Horisont Haloween 2018
FENGSELSØYEN I SØRFJORDEN: – Korttenkt og svært dårlig politikk, sier Roger Ellingsen om planene om å legge ned fengselsdriften på Ulvsnesøy. (Foto: Bergen Fengsel)

Fengsel uten murer

– I et åpent fengsel tenker du på fremtiden, hva som er best for deg selv, og hva som er best for samfunnet, sier en av de innsatte i fengselet på Ulvsnesøy, som nå trues av nedleggelse.

På Ulvsnesøy bor de innsatte i eneboliger, deltar i vedlikehold og gårdsdrift, og har tilgang på vakker natur rett utenfor stuedøren. Meningen er at de innsatte i mest mulig grad skal klare seg selv i egne hus, slik at de er bedre forberedt på det livet som venter etter at de har sonet straffen.

– Straffen er fihetsberøvelsen. Dårlige soningsforhold og lite innhold i hverdagen er det ingen som er tjent med.

I slutten av januar kom beskjeden om at fengselet vil bli lagt ned sommeren 2019, når leiekontrakten med stiftelsen som eier øyen går ut. Fengselet har fått tilbud om å kjøpe øyen for rundt ni millioner kroner.

– Dette er penger vi ikke har, sa direktør for Kriminalomsorgsdirektoratet, Marianne Vollan, til NRK Hordaland 22. januar.
Hun har derfor anbefalt Justisdepartementet å avvikle avdelingen, noe de har sluttet seg til.

Mer informasjon: kriminalomsorgen.no

– Korttenkt og svært dårlig politikk som tilsynelatende sparer penger her og nå, men som kommer til å koste samfunnet dyrt på sikt, kommenterer daglig leder for Wayback Bergen, Roger Ellingsen (se eget intervju).

Kriminalomsorgen er de siste årene pålagt store kutt gjennom regjeringens avbyråkratiserings- og effektivitetsreform. I fjor var kuttene på 33.7 millioner kroner, og i år ble det i første omgang foreslått kutt på 23 millioner.

– Vi ser at kuttene går utover innholdet og gjør soningsforholdene dårligere. Det burde være i vår alles interesse at disse menneskene rehabiliteres på best mulig vis under soningen, og at de løslates fra fengsel med en reell sjanse til å klare å etablere seg på nytt, utdyper Ellingsen.

Wayback er en uavhengig stiftelse som arbeider for at tidligere straffedømte kan leve et liv uten kriminalitet og rusmisbruk.

Deres ansatte og frivillige er tidligere straffedømte og kriminelle som har klart å endre sine liv, og nå er ressurspersoner og rollemodeller for domfelte.

Ellingsen mener at det blir for snevert å tenke at de innsatte har gjort seg fortjent til å sitte i fengsel, og derfor bør ha det dårligst mulig mens de sitter der.

– Det er selve frihetsberøvelsen som skal være straffen. Dårlige soningsforhold og lite innhold i hverdagen er det ingen som er tjent med.

– Vi har ikke livstidsdommer i Norge, noe som betyr at alle som sitter i fengsel før eller siden skal ut igjen. Da blir de mine eller dine naboer.

For å illustrere hva han mener, inviterer Roger Ellingsen oss med på et av sine regelmessige besøk på Ulvsnesøy. Fredag før påske møter vit ham derfor på kontoret hans i Sigurdsgate. Derfra kjører vi sammen til Vaksdal togstasjon, der fengselsbåten setter oss over til den 92 mål store øyen i Sørfjorden.

På kaien over på øyen møtes vi av en stor gruppe innsatte, som skal settes over til butikken på Bruvik for å handle inn til helgen.

Dette betyr at vi får øyen for oss selv en stund, og rekker litt rekognosering. Det kjennes umiddelbart som et godt sted. Her er bygninger med mye historie, omkranset av store snødekte topper og en blikkstille fjord.

FØLES IKKE SOM FENGSEL: – Her er ikke murer eller celler; det er mer som å bo i en liten by, sier Anders, her ved siden av den ene av øyens to alpakkaer.

Vi blir stående en stund og betrakte to beitende alpakkaer, mens vi prøver å komme til enighet om hva som er forskjellen på vikunja, guanako, lama og alpakka. Mobilene har vi levert fra oss i vakten, så her er det ingen mulighet for å punktere en bra diskusjon med Wikipedia-fakta.

Vi klarer likevel å bli enige om at alle artene har sin opprinnelse i Sør-Amerika, og at de er kameldyr – selv om de ligner mest på en sau som har forstrukket halsen.

«VAKSDALS SORTE FÅR»

Roger Ellingsen går inn i hovedhuset, der han forbereder vaffelsteking og brettspill med de innsatte. Fengselsbåten er tilbake, og en av de innsatte kommer gående, med en håndtrukket vogn på slep. Oppi den har han en sekspakning med cola, noen frossenpizza og diverse andre matvarer.

– Jeg har handlet for romkameraten, forteller han, og presenterer seg som Anders.

Anders har fast kjøkkentjeneste, og er stolt av at all maten de serverer tilberedes «fra scratch». Vi får vite at han har en voldsdom, og sonet tidligere i Bergen fengsel på Hylkje.

– Det er veldig mye bedre å være her. Her er ikke murer eller celler; det er mer som å bo i en liten by, sier han.

– Hva tenker du om at tilbudet her skal legges ned?

– Veldig trist. De innsatte setter stor pris på øyen. Miljøet her er veldig godt, det er vakker natur, og husene er fine.

– Kjenner du til Wayback?

– Ja, de er veldig flinke, og har hjulpet meg med en del plager. De hjelper, veileder og stiller opp for oss.

FØRSTE UTGAVE AV «LARM»: Fengselsmagasinet Larm er skrevet og utformet av innsatte i Bergen fengsel, og er det eneste av sitt slag i Norge.

Inne fra tvstuen i hovedhuset lukter det nystekte vafler. På vei inn stopper vi for å lese øysangen Sørfjordens perle, som noen har skrevet teksten til på en krittavle like innenfor inngangen:

«Ein stad i Sørfjorden ved Osterøy / der finn ein Ulvsnesøy, ja Fanteøy / Her bur eit folk som ingen heilt forstår / på djupe fjord er Vaksdals sorte får / Så lenge blodet bankar gjennom oss / for dette fengsel tek vi tak og slåss!».

PROFESJONELT FENGSELSMAGASIN

På bordet ligger en liten stabel med den første utgaven av Larm, skrevet og utformet av innsatte i Bergen fengsel. Jeg blir sittende og bla litt i det sammen med Anders, som forteller at dette er det eneste fengselsmagasinet i Norge, og at planen er å få det ut i vanlig salg.

Det burde det ikke være noe i veien for; magasinet virker profesjonelt og gjennomarbeidet, med interessante artikler om alt fra tatoveringskunst og bodyhacking til film- og musikkstoff.

Her er også en tankevekkende reportasje om folk som utvikler rusavhengighet mens de sitter i fengsel, en hyllest til nylig avdøde Tom Petty og en kunnskapsrik artikkel om kultforfatteren Philip K. Dick.

ARBEIDSHENDER: – Noen spør meg hvorfor jeg jobber så mye. «Du får jo bare 68 kroner i dagpenger uansett» sier de. Jeg tenker at jeg gjør det fordi liker å jobbe, og fordi jeg ønsker å gi noe tilbake, sier en middelaldrende innsatt med kurdisk bakgrunn.

Fotografen blir sittende og prate med en middelaldrende mann med kurdisk bakgrunn. Han vil gjerne vise oss snekkerverkstedet, som han har ansvar for. Her produserer de innsatte blant annet ølkasser i tre, på oppdrag fra Voss folkebryggeri.

– Jeg har vært i flere fengsler, men ingenting kan sammenlignes med dette, sier han.
– Når du sitter i vanlig fengsel, er det ikke så mye annet å gjøre enn å se på tv, lese bøker – og tenke triste tanker. Det er ikke bra. I et åpent fengsel tenker du på fremtiden, hva som er best for deg selv, og hva som er best for samfunnet.

BLE FRISK AV ÅPEN SONING

Etter å ha fullrost både miljøet, medfangene og de ansatte, deler han en personlig historie for å vise hva oppholdet på Ulvsnesøy har betydd for ham.

– I hjemlandet mitt ble jeg torturert. Etter det ble jeg syk. Jeg fikk problemer med nyrene, og tisset på meg. Men etter at jeg kom hit, ble jeg frisk, betror han oss.

LAGER ØLKASSER: – Jeg lager 60 kasser hver dag. Jeg pusser de på sidene, slik at kantene ikke blir ru, sier den middelaldrende mannen, som stolt viser frem en av ølkassene han har laget.

– Jeg liker alle ting her, fordi jeg liker meg selv igjen. Systemet her har rehabilitert meg. Noen spør meg hvorfor jeg jobber så mye. «Du får jo bare 68 kroner i dagpenger uansett» sier de. Jeg tenker at jeg gjør det fordi jeg liker å jobbe, og fordi jeg ønsker å gi noe tilbake.

– Noen lørdager jobber jeg frivillig. Jeg har også lært meg å spille keyboard; jeg spilte på julebordet her. Og rommene her; du tror ikke at det er fengsel. Det er bra for meg å være her.

– Hva skjer den dagen du kommer ut?

– Det å få meg en jobb er løsningen min. Har jeg en jobb, så er alt OK. Da kan jeg gifte meg, kjøpe bil, og reise på ferie. Jobb er nr. 1. Når jeg jobber, blir jeg kjent med folk.

– Har du venner på utsiden?

– Nei, jeg er helt alene. Har ikke familie i Norge. Men i morgen har jeg permisjon. Det gleder jeg meg til. Da skal jeg gå på museum, bowle og se kino.

Tilbake på tv-stuen kommer vi i prat med en som ønsker å bli omtalt som «Kakebakeren».
– Skriv det, da kjenner de andre innsatte meg igjen, oppfordrer han.

Han har også tidligere sonet i Bergen fengsel. Nå skal han være på Ulvsnesøy frem til han går over på hjemmesoning, kombinert med lærlingplass i en større vestlandsbedrift.

USKYLDIG DØMT

– For en som er uskyldig dømt, er det bra å komme hit, sier han.

– Fengselet på Hylkje var et rent helvete; jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til de andre innsatte. Her tror folk på deg, og behandler deg som et menneske. De gjør alt for at du skal få en god fremtid.

– Var det på grunn av god oppførsel du fikk komme hit?

– Ja, pluss skole. Jeg kom hit et halvt år før jeg skulle på grunn av god oppførsel og skolegang.

– Studerer du?

– Ja, jeg tar Industriproduksjon VK2. De har veldig godt utstyr på verkstedet her, med robotstyring og 3D-printer.

STUDERER INDUSTRIPRODUKSJON: – De har veldig godt utstyr på verkstedet her, med robotstyring og 3D-printer, sier en av ungdommene, som skal være på Ulvsnesøy frem til han går over på hjemmesoning, kombinert med lærlingplass i en større vestlandsbedrift.

– Hva er forskjellen på å være her og å sitte på en celle?

– Muligheten til å ha kvinnelig kontakt, og det å kunne tjene penger. Og så får vi ikke ha spill med 18-årsgrense på spillkonsollet på rommet. Bort sett fra det, så kan det ikke sammenlignes. I et vanlig fengsel blir du låst inn kl. 21, og så er det bare å se på tv og sove, frem til du blir vekket kl. 06.

– Hva gjør det med et menneske?

– Du blir… det gikk bra for meg, jeg har en indre ro – men jeg så at folk ble deprimerte.

– Hva synes du om Wayback?

– Å, det er et veldig godt tilbud for oss innsatte. Det er veldig mange her som virkelig trenger hjelp til å komme seg ut i samfunnet igjen.

– Hvordan er det med deg? Har du et nettverk på utsiden?

– Der jeg kommer fra, er det ingen som vet om min sak. Men jeg har mange venner i Bergen. «Han? Nei, det er ikke mulig» sa de da de fikk høre om dommen min. Når jeg er på perm, kommer det melding etter melding via Messenger.

– Hva savner du?

– Faktisk aller mest det å kjøre bil. Den ekstreme frihetsfølelsen. Du kan trå på gassen, og komme deg dit du vil.

HOVEDBYGGET: Det store hovedhuset inneholder to avdelinger med plass til ni kvinnelige innsatte, i tillegg til administrasjon, vaskeri, hovedkjøkken, felles matsal og tv-stue.
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this