– Mitt håp er å inspirere andre gjennom det jeg har fått til, sier Peiman Azizpour (24). Etter en dramatisk oppvekst i Iran kom han til Norge som 17-åring. Nå spiller han den ene hovedrollen i DNS-oppsetningen av «Wendy & Peter Pan».
– Jeg har ikke så veldig lyst å snakke om hvordan det var å flykte fra Iran, åpner Peiman Azizpour, som 17 år gammel kom til Norge sammen med sin mor og en yngre søster – etter å ha levd to år på flukt.
Han kommer opprinnelig fra Mahabad, som er en kurdisk by nordvest i Iran. Da han var ni år gammel, døde faren hans. Den lille familien mistet dermed sin hovedforsørger, og Azizpour ble nødt til å begynne å begynne å jobbe – selv om han fortsatt var et barn.
FIKK IKKE VÆRE BARN
– Jeg fikk min første jobb da jeg var 12 år. Det ville jeg ikke, men jeg måtte, forteller han.
– I Iran må du jobbe hardt for å kunne leve – du kan ikke nave eller få sosialhjelp.
– Hadde dere noe nettverk?
– Det var selvsagt onkler og tanter, men alle de var opptatt med sitt eget liv. Det er ikke slik at alle kan gå rundt og hjelpe deg. Du må jobbe selv. På den tiden da vi bodde i Iran var det også mye vanskeligere for kvinner. Min mor kunne ikke gå ut og jobbe, så da måtte jeg gjøre det.
– Du fikk mer ansvar?
– Jeg måtte ta mer ansvar, jeg kunne ikke være barn lenger.
– Jeg måtte ta mer ansvar, jeg kunne ikke være barn lenger.
Når han nå står på scenen som Peter Pan i DNS-stykket «Wendy og Peter Pan», så føler han derfor at dette er en rolle det er lett for ham å relatere til.
– Dette er første gangen jeg virkelig føler at jeg «er» karakteren jeg spiller, sier han.
– Det er ikke Peiman som er på scenen og prøver å lage en rolle. Jeg spiller faktisk meg selv. Når Peter Pan bare vil leke og kose seg og ikke bli voksen, så er det bare så meg.
– Så dette er en drømmerolle for deg?
– Jeg vil ikke si at det er drømmerollen, men det er stort. Da jeg fikk rollen, visste jeg ikke at det var så personlig.
FLYKTET FRA IRAN
– Du fikk altså din første jobb da du var 12 år gammel. Hva jobbet du med?
– Den første jobben min var i en frisørsalong, der jeg kostet gulv og sånn. Jeg var fortsatt bare et barn, så det var bare for å tjene litt penger – og komme seg i arbeidslivet. Senere jobbet jeg som veiarbeider sammen med min onkel.
– Hva skjedde da dere flyktet fra Iran?
– Vi hadde noen problemer både politisk og humanitært. Jeg ønsker ikke å si så mye om det, men vi ble nødt til å flykte, først til Tyrkia, der vi bodde i ett år.
Gjennom FN fikk familien så tilbud om å komme til Norge. Uten å vite noe om dette landet langt i nord takket de ja. De kom hit i 2012, da Azizpour var 17 år gammel, og opplevde et land der alt var annerledes enn det de var vant til – ikke minst klimaet.
– Det var regn den dagen vi landet på Flesland. Jeg trodde det bare var den dagen, men neida, det gikk én uke, det gikk to uker, det stoppet ikke.
– Hva tenkte du om kulturforskjellene? Hvordan folk er?
– Det var regn den dagen vi landet på Flesland. Jeg trodde det bare var den dagen, men neida, det gikk én uke, det gikk to uker, det stoppet ikke.
– Det er absolutt forskjeller. Det er stor forskjell på nordmenn og persere – eller kurdere. Det er både språket og kulturen; folk er litt kaldere her, slik som været. Men det er jo forskjeller uansett hvor du reiser, om det så bare er til Danmark, sier han, og forteller at han faktisk har laget en kortfilm om dette.
Denne heter «Dine føtter på mine øyne», og er plukket ut til å delta i konkurransen «Beste norske kortdokumentar 2019» på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). Den seks minutter lange kortfilmen – som ifølge forhåndsomtalen handler om «opplevelsen av å skulle vise frem hvem man er når man ikke kan bruke sitt eget morsmål» – vises som en del av konkurranseprogrammet i MB3 søndag 29. september kl. 18.00.
– Jeg har skrevet den, og jeg er skuespiller i den. Det er kun én skuespiller med, og det er meg. Det er som en monolog, sier han, før han forteller mer om den første tiden i Norge.
KOM INN PÅ TEATERSKOLE I OSLO
Familien bosatte seg på Ågotnes, og Azizpour begynte i 10. klasse ved Tranevågen skole – i en klasse der alle elevene kom fra forskjellige land. Senere begynte han på TIP-linjen (teknikk og industriell produksjon) på Sotra videregående skole.
– Tok du fagbrev?
– Nei. Jeg skulle bli lærling, men så kom jeg inn på Det multinorske – som er en treårig teaterutdanning ved Det norske Teatret i Oslo. Av de 85 som hadde søkt gikk 18 videre til andre opptaksprøve, og så tok de inn seks.
– Det må ha vært en fjær i hatten?
– Ja, det var helt «amazing». Det var også første gangen jeg søkte, så jeg var veldig heldig. Jeg hadde hatt et mål om å bli skuespiller like siden jeg var 11 år gammel og så Mr. Bean på tv. Jeg ble imponert over hvordan Rowan Atkinson klarte å si så mye uten ord.
Etter å ha gjort ferdig studiene, jobbet han i fjor åtte måneder på Det Norske Teatret i Oslo, der han hadde små roller i Shakespeares «Macbeth» (regissert av Peer Perez Øian) og Rolf Kristian Larsens debut som dramatiker med «L.i.f.e.g.o.e.s.o.n.». Etterpå kom han tilbake til Bergen og DNS, først med mindre roller i Kardemommeby og Skipet de Zee Ploeg – og nå med den ene hovedrollen i «Wendy og Peter Pan».
– Målet mitt er ikke så mye det å stå på en scene og være stolt når folk klapper. Jeg ønsker å inspirere andre med lignende historier gjennom det jeg har fått til. Når barn føler seg ensomme, så er det fortsatt håp. Ikke gi opp, det er alltid ting du kan gjøre for å nå målene dine, sier han.
MISTET TRYGGHETEN
– Jeg var på pressevisningen av Wendy & Peter Pan, der dere spilte to scener. Det var jo nesten som en ballett oppe i luften med deg og Kristi-Helene J. Engeberg, som spiller Wendy?
– Jeg er veldig glad i å bruke kroppen, og hadde lyst til å lage en Peter Pan som er i bevegelse; at det ikke bare er replikkene som gjelder, men at kroppen også forteller mye. Det er blitt en veldig fysisk Peter Pan, med slåsskamper og flyvning, sier han.
– Får dere frem noe av det tragiske ved Peter Pan-figuren?
– Jeg vet ikke helt, men den replikken mot slutten – der han sier at «nei, jeg vil ikke være voksen, jeg vil bare være gutt og ha det gøy» – den treffer meg hver eneste gang. Slik var det for meg også da jeg var barn. Jeg ville bare være en gutt og ha det gøy, men jeg har ikke fått vært det. Jeg ble fort voksen.
– Du mistet en trygghet da din far døde?
– Jeg mistet en trygghet, og måtte selv være den som alltid klappet meg på skulderen og sa at kom igjen, du må stå på, du må reise deg opp hver gang du faller.
– Hvem var din far?
– Min far var som en helt. Det var et eller annet som manglet i familien etter at han døde; en ekstra lyd i huset – jeg var så glad når han kom fra jobb, jeg løp mot ham og klemte han – og så plutselig var han borte.
– Han var et godt menneske, og jeg blir bare rørt når jeg snakker om ham.
Peiman tar en pause, og presser tårene tilbake. Det slår meg at den unge mannen jeg sitter og prater med virker mye eldre enn sine 24 år. Han snakker som en voksen mann med mye livsvisdom, og det han sier virker både gjennomtenkt og velformulert.
– Min far var som en helt. Det var et eller annet som manglet i familien etter at han døde; en ekstra lyd i huset – jeg var så glad når han kom fra jobb, jeg løp mot ham og klemte han – og så plutselig var han borte, fortsetter han.
– Det var en veldig stor overgang i livet mitt – men samtidig så har det faktisk hjulpet meg i jobben. Jeg bruker det på en positiv måte, hvis du skjønner. Dersom dette ikke hadde skjedd i livet mitt, så hadde jeg ikke blitt så sterk eller så voksen som jeg er nå.
– Hører du fortsatt stemmen hans?
– Den hører jeg hver dag, og jeg snakker med ham hver dag. Jeg skulle ønske at han var i salen når jeg står på scenen – men det tror jeg kanskje at han er.
Familieforestillingen «Wendy & Peter Pan» av Ella Hickson spilles på Den Nationale Scene nå – med en rekke oppsetninger frem mot jul. Regi: Ivar Tindberg. Kortfilmen «Dine føtter på mine øyne» vises som en del av BIFFs konkurranseprogram i MB3 søndag 29. september kl. 18.00.
