I dag, fredag 15. juni, markerer hele verden at det er 175 år siden byens største sønn ble født. Bergensmagasinet tok i den anledning Josefin Winther med til Troldhaugen, der vi, med god hjelp fra stylist og sminkør, omskapte henne til Edvard Grieg.
Stylist: Nina Exposito Holmen / sminkør: Ragnhild Skjeldnes
– Jeg følte at jeg var der, og likevel et annet sted, i en annen tid.
Etter at Josefin Winther har fått på seg parykk, mustasje og påsminkede grå øyenbryn, setter hun seg til flygelet oppe i stuen på Troldhaugen. Vi er mange rundt henne; her er fotograf, stylist, sminkør og to KODE-ansatte.
Likevel er det som om hun flyter bort foran oss, at hun ikke lenger er bergensartisten Josefin Winther, men at hun faktisk blir komponisten Edvard Grieg som sitter ved det kostbare instrumentet sitt og leker frem lyriske harmonier og klanger; alt mens han ser drømmende ut i luften, som om blikket er festet på bare noe han ser.
«Dette er magisk» hviskes det rundt meg, omtrent som om det å bruke normal talestemme ville brutt illusjonen, eller som om det er noen i rommet sammen med oss som vi ikke kan se.
DRØMTE SEG VEKK
Senere, etter at hun har fått av seg sminken, og blitt seg selv igjen, setter vi oss ned ved et lite steinbord ute i hagen på den idylliske tomten, foran huset som Edvard Grieg selv omtalte som «mitt beste opus hittil». Troldhaugen ble reist i 1885, og her bodde han sammen med konen Nina frem til han døde 4. september 1907.
– Jeg innså nok ikke hva jeg sa ja til, medgir Winther.
– Det skjedde noe da jeg fikk på meg sminken, parykken og barten, og kom inn i det rommet. Jeg ble veldig ydmyk; jeg tenkte at «jeg er ikke verdig denne oppgaven». Men det var så utrolig godt å få spille på det flygelet. Jeg kunne hvile i det. Musikk er musikk, og skapelse er skapelse.
– Du ble veldig alvorlig?
– Jeg så nok mer alvorlig ut enn jeg var, men jeg kjente på en andektighet. Det føltes som om jeg ble litt tynget – at jeg kjente på et ansvar. Edvard Grieg er en utrolig heftig rolle å få lov å gå inn i, uten at jeg føler meg fortjent til den.
– Du drømte deg vekk?
– Ja, og det var egentlig litt rart. Hele settingen var svært oppstilt, og det var mye folk rundt meg. Men det var noe med det utrolig vakre rommet – måten lyset falt inn på, gardinene, pianoet. Jeg følte at jeg var der, og likevel et annet sted, i en annen tid – at jeg på en måte forsvant inn i noe annet.
NORGES STØRSTE KOMPONIST
– Hva spilte du?
– Jeg improviserte mest. Noe var hentet fra Island (låt fra 2015-albumet Flowers, journ. komm.), som har et pianotema.
– Noe av det du spilte minnet litt om Debussy, som var svært inspirert av Grieg. Prøvde du deg på noen klassiske stykker?
– Hehe. Jeg ble nok litt stresset av de som jobbet der, som trodde at jeg var pianist, så jeg måtte bare teste noen av stykkene jeg husket fra pianotimene. Det ene var av Bach.
– Hvilket forhold har du til Griegs musikk?
– Han er den største komponisten i norsk historie, og jeg er en stor beundrer av hans livsverk og personlighet. Jeg har en rik musikalsk dannelse fra Steinerskolen, der alt handlet om klassisk musikk. Selv spilte jeg cello og sang, og Grieg var selvskreven hver gang vi skulle fremføre noe fra norsk nasjonalromantikk.
Josefin Winther er utdannet historiker, og er i dag selv lærer på Steinerskolen, med arbeidssted ved den helsepedagogiske avdelingen på Skjold. Der forteller hun gjerne elevene en Grieg-anekdote som får frem hvor sterke krefter som er i sving innenfor musikken.
– Når jeg underviser i musikkteori, spiller jeg gjerne en helt enkel C-durskala, men uten den siste tonen. Når elevene spør om jeg ikke skal avslutte tonerekken, forteller jeg at Nina Grieg gjorde det samme for å vekke Edvard. Da måtte han stå opp for å spille den siste tonen selv.
– Jeg vet ikke om det er sant – det var en av lærerne mine som fortalte meg det da jeg var liten, men det er utrolig gøy å se komponisten for seg når han slår den siste tonen, og slik gjenoppretter balansen.
MELANKOLI OG SENTIMENTALITET
– Griegs musikk har ofte et alvor over seg; melankoli er kanskje et bedre ord. Kjenner du deg igjen i dette; gjennom uttrykket i dine egne sanger?
– Jeg kjenner meg veldig igjen på rastløsheten hans; det at det er vanskelig å falle til ro. Det blir liksom den drivende kraften i det du gjør. Nå tolker jeg ham bare utfra hans musikk, men jeg tror at det var en stor del av ham. Vi er heldige som fikk denne praktfulle arven fra ham; at han fikk det kanalisert inn i så utrolig vakre harmonier.
– Hvor går grensen mellom melankoli og sentimentalitet?
– Det er et godt spørsmål. For min del har de to lite med hverandre å gjøre, men jeg tror at mange føler at de er deler av det samme. Melankoli er forbundet med jorden og de fire elementene; at du vil ned til fundamentet. Da blir spørsmålet mer «hva er det egentlig vi holder på med her; hvorfor gjør vi akkurat dette». Det er ikke sentimentalt; tvert imot er det en våkenhet og en kraft som jorder mennesket.
– Det sentimentale da?
– Jeg tror at det handler om at du ikke klarer å gi slipp på noe, at du på en måte har gått over en grense. Har du fått et sår, så må det blø før det gror og blir friskt igjen. Sentimentalitet er en tilstivnethet; at du sier «husker du før» i stedet for å kunne si «nå er jeg her» – og gå videre.
– Bruker du slike følelser i musikken din?
– Jeg håper at jeg ikke har så mye sentimentalitet i musikken. Der vil jeg heller koble sentimentaliteten til det lidelsesfulle. Smerte er noe som skjer, mens lidelse er et valg; at du forbinder deg med smerten, og gjør den til fortellingen om deg, filosoferer hun.
– Dette er noe som jeg har fått et mer bevisst forhold til i senere år. Det må få puste. Du kan ikke ta all plassen selv, med all din smerte og lidelse. Så ja, det er nok litt sentimentalitet i musikken min; jeg kjenner på det noen ganger, at det blir litt klissete, og at jeg dermed henger litt fast.
«Sangene hennes veksler stort sett mellom stor tro og bunnløs tvil på seg selv og egne ferdigheter, mellom dyp melankoli og selvrettferdig harme» skrev undertegnede da jeg anmeldte fjorårets Josefin Winther-album, Righteously Wrong, og lot terningen lande på en klar sekser.
– Det er mye aggresjon i låtene dine, noe jeg synes kler uttrykket ditt godt, kommenterer jeg.
– Det har du helt rett i. Temperamentet mitt kan være ganske ildfullt. Jeg er både melankolsk og ganske kolerisk; jeg kan fare opp og heve stemmen i øyeblikket, men kan også bli veldig sår. Jeg tror at begge deler gjenspeiles i musikken min – både det såre og det energifylte. Noe av det høres nok også aggressivt ut.
– Jeg har sett deg live noen ganger, ikke minst på de årlige lille-nyttårsaften-konsertene på Garage. Det virker som om du trives på scenen, og du kommuniserer godt med publikum. Får du energi av å spille konserter?
– Takk for det. Ja, jeg får veldig mye energi. Det handler i stor grad om å våge; jeg har lyst til å komme på scenen med mye av meg, og være ordentlig til stede når jeg er der. Det er ganske heftig, siden det jeg prøver på, er å gi noe av meg selv ut til publikum – og se om de tar meg imot eller lar meg falle, sier hun.
– Det ultimate for meg som artist og musiker er å stille meg opp foran publikum, ha tillit til at de vil meg vel – og vite at de tar imot meg hvis jeg slipper taket. Da er det noe i rommet der som gjør at jeg bare kan gi mer og mer.
INGEN OPPBRUDDSPLATE
Apollon Records kom i april med en nyutgivelse av Righteously Wrong, og med en helt ny låt plusset på. Denne heter Moving Forward, og handler om Josefin Winthers «brennende ønske om å forandre verden og meg selv». Med så hårete mål er det lett å forstå at det blir lite tid igjen til promotering.
– Jeg er en DIY-artist; jeg liker å gjøre alt selv, og drive mitt eget plateselskap. Dessverre har jeg ikke vært så interessert i markedsføring; når et album er ferdig, vil jeg helst rett i studio og begynne på det neste. Så jeg ble veldig glad da Apollon Records kontaktet meg, og sa at de ville utgi platen på nytt.
– Hvordan passet «Moving Forward» inn på platen?
– Den er litt mer rocka enn de andre låtene, men ble spilt inn samtidig. Jeg begynte med 14 låter, og satt igjen med ti. De sterkeste og mest…
Hun holder inne litt, ser ut i luften; det er som om den intense tilstedeværelsen hennes får et lite skudd for baugen.
– Albumet var ferdig sommeren 2016, men skilsmissen gjorde at utgivelsen ble utsatt med et år, sier hun, med henvisning til at hun og Kimberly Larsen gikk fra hverandre det året.
– Det ultimate for meg som artist og musiker er å stille meg opp foran publikum, ha tillit til at de vil meg vel – og vite at de tar imot meg hvis jeg slipper taket.
De to ble gift på Bergen Tinghus i 2014, med Ari Behn som seremonimester på den etterfølgende bryllupsfesten, som ble holdt i Italia.
– Jeg skrev albumet før jeg og Kimberly gikk fra hverandre, så det hører slik sett til en annen tid. De tingene jeg skriver nå er mer forbundet med samlivsbrudd.
– Mye bra musikk er kommet ut av samlivsbrudd, sier jeg, og lister opp noen av de mest kjente oppbruddsplatene: Blood on the Tracks, Blue, Sea Change, The Boatman’s Call, 808’s and Heartbreak.
– Bruker du musikken til å bearbeide ting?
– Ja, det er en heftig prosess. Smertefullt. Det er som om alle ting lever i meg; som en drivkraft som kommer av seg selv. Hvis noe lever i meg, må det ta en form på utsiden. Hos meg er det sanger.
SAVNER FAREN
Josefin Winther har tidligere skrevet flere gripende sanger om sin far, som døde i 2014. En av disse er Something (fra 2015-albumet Flowers), som handler om å takle sorgen: «Just give me anything / To help me put these feet on the ground». Alle som har kjent på sorg forstår hva hun mener. På den nye platen er låten Joke dedikert til ham.
– Det var den andre sangen jeg skrev etter at pappa døde. Den ble innspilt til Flowers, men jeg kjente at den ikke skulle være med da. Dens tid ville aldri være forbi, så vi lot den vente. Joke handler om hvordan jeg hadde det i samlivet mitt etter at pappa døde, og hvordan jeg så livet etter at pappa døde.
Faren døde i det samme året der alt så ut til å gå rette veien for den nygifte bergensartisten.
– Det var i det samme året som jeg skrev Silent Storm, som var Norges bidrag i Eurovision Song Contest, og kom på en høyst respektabel 8. plass i den internasjonale finalen i København.
– Pappa var med i København. Da var han ganske syk. Det var siste gang jeg så ham i våken tilstand, forteller hun.
– Han syntes det var stort å få være med til Danmark. Hjemme igjen i Bergen skulle han opereres. Han sa at det ikke var dramatisk, og at det ikke var nødvendig at jeg kom hjem fra London, der jeg bodde da.
Faren tålte ikke operasjonen, og kom aldri mer til bevissthet. Josefin stopper litt opp i fortellingen. Jeg byr henne på en sigarett, men hun takker høflig nei.
– Det er litt rart. I det siste har jeg begynt å se pappa for meg i publikum. Han pleide alltid stå langt bak med jakken på.
– Etter at han døde, ble jeg redd for å skrive eller spille musikk, sier hun.
– Jeg turde rett og slett ikke; jeg fryktet at det ville få meg til å gå i stykker. Så en dag tenkte jeg at «nå må det være nok», forteller hun.
– Jeg var hjemme i mine foreldres hus, og satt med pappas gitar. Han spilte alltid med en spesiell type fingerspill, så jeg prøvde meg på det samme. Det ble begynnelsen på Something, og etter det skrev jeg Joke. Da kjente jeg at det var trygt igjen. Så skrev jeg Flowers, som også er skrevet til ham. Det ble tre sanger. Det er jeg veldig glad for – det er noen av skattene mine.
– Snakker du fortsatt med ham?
– Ja. I Flowers er det han som er adressert når jeg synger «waking up, realised you were gone».
– Får du svar?
– Det er litt rart. I det siste har jeg begynt å se pappa for meg i publikum. Han pleide alltid stå langt bak med jakken på.
– Han laget musikk selv?
– Ja, og han skrev ganske fine ting. Men han var ydmyk på grensen til det selvutslettende; stikk motsatt av meg.
GRIEG PÅ NÆRT HOLD
Josefin Winther strekker litt på seg. Bak oss baker fortsatt solen; det er en av disse varme bergenske maidagene som bare varer og varer. Hun ser sliten ut.
– Jeg kom rett fra Trondheim i dag, etter å ha spilt der i går. I løpet av de siste ti dagene har jeg spilt syv konserter i Oslo, Kristiansand, Trondheim og Bergen, så nå kjenner jeg det, innrømmer hun.
– Selv om jeg alltid blir litt engstelig når jeg spiller utenfor Bergen – jeg tenker på hvem som vil komme, og at mange av dem ikke vet hvem jeg er, så har det vært utrolig fint. Jeg blir så utrolig glad når publikum er med; det kjennes som om noe er på gang nå.
– Hvor går veien videre?
– Jeg har en lang reise foran meg. Jeg skriver mer og mer på norsk, og for tiden prøver jeg å improvisere mer i studio, på den måten at jeg ikke skriver tekstene på forhånd. Da blir det bare så umiddelbart sterkt; ordene renner ut av munnen.
– Jeg føler meg også friere og mer leken med rytme, bilder og lyder i språket når jeg jobber slik. Dette er en verden jeg ikke har utforsket før. Jeg føler meg helt fersk, men samtidig kjennes det som om jeg er på vei et sted.
– Hva med musikalske virkemidler; prøver du deg på nye veier også der?
– Det ble veldig sterkt, spesielt da vi gikk ned til komponisthytten hans. Da følte jeg at jeg kom tett på et menneske som klarte å dedikere seg fullt og helt til noe han bare måtte gjøre.
– Jeg bruker flere elektroniske elementer enn før, men det må også alltid være noe levende; at du kan høre at det lever, at det har sin egen røst.
– I det siste har jeg produsert mer selv, sammen med Reidar Oppdal. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Så kommer Yngve Sæthre (produsent i Duper Studio, journ. komm.) mer inn som en veileder eller guru.
– Kommer Grieg til å krype inn i musikken din i det nye uttrykket du jobber med?
– Etter i dag kommer jeg ihvertfall til å fordype meg mer i hans musikk. Jeg føler meg grepet av noe, så det er godt mulig at han kommer til å fange noe i meg. Det ble veldig sterkt, spesielt da vi gikk ned til komponisthytten hans. Da følte jeg at jeg kom tett på et menneske som klarte å dedikere seg fullt og helt til noe han bare måtte gjøre.
– Kom du litt under huden på Grieg?
– Han kom ihvertfall under huden på meg.
