Azucena. I tillegg:
- Manrico (Trubaduren) ble sunget av den albanske tenoren Giuseppe Gipali, som har hatt stor internasjonal suksess etter at han vant Placido Domingos verdensvide konkurranse Operalia i 2003.
- Leonora ble sunget av den georgisk/italienske sopranen Iano Tamar, kjent fra oppsetninger på La Scala, Statsoperaen i Wien og Covent Garden.
- Grev Luna ble sunget av av den rumenske barytonen Serban Vasile, som har jobbet med dirigenter som Daniele Gatti, James Levine og Fabio Luisi.
- Ferrando ble sunget av den italienske bassen Giacomo Prestia, som har jobbet med blant andre Claudio Abbado, Riccardo Muti og Daniele Gatti.
Trubaduren er et sammensatt drama om sterke følelser i skyggen av en krig – og passer slik godt inn i vår samtid. Moderne lyttere sliter nok litt med de svulstige kjærlighetserklæringene, innrammet i en underlig dødslengting – men dette er opera, og da skal det være stort drama, mye melankoli og en sterkt gripende avslutning som får hele salen til å slite med å holde tilbake tårene.
Enkel scenografi
Historien fortelles gjennom åtte scenebilder, inndelt i fire akter. Mellom hvert scenebilde er det et sprang i fortellingen, slik at det er en fordel å kjenne til handlingen fra teaterstykket (El trovador fra 1836 av Antonio García Gutiérrez) operaen er basert på.
Dette var nok vanlig i denne operaens samtid (Il Trovatore hadde premiere i Roma i 1853), men moderne lyttere trenger nok litt mer informasjon for å holde tråden i fortellingen. Opera Bergen har selvfølgelig tenkt på det, og fått laget en enkel folder der handlingen kort oppsummeres.
Selve oppsetningen til Opera Bergen er gjort i en stilistisk enkel scenografi, der scenen – med en trapp på hver side – kan forestille både Aliaferias palass og hage i Aragon, sigøynercampen i fjellene, klosteret, grev Lunas krigsleir, fortet i Castellor og palassets fengsel.
«Nettopp ved ikke å iscenesette dramaet med naturalistiske kulisser eller kostymer, får de allmenne aspektene en mulighet til å tre tydeligere fram for et nåtidig publikum» skriver Opera Bergen selv i pressemeldingen.
Dette blir svært tydelig i åpningen, der koristene illuderer lik liggende på slagmarken; tildekket av et stort slør. De innledende militære trommevirvlene og orkestermusikken utbroderes ikke i en lang overture, men avløses av sangerne – som sakte reiser seg opp og begynner å synge.
Et veldig flott dramatisk grep som slik sett blir betegnende for hele denne forestillingen – inkludert en ballettaktig fekteoppvisning med to fektere fra Bergens fekteklubb («Kjenner dere dem ikke igjen? De er nordiske mestre fra Bergen», opplyser Anne Randine Øverby fra orkestergraven).
Operaens ankerfeste
Den som imponerte mest under forestillingen var Iano Tamar – både for en intens tilstedeværelse i rollen som den forelskede Leonora (måten hun holder blikket mot sin duettpartner for virkelig å understreke dramaet på slutten av tredje akt) og for en rekke imponerende uanstrengte toner i det høyeste leiet.
Azucena er operaens ankerfeste ved at hun både bærer på vonde hemmeligheter og tørster etter hevn for drapet på moren.
Ved innledningen til siste akt kommer hun inn foran sceneteppet sammen med Manricos tjener Ruiz (sunget av Geir Dancke Molvik), og gir oss den gripende arien D’amor sull’ali rosee («på kjærlighetens rosenrøde vinger», omtalt som Verdis ultimate utfordring og et av Maria Callas’ glansnumre).
Hun synger denne mens hun er underveis til det hun tror skal bli redningen for hennes elskede Manrico – avløst av dommedagsklokker og koret som ber Gud ha miskunn for de dødsdømtes sjel.
Men egentlig er det urettferdig å fremheve noen. Selv å sammenligne Giuseppe Gipali og Serban Vasile blir feil, selv om de på sett og vis «konkurrerer» om å være den beste sangeren når de beiler til Leonora.
Giacomo Prestia klarte seg også bra; med dyp bass gav han den nødvendige autoriteten til Ferrando, kapteinen for Lunas hær. Selv Nadiia Novoselova (i den mindre rollen som kammertjeneren Inez) imponerte – med prikkfri fremføring i de flotte duettene mellom henne og Leonora.
Og da har jeg ikke en gang nevnt Maria Berezovska. Hennes rolle som Azucena er operaens ankerfeste ved at hun både bærer på vonde hemmeligheter og tørster etter hevn for drapet på moren.
Gjorde inntrykk
Forestillingen varte i to og en halv time (inkludert pause), noe som kan oppleves som lenge dersom du ikke rives med av dramaet. Her var det ingen slike problemer.
Opera Bergen har laget en gripende og effektfull oppsetting av Il Trovatore, der små grep gjorde stort inntrykk. De fortjener høyeste terningkast, og jeg skulle gjerne gitt dem et ekstra terningøye for all innsatsen som ligger bak.
Det ble selvsagt en lang og stående applaus med mange bravorop fra en (dessverre) halvfull sal.
Il Trovatore, opera i fire akter av Giuseppe Verdi, med libretto av Leone Emanuele Bardare og Salvatore Cammarano. Vist i Grieghallen (Bergen), 18., 20. og 22. februar. Denne anmeldelsen er basert på den siste av de tre forestillingene.
Medvirkende: Iano Tamar (Leonora), Maria Berezovska (Azucena), Joseph Gipali (Manrico), Serban Vasile (grev Luna), Giacomo Prestia (Ferrando), Nadiia Novoselova (Ines), Geir Dancke Molvik (Ruiz), Bergen Operakor, Opera Bergens Orkester, Anne Randine Øverby (dirigent og kunstnerisk leder), Jens Lange (lysdesign) og fektere fra Bergens Fekteklubb. Mer informasjon: operabergen.no
Denne anmeldelsen ble først publisert av musikkmagasinet Ballade, og republiseres her etter vennlig avtale.