Christoffer Schjelderup har stått på en scene før. Mange ganger. Men denne kvelden på Ricks skulle han stå på scenen alene med eget stoff i over en time.
Plakaten på veggen utenfor er nesten like stor som plakatene til Christine Hope, Dagfinn Lyngbø og Marit Voldsæter. Det har tatt tid, men Schjelderup er endelig fremme. Det er han som er kveldens stjerne. Har han noe å melde?
Stor i kjeften
Jeg vet ikke om det er materialet til Schjelderup som er viktigst, eller om det er stilen og formen på showet som skal vektlegges. Jeg heller mot det siste, uten at det må tolkes som at noe er galt med innholdet. For det er ikke slik at ingen andre stand up-komikere i Bergen er stor i kjeften, og mannen, som er «straight outta Fana» (du kan kjøpe en egen t-skjorte med denne påskriften), er ikke den eneste komikeren her vestpå som er kompromissløs.
Selv om han er stor i kjeften, blir han aldri plump. Selv om noen vitser er under beltestedet, blir han aldri billig. Men blir du krenket og provosert av å høre noen snakke om å onanere, så skal du holde deg hjemme.
Men det er noe deilig befriende med måten Schjelderup bare sier det som det er. Narvik har Dag Sørås. Farsund har Otto Jespersen. Nå kommer Schjelderup fra Fana. Og det er det som er stand up-stilen hans.
Ingen lyseffekter. Ingen kulisser. Ikke noe sceneinteriør. En låt i begynnelsen, en låt på slutten. Resten handler om komikeren og en mikrofon, et utvalg korte vitser og noen få historier som går over flere minutter.
Nå og da viser han tilbake til noe han sa innledningsvis, og slik har han og regissør Ole Soo sydd dette sammen på en måte som overlater lite til tilfeldighetene. Han forteller begeistret om oppveksten, første gang kameratene drakk øl, og jaget etter å være den i gjengen som drakk mest på fest.
Ronny vant med klar margin hver gang, og alle guttene var imponert. Men grunnen til at Ronny drakk mer enn de andre er jo at han hadde foreldre som ikke var glad i ham, smeller det fra Schjelderup. Slik sniker han inn et alvor i mørket på Ricks.
God kirurgi forlenger livet
Han går ikke av veien for å vitse om den gangen han og samboeren skulle finne navn til sin førstefødte, eller sin egen situasjon: Uten utdannelse i en familie hvor mennene ble lege, sjef for kirurgisk avdeling og sykehusdirektør. Hva skal han si, som komiker? At en god latter forlenger livet? Nei, men kirurgi gjør det.
Han er også god når han snakker om u-land, Norges rikdom og gjør narr av begrepet ventepølse. Vi er så rike og har så mye mat at vi må ta litt mat mens vi venter på maten. Og vi har så få bekymringer at vi får oss til å si: Jeg har litt dårlig samvittighet, for jeg har brukt hytten så lite i det siste.
Når han kommer inn på Metoo, strammer han grepet, og overgriperne får gjennomgå både nasjonalt og internasjonalt. Når han gjengir en historie fra Los Angeles, hvor alt begynte med Harvey Weinstein, er det fort gjort å rødme. For det er ikke slik at Schjelderup pakker inn ting bare fordi moren sitter i salen, slik jeg fra Fyllingsdalen ville gjort; Fana-gutten bare kjører på.
Selv om han er stor i kjeften, blir han aldri plump. Selv om noen vitser er under beltestedet, blir han aldri billig. Men blir du krenket og provosert av å høre noen snakke om å onanere, så skal du holde deg hjemme. Schjelderup er ikke varm, raus og hjertegod på scenen. Han er sint. Irritert. Og ærlig. Og det er forbannet forfriskende.
Tro, hat og ærlighet: Stand up-show med Christoffer Schjelderup på Ricks, Bergen
