Sunt Rett Hjem
KLARER IKKE VÆRE KOMMERSIELL: – Vi har av og til prøvd å lage radiovennlige låter, men ble etter hvert enige om å slutte med det. Kanskje får vi det til ved en tilfeldighet en dag, sier Bård Sandnes. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Full kontroll fra trommekrakken

– Hvis jeg vil ha en ekstra runde med gitarsolo, så gjør jeg bare det. Det er jeg som styrer, sier Bård Sandnes, trommeslager og vokalist i Supersofa.

Dersom du har sett Supersofa live, så forstår du fort hvem som er sjefen i bandet. Med trommesettet plassert fremst på scenen har den hardtslående trommisen full kontroll på de andre bandmedlemmene.

– Jeg har en kort og kontant spillestil, med mye smell, sier Sandnes, som setter av en time med Bergensmagasinet på vei til familiebesøk i Bergen.

Han er født og oppvokst i Øvre Ervik (Åsane), men bor nå i Sandnes. Før det bodde han 13 år i Oslo, der han jobbet som frilans tv-produsent for Nordisk Film, Dagsrevyen, NRKs barne- og ungdomsavdeling og TV2-serien Hotel Cæsar.

MED SOLBRILLER PÅ

– Har du røtter i Sandnes?

– Nei, det er min kone som er derfra. Etternavnet mitt kommer opprinnelig fra Masfjorden.

– Så hun ville hjem?

– Nei, vi var enige. Vi ville til Vestlandet, så en januarkveld i 2011 satte vi oss ned og laget fire lister; to for og imot Oslo, og to for og imot Sandnes. Det ble lange lister.

– Dere ville roe ned?

– Det var nok litt det med at vi fikk barn. Min kone har stor familie, og vi fant ut at det var nyttig å bo nærmere dem.

– Dere vurderte ikke Bergen også?

– Vi snakket om det, men på den tiden var ikke det aktuelt. Bergen er en fantastisk by å være på besøk i – jeg får en enorm følelse av høytid hver gang jeg er her – men jeg kommer nok ikke til å bosette meg her.

– En av de andre i bandet mistet broren sin. Jeg kjente litt på et behov for å sette noen ord på det – jeg vet ikke – men det kom noen setninger til meg.

Nå skulle ikke dette intervjuet handle om Norges vakreste by, men det er vanskelig å la være å prate om Bergen når dagen Supersofa-trommisen besøker oss er en av de varme og vårlignende vi hadde i februar. Vi har solbriller på, krokusene smiler gult og fiolett mot oss i den lille parken like utenfor kontoret, og på Dr. Wiesener like ved sitter det noen og nipper til årets første utepils. Vinteren er ikke lenger hva den var.

NY SINGEL TIL SOMMEREN

«Norsklignende bergensk i en hard og offensiv innpakning» lovet pressemeldingen da Supersofa slapp debutalbumet Bensin like før påske i fjor. Bergensmagasinet (ved undertegnede) trillet en firer, og fremhevet spesielt låten Djevel no – fordi den «får frem at både lys og mørke kan bygges inn i en og samme låt».

Bandet har spilt sammen i åtte år, og gitt ut en rekke singler. Bård lover ny singel før sommeren, med tittel Skalpell søster.

– Det er en solid rockelåt om hevn, og handler litt om «the dark side of norsk helsevesen», lover han.

SAMLET RUNDT SOFAEN: Tre av bandets medlemmer har bodd samtidig både i Bergen og Oslo, men de startet ikke band sammen før alle bosatte seg i Stavanger-området. Fra venstre: Bård Sandnes (trommer, vokal), Tore Sværen (bass), Tormod Eikill (gitar) og Andreas Hjelle (gitar). (Foto: Erick Frias De Santillana)

– Er bandnavnet inspirert av persisk poesi?

– Nei, ingen av oss er særlig bevandret i det. Det går mer på den behagelige sofaen, at den er god å ligge i. Dessuten var det ingen andre som hadde det på Spotify.

Bandets røtter går tilbake til studiedagene. Bassist Tore Sværen og gitarist Andreas Hjelle bodde både i Bergen og Oslo samtidig som Bård, og flyttet senere til Stavanger.

– Noe av det første jeg gjorde da jeg flyttet til Sandnes, var å sende melding til dem. «Vi skal starte band» skrev jeg.

De tre begynte å øve sammen hjemme hos Bård. Gitaristen Tormod Eikill kom med i 2015. Han spilte tidligere i The Well, og har blant annet spilt med Bjørn Eidsvåg og Janne Hagens Gospel Combo.

GRIPENDE TEKSTER

– Dere begynte som et coverband?

– Ikke helt. Første gangen vi spilte ute var fordelingen fifty-fifty mellom egne og andres låter. Vi har hele tiden likt å stjele superhiter, og så rote de godt til ved å oversette de til norsk. Det var den første ideen.

– Det har vært lærerikt?

– Ja, det var slik jeg våget å prøve meg på egne tekster. Etter å ha oversatt en del låter, tenkte jeg at dette kan jeg litt.

– Er det du som skriver alle låtene?

– Jeg skriver alle tekstene, men musikken oppstår som oftest ved at vi jammer sammen innenfor det som er våre grenser. Vi har en ganske felles forståelse av hva som er innenfor og hva som er utenfor.

Debutplatens mest gripende låt heter Sørgedans, adressert til en som valgte sin egen vei ut av livet. På bandets Facebook-side ligger en kort video, der skuespilleren Svein Tindberg leser sangteksten: «Farvel min bror / Eg mangler ord eg mangler svar / Stille sitter eg igjen / Og takker deg for den du var».

– Jeg skrev Sørgedans og En god mann på samme dag. En av de andre i bandet mistet broren sin den dagen. Jeg kjente litt på et behov for å sette noen ord på det – jeg vet ikke – men det kom noen setninger til meg. Begge låtene kom til meg på det temaet.

– Hvordan er det å spille slike låter for publikum?

Sørgedans spiller vi sjelden ute. Jeg vil at folk skal høre etter på den, og det er ikke alltid så lett i konsertsammenheng. Kommer det en rolig låt, så begynner folk å prate sammen. Da går det bedre med En god mann; jeg ser at folk blir glad når vi spiller den, selv om temaet er det samme.

VERDENS BESTE PLATE

– Hva vil dere med musikken?

– Jeg tror at alle som driver med musikk, har et ønske om å nå ut med den. Vi liker å komme ut og spille for folk. Men vi oppdager også at musikken vår treffer noe i folk. Flere har kommet til meg og takket for teksten til Sørgedans. Folk tar meg i hånden. Det er sterkt.

– Hva hører du på selv?

– Som band har vi hentet mye inspirasjon fra Biffy Clyro. Selv er jeg veldig glad i Genesis uten Peter Gabriel og Peter Gabriel uten Genesis. Trick of the Tail er verdens beste plate. Den svinger sykt  i perioder, og jeg liker måten de leker med historiefortellinger på.

– Hvilken låt ville du gitt høyre arm for?

In the Air Tonight, kanskje? Nei, jeg tror ikke det. Jeg er veldig glad i Genesis-låten Supper’s Ready. Da jeg var 15 år øvde jeg på å spille breaket i midten, sier han.

– Men den aller vakreste låten jeg vet er pianoversjonen av Peter Gabriels Here Comes the Flood. Det er noe med mykheten i den låten kombinert med den harde ordbruken; «waves of steel hurled metal at the sky». Jeg skulle gjerne kunnet sagt at den var min. Den har noe utrolig ekte over seg.

Supersofa spiller på Lille Ole Bull lørdag 30. mars.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this