Nordpool SPA
INSPIRERT AV VIRKELIGE PERSONER: – Karakterene i «Parterapi» er basert litt på folk som jeg har møtt, jobbet med eller gått på skole med, og så er det også noen offentlige, sier Kevin Vågenes, som i tv-suksessens inneværende sesong har rollefigurer inspirert av Lothepus, Mia Gundersen og bloggeren Kristine Ullebø. (Foto: Roy Bjørge)

– Jeg blir litt dialektforvirret

Kevin Vågenes, tilbake i Bergen med en ny Julegøy-forestilling, innrømmer at han sliter med å holde på bergensdialekten etter å ha spilt en lang rekke karakterer fra ulike deler av landet. Det hjelper heller ikke at produsentmiljøet i Oslo har vent seg til at han snakker østlandsk.

Etter å ha gjort morsomme rollefigurer i julekalender-seriene «Nissene over skog og hei» (2011) og «Jul i Blodfjell» (2017) tok karrieren til skuespilleren Kevin Vågenes fullstendig av med den prisvinnende humorserien «Parterapi» – som har hatt opp til én million seere per episode.

Parterapi er nå inne i tredje sesong, med både nye karakterer og de mest populære fra de to tidligere. Tre av parene fra forrige sesong er nå faset ut: Signe og Tormod (hun som prater og ler i et kjør, samtidig som hun klager på at mannen ikke sier noe), Siri og Gabriel (den liksom beskjedne Søgne-jenten som prøver å eie kjæresten. Paret var også med i «Jul i Blodfjell») og Rainbow og Aslak (hippieparet der hun tror på fri kjærlighet mens han helst vil ha henne for seg selv).

Mer informasjon: olebullhuset.no

Av de nye karakterene kan vi nevne Chrissy, som er basert på bloggeren Kristine Ullebø, den sykelig sjalu stavangerdamen Maia (basert på Mia Gundersen) og den brautende trønderen Bjarne (basert på Per Sandberg).

– Det overrasket meg hvor vanskelig det var å få til trønderdialekten, sier Kevin Vågenes, som har satt av en time til Bergensmagasinet midt i den travleste tiden med forberedelser til Julegøy-showet på Ole Bull Scene.

– Bare det å si at «æ schjeeer» i stedet for «jeg ser». De har så mange sånne rare ting som skjer med tunge og gane.

– Hvordan klarer du å tilegne deg alle de ulike dialektene?

– Jeg har alltid vært veldig glad i både språk og dialekt. På barneskolen var jeg han litt sånn irriterende som ble frustrert i engelsktimene når de andre lærte at «Jakk ænd Jilll vennt tu skul». Da rakte jeg opp hånden for å korrigere. «Det heter «Jækk ænd Jill» sa jeg.

– Er det noen dialekter som er vanskelige å få til? Tar du Brimi?

– Jeg har ikke prøvd meg på han, men tror at jeg hadde slitt med å få den til.

 – Hva med samisk?

– Det har jeg heller ikke prøvd, men jeg gjør kanskje et forsøk i neste sesong av Parterapi.

– Hva skjer med din egen dialekt når du gjør så mange andre, samtidig som du veksler mellom å bo i Oslo og Los Angeles?

– Jeg blir nok litt dialektforvirret. I begynnelsen hadde jeg et prosjekt der jeg skulle lære meg østlandsk for å kunne spille karakterer fra Oslo-området. For å få det til, snakket jeg kun østlandsk på jobb over en periode på to måneder. Da jeg etter det begynte å snakke min egen dialekt igjen, så syntes de jeg jobbet med at det ble litt rart – så jeg kom inn i en tralt der jeg snakket mer og mer østlandsk på jobb.

– Slår du om når du er hjemme hos familien på Frekhaug?

– Ja, da blir det kav stril og bergensk.

SNILL PÅ INNSIDEN: – Jeg liker at man kan se at han innerst inne ønsker å være snill. Det er bare det at han er sånn, sier Kevin Vågenes om rollen som Parterapi-karakteren Kenneth. Til høyre: Vibeke Hay Sandmo i rollen som May-Linn. (Foto: Ólafur Jónsson/Seefood/NRK)

Kevin Vågenes, som nettopp har fylt 33 år, flyttet fra Frekhaug da han var 18 for å gå på folkehøyskole i Stavern. Siden den tid har han faktisk ikke bodd i bergensområdet. Opprinnelig skulle han bli journalist, men ble på en måte stoppet i dette karrierevalget av foreldrene.

– Jeg ville studere Midtøsten-kunnskap ved Universitetet i Bergen – jeg tenkte at det alltid ville være aktuelt for en journalist – men mamma, pappa og mormor advarte meg mot å hoppe på noe så seriøst med en gang, forteller han.

– De rådet meg til heller å ta et år på folkehøyskole og bare få tenkt meg litt om. Det tok jeg til meg – så jeg søkte på den eneste folkehøyskolen som hadde ledige plasser igjen.

Året i Stavern forandret mye. Han fikk erfart hvor moro det var å stå på scenen – både i seriøse stykker og komedier – og på avslutningsdagen kom hovedlæreren bort til ham og sa at dette var noe han måtte satse på videre.

– Det betydde mye – det at en person utenfra trodde på meg.

– Var du begynt å gjøre parodier?

– Ja, og jeg oppdaget at jeg klarte å få folk til å le når jeg gikk inn i karakterer, så da skjønte jeg at det kanskje var den retningen som var bra for meg.

Dette ledet til noen år med teaterstudier i USA. Hjemme igjen i Norge hyret han så et lite bergensk produksjonsselskap til å lage en presentasjonsfilm, som han deretter sendte til Espen Eckbo.

– Jeg hadde laget et konsept som het «Norges nye kjendiser», der jeg spilte tre karakterer som ønsket å bli kjent – en danser, en skuespiller og en reality-stjerne. Alt ble filmet på én dag hjemme hos mamma og pappa.

Han sendte filmen til Eckbo en fredag morgen, sammen med en melding om at han kunne gjøre hva som helst – om det så bare var å spille hundepasser nr. 3 eller dagmamma nr. 2 – så lenge han fikk være med i en av seriene hans.

– Jeg oppdaget at jeg klarte å få folk til å le når jeg gikk inn i karakterer, så da skjønte jeg at det kanskje var den retningen som var bra for meg.

Svaret kom samme kveld, mens Vågenes var på fest sammen med venner. «Jeg får mange slike forespørsler, men det er gøy å sende tilbake at her er det noe. Vil du komme på kontoret mitt i Oslo på mandag» skrev Eckbo. Tre dager senere tok Vågenes fly til Oslo, der han møtte Eckbo sammen med en produsent på en restaurant i Hegdehaugsveien.

– De åpnet med å si at de spanderte lunsj, og at jeg bare måtte ta det jeg ville fra menyen. For ikke å virke grådig valgte jeg en salat til 39 kroner, forteller han.

– Eckbo har sagt i ettertid at jeg i hvert fall virket som en hyggelig fyr som ikke ville utnytte situasjonen. Så hadde vi møtet, og han sa at de hadde lyst å ta meg inn i firmaet og utvikle ting sammen med meg. Det var begynnelsen.

– Hvor lenge var dette før du spilte i «Nissene over skog og hei»?

– Det var vel halvannet år før.

– For «Nissene» var debuten?

– Ja, og det var på en måte en ganske skummel debut, siden det var oppfølgeren til en ganske populær julekalender-serie.

Vågenes fikk rollen som Adam, som var en amerikansk karakter. På første innspillingsdag fikk han vite at han skulle ha scene nr. 5. Så sier plutselig regissøren at «vi må gjøre om på rekkefølgen, så Kevin, du er først».

– Min scene var at jeg skulle holde en tale foran alle. Der står jeg altså – i den første scenen jeg skal gjøre profesjonelt – foran Atle Antonsen, Espen Eckbo, Trond Fausa Aurvåg og alle de andre som jeg hadde sett opp til, forteller han.

– Kanskje Kenneth skal bli skikkelig snill.

– Jeg tror ikke det synes på opptaket, men jeg husker at jeg fikk skjelven i knærne. Vi tok to «takes» av scenen, og så sa regissøren at «vi har den». Da fikk jeg en sånn «aaah, jeg klarte det»-følelse.

– Husker du noe fra talen?

– Nei. Jeg har glemt alt. Jeg tror jeg glemte den i det den var sagt. Men det ble begynnelsen på min vei.

– Du har vært i stallen til Eckbo siden?

– Ja, jeg er i hans firma (Seefood TV, journ. komm.). Det er de som produserer Parterapi.

– Du og Eckbo er på en måte like gode på å gå inn i ulike roller, og gjøre det slik at det blir helt troverdig, sier jeg.

– Jammen, det er kjekt å høre. Eckbo er absolutt en av dem. Han er grundig både på dialekt og mimikk. Selv om det er karikatur, så må det være troverdig.

– Jeg får en følelse av at noen av de gamle karakterene i den nye Parterapi-sesongen er litt oppbrukt. Kenneth er veldig endimensjonal; kan ikke han få lov til å utvikle seg litt?

– Vi har jobbet med det. Kanskje han skal bli skikkelig snill. Utfordringen er at noen vil bare ha mer og mer av det samme, mens andre vil ha noe nytt.

HAR HJERTE FOR KJELL-SIMEN: – Nå vet vi ikke om dette blir siste sesong, men jeg håper på en lykkelig slutt for Kjell-Simen, sier Kevin Vågenes, her i rollen som den populære Parterapi-karakteren. Til høyre: Marit Støre Valeur i rollen som Britt-Helen. (Foto: Ólafur Jónsson/Seefood/NRK)

– Det har skjedd litt med Kjell-Simen?

– Ja, han må ut og finne seg en ny kjæreste etter hvert. Nå vet vi ikke om dette blir siste sesong av Parterapi, men jeg håper på en lykkelig slutt for Kjell-Simen.

– Eksen hans, Britt-Helen, er jo litt maskulin. Kanskje han blir homofil?

– Kanskje det.

– Akkurat det er vel en myte, det med at det skal være en maskulin og en feminin part i et homofilt parforhold?

– Det er det nok, selv om det er slik i en del forhold. Jeg har ikke opplevd det i egne forhold, men jeg har fått noen spørsmål opp gjennom årene om hvem som er damen.

– Kjell-Simen er på en måte hjertet i serien. Han vil jo bare godt?

– Kjell-Simen vil så gjerne si de riktige tingene, og skjønner at Britt-Helen bare vil korrigere ham. «Jammen då skal eg ta deg hardt» sier han, men kan bare ikke – selv om han prøver så godt han kan. Det er liksom ikke hans feil.

– Ja, han vil så gjerne si de riktige tingene, og skjønner at Britt-Helen bare vil korrigere ham. «Jammen då skal eg ta deg hardt» sier han, men kan bare ikke – selv om han prøver så godt han kan. Det er liksom ikke hans feil.

– Det er også en veldig god illustrasjon på det at man legger seg for tett opp til det man tror partneren ønsker, og så blir det bare feil. Har dere snakket med ordentlige parterapeuter?

– Vi var faktisk hos et par som begge er parterapeuter. Man skulle tro at de to hadde et ganske optimalt forhold, så det var litt fint å høre at også de hadde en del «issues»; at det ikke er så enkelt å gi egne råd til seg selv, sier han.

– De fortalte at folk ofte kom til parterapi ett år for sent, som en siste krampetrekning etter at følelsene har kjølnet.

– Det er litt som med service på bilen, at det er smart å ta litt regelmessig vedlikehold?

– Yes. Det hjelper liksom ikke å vente til all oljen har lekket ut.

– Men dere har fått noen scenarioer fra dem?

– Det er jo dét som er «the name of the game»; du må åpne opp, du må tørre å risikere å bli knust – hver gang.

– Ja, det har vi, blant annet dette med at det er veldig mange som sliter med sjalusi. Det kan jo være sunt, så lenge du i bunn og grunn stoler på personen, og det ikke bikker over i et kontrollbehov – der du ikke kan gå ut og ta en øl med en kompis uten at det blir mistenkeliggjort på alle mulige plan.

– Du har vært åpen på at du selv har opplevd utroskap?

– Det skjedde for rundt fire år siden. Slikt gjør noe med deg. Jeg begynte å tvile på meg selv, og tenkte på om det var noe jeg ikke kunne gi den personen.

– Du tok skylden på deg selv?

– Ja. Det er noe man må jobbe seg litt gjennom. Jeg ble litt brent av det; jeg fikk litt vanskeligheter med å stole på folk. Det er en litt farlig vei å slå inn på – at du plutselig på en måte ikke åpner deg opp, fordi du tror at du blir lurt hele tiden. Det er jo dét som er «the name of the game»; du må åpne opp, du må tørre å risikere å bli knust – hver gang. Selvfølgelig går det an å ha antennene på, men akkurat den gangen var jeg så forelsket at jeg nektet å ta inn de signalene.

– Du blir vel litt ekspert på kjærligheten når du holder på med dette?

– Jeg skulle jo nesten håpe på det, men det har ikke gitt så veldig utslag. Jeg er fortsatt en singel mann; det har ikke vært noen full klaff for meg ennå.

– Hva tror du et godt parforhold har, som du ikke kan få med andre?

– Det er et veldig godt spørsmål. Jeg tror det handler om forskjellige ting for forskjellige mennesker. Noen bindes sammen av det intellektuelle – at de er på samme nivå, at de kan diskutere sammen – mens andre gjerne er opptatt av felles verdier. Det som gjør meg interessert i noe mer, er om jeg merker at en person virker som hel ved. Hvis jeg får en følelse av at det du sier faktisk stemmer – at det du presenterer er ekte, og ikke en fasade.

– At det kommer fra deg selv, og ikke noe du har lest eller hørt fra andre?

– Yes. Det gir meg en følelse av at her er en person som er trygg, og som jeg gjerne vil bli mer kjent med.

– Tror du at like barn leker best, eller er det slik at motsetninger tiltrekker hverandre?

–  Jeg tror at like barn leker best. Du må ha noen sånne grunnpilarer som er felles. Man trenger selvfølgelig ikke å lytte til den samme musikken eller lese de samme bøkene, men man må ha noen slike store ting som man er enig om. Du må finne noen som vil gå litt samme vei som deg – ha samme fokus. Du kan bli lurt til å tro at motsetninger er det beste, men like barn leker best i lengden.

NY RUNDE MED JULEGØY: – Dette skal først og fremst være et ordentlig feelgood juleshow, med musikk, morsomme karakterer og standup. Jeg skal også snakke litt om min bakgrunn og gå litt inn i mer alvorlige ting – men forhåpentligvis fortalt med varme og humor, sier Kevin Vågenes, som er klar for å gjenta fjorårets Julegøy-suksess. (Foto: Roy Bjørge)

– Da nærmer vi oss det vi egentlig skulle snakke om. Fjorårets Julegøy-show ble spilt 51 ganger på fem uker – for fulle hus. Var dere forberedt på suksessen?

– Egentlig ikke. Planen var at det skulle være én kveld. To show, one night only. Tilfeldigvis ble det en kansellering av et annet show her på Ole Bull, så da var det fritt frem for å sette opp flere forestillinger av Julegøy. Noen uker spilte vi mandag til søndag med doble forestillinger hver dag. I snitt hadde vi en og en halv forestilling hver dag, så det var krevende – men også et veldig adrenalinkick. Nå skal vi i gang med andre runde. Det er et helt nytt show, med nye skuespillere.

– Dette skal først og fremst være et ordentlig feelgood juleshow, med musikk, morsomme karakterer og standup.

Vågenes lover gjensyn med noen av karakterene fra Parterapi, blant annet noen av de nye rollefigurene. Christoffer Schjelderup er med i år som i fjor. I tillegg har de fått med Siw Anita Andersen (kjent fra blant annet Mot i brøstet, Lompelandslaget og Nissene på låven/Nissene over skog og hei) og Sandra Spjelkavik – som er tilbake i Bergen etter et kort eksil i Oslo.

– Jeg har ikke jobbet med Sandra Spjelkavik før, men jeg kjenner til henne og har sett ting hun har gjort. Jeg gleder meg veldig; det er en fin gjeng.

– Hva vil publikum få i tillegg til Parterapi?

– Dette skal først og fremst være et ordentlig feelgood juleshow, med musikk, morsomme karakterer og standup. Jeg skal også by mer på meg selv; snakke litt om min bakgrunn og gå litt inn i mer alvorlige ting – men forhåpentligvis fortalt med varme og humor. Dette er noe jeg ikke har gjort før, så det er det jeg er mest spent på.

– Er det oppveksten din det skal handle om?

– Ja, det går litt på det å vokse opp og vite at du er annerledes når du prøver å være en del av mengden; å være i skapet både når det gjelder legning og impulser – alt som gjorde at jeg ble veldig bevisst på hvordan jeg var i møte med andre folk.

– Du var et ensomt barn?

– På en måte. Jeg hadde venner, men jeg jobbet mye med å være slik jeg trodde andre ville at jeg skulle være.

– Det går litt på det å vokse opp og vite at du er annerledes når du prøver å være en del av mengden; å være i skapet både når det gjelder legning og impulser – alt som gjorde at jeg ble veldig bevisst på hvordan jeg var i møte med andre folk.

– Var det at du var homofil en godt bevart hemmelighet?

– Det var i hvert fall noe jeg jobbet for å holde hemmelig. Jeg var veldig bevisst på måten jeg snakket på og måten jeg satt på.

– Hvor lenge hadde du visst at du var homofil?

– Siden jeg var ganske liten, men jeg skjønte ikke helt hva det var – så jeg tenkte gjerne at det var noe som sikkert gikk over. Jeg hadde ikke noen referanser.

– Har du hatt jentekjæreste?

– Nei, men jeg latet som om jeg hadde det. Jeg kunne ringe hjem og snakke om imaginære jenter som jeg hadde møtt. Heldigvis har jeg veldig fine foreldre som nok har skjønt mer enn de sa til meg. De har alltid vært tydelige for meg på at det ikke ville være noe problem.

– Hvor gammel var du da dine foreldre fikk vite det?

– 22. Det kom nok ikke som noen overraskelse. For meg var det mer det at det liksom ble så definitivt – og så er det på en måte en litt klein samtale å ha. Men det gikk jo veldig fint.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this