– Det føles godt å få bygge noe opp fra ingenting, sier «Erik», som forrige uke tok fagprøve som betongfagarbeider med en solid murkonstruksjon – satt opp innenfor de høye betongveggene i Bergen Fengsel.
Det er ikke til å underslå at undertegnede og Bergensmagasinets fotograf er litt betenkte idet vi forlater Bergen Fengsel. Arbeidstittelen vår var «Jul i fengselet», og vi hadde fått intervjuavtale med en ung mann fra en annen kant av landet som soner en lengre dom. Han sitter nå inne på fjerde året, og har ennå mange år igjen før han kan håpe på å komme ut på permisjon.
– Problemet her i fengselet er LAR-medisinen, som nærmest blir kastet etter oss. Hele systemet har sklidd ut.
Den innsatte viser seg å være en svært reflektert og imøtekommende ung mann, som gir gjennomtenkte svar på det vi spør om. Han forteller om en oppvekst der han slet mye med rus, uten at det betyr at han prøver å flytte ansvaret på det som skjedde over på andre ting.
En fremtid uten rus
– Det er mange som lever i benektelse, og skylder på alt og andre, sier den innsatte, som foreslår at vi kan kalle ham «Erik».
– Jeg skulle gitt mye for å ha det ugjort, men slik er det. Det som skjedde skjedde, og kan ikke gjøres om. Det eneste jeg kan gjøre, er å innse egne feil, og peile meg selv inn på en bedre vei.
– Hva tenker du om de som er skadelidende etter det du har gjort?
Han kikker ut det smale vinduet inne på det lille rommet der vi gjør intervjuet.
– Hva skal jeg si. Det blir feil uansett hva jeg svarer på det. Selvfølgelig er det trist, og jeg angrer på det som skjedde.
Som nevnt har han slitt mye med rus, og forteller at han nå, i løpet av det siste året, er blitt rusfri for første gang siden 14-årsalderen (han er nå i midten av 20-årene). Hendelsene han er dømt for skjedde også i ruspåvirket tilstand.
– Første skritt for å klare å se for meg en fremtid, er å innse mine egne feil. Det andre skrittet er at jeg må jeg klare å holde meg rusfri, sier han.
– Problemet her i fengselet er LAR-medisinen, som nærmest blir kastet etter oss. Hele systemet har sklidd ut. Subutex kan nok være en god hjelp ute, men her inne hjelper det lite. Det er veldig likt på heroin, og blir lett et substitutt.
– Så Subutex gir en lignende rus?
– Vil du prøve kanskje? Jeg kan gjerne kaste en pakke over muren til deg, spøker han.
Jul i fengselet
Det nærmer seg nå «Eriks» fjerde jul innenfor murene. Han medgir at den første julen «ikke var så gøy»; heller ikke den andre.
– Du blir vant til å være her. Her er rutiner på alt. Men mange av de innsatte synes det er veldig tungt å feire jul i fengselet, sier han.
– Får du besøk i julen?
– Nei. Jeg har familie alle steder i landet unntatt i Bergen, så det blir vanskelig.
– Hva med permisjoner?
– Jeg er i permisjonstid på papiret, men i praksis må jeg nok ennå vente noen år.
– Hvordan er samholdet her?
– Det blir litt spesielt. Vi har en felles bevissthet om at det å være her er midlertidig. Men vi kommer tett på hverandre, forteller han.
– Mange som sitter her sliter med sosial omgang – spesielt i starten, med mange man ikke kjenner. Det er ellers litt vanskelig å komme seg bort fra kriminalitet når det samtidig er det eneste mange av oss har felles.
Kunsten å bygge mur
En positiv ting for «Erik» er at han endelig får tatt fagbrev som betongfagarbeider. Lærlingtiden tok han før han startet soningen, og han er glad for muligheten til nå å få fullført utdanningen.
– Det er vel litt ironisk, at du bruker litt av tiden i fengsel til å bygge mur?
– Hehe, det kan du si. Jeg har jobbet med fengselets verksmester i tre år. Vi tar det meste av støpejobber her inne, så jeg har fått litt praksis.
– Du faller ikke for fristelsen til å ha litt salt i støpesanden?
– Nei. Det hadde ikke hjulpet heller, siden vi bruker så mye jern.
Den unge mannen er glad i faget sitt, ikke minst fordi det betyr at han får jobbe mye ute.
– Dette er et fag det alltid er behov for. Det føles godt å få bygge noe opp fra ingenting, sier han.
– Hva er det viktig å tenke på når man bygger mur?
– Du må vite hvor belastningen kommer fra, og hvor stor den er. Det er egentlig det viktigste. Så er det lodd og vater, samt at du må ta hensyn til hvilket miljø den skal stå i, og om den skal være innendørs eller utendørs. Det vi lager nå, er en støttemur mot jordmassene bak her. Da fyller vi i med pukk og singel imellom.
– Har du tenkt å studere mer, nå etter at du har tatt fagprøven?
– Ja, jeg vurderer å ta teknisk fagskole, selv om det er litt vanskelig å få til fra en lukket fengselsavdeling.
Røverradio og pepperkakehus
– Hva gjør du ellers for å få tiden til å gå?
– Vel, dagene her inne går ganske fort når en får en flyt i det, med faste rutiner på jobb, skole og trening. Jeg er også med i Røverradion.
Dette er et eget radioprogram som sendes på NRK P2 hver lørdag kl. 15.30, laget av innsatte i norske fengsler.
«I Norge blir man dømt til frihetsberøvelse, men ikke til berøvelse av ytringsfriheten» lyder programmets forhåndsreklame, som også forteller at dette er et radioprogram som «gir deg nye perspektiver og livserfaringer når de innsatte, politikere og samfunnsaktører må ta ansvar for valgene de har tatt».
– Sist intervjuet vi fengselspresten her, forteller han.
– Ellers deler vi litt erfaringer, snakker om ting som har skjedd i fengselet – og litt om fengselssystemet.
– Får dere snakke fritt?
– Stort sett. Det er ikke direktesending, men så lenge vi ikke nevner navn, kan vi si det meste.
Frem mot jul gleder han seg til fengselets pepperkakehus-konkurranse, som han har vunnet to år på rad.
– Mitt pepperkakehus ble plukket ut som det fineste, forteller han.
– Da får du vel bruk for faget ditt?
– Hehe. At jeg støper de? Nei, men jeg liker å lage noen fancy greier. Det er bare å gi gass.
Vi ønsker «Erik» god jul, og går for å ta en prat med to av dem han har hatt mest med å gjøre under forberedelsene til fagprøven.
Utdanning i fengselet
– Det å kunne ta en utdanning mens de er her betyr mye for de innsatte, sier verksbetjent Jonny Einmo, som er arbeidsleder på fengselsverkstedet.
Fylkeskommunen står for utdanningen, og bidrar med lærerkrefter, og både skolen og fengselsverkstedet er aktive med å finne en passende utdanning for innsatte – gjerne ved å bygge videre på den kunnskapen den enkelte innsatte allerede har.
– Det er viktig at det står Hordaland fylkeskommune på utdanningspapirene, og ikke Bergen fengsel. Da unngår de stigmatisering i samfunnet utenfor, og kan gå ut dørene herfra med rak rygg.
– Generelt opplever vi stor velvilje fra arbeidsgivere, som gjerne stiller med praksisplass for elevene når de er ferdige å sone, sier Atle Hansen, som er fengselets verksmester i serviceavdelingen.
– Som regel har de da bak seg noen år med utdanning i et fag, slik at bedrifter ute kan overta lærekontrakten frem mot fagbrev.
– Samfunnet er blitt mer åpent og inkluderende for folk som har sittet inne, mener Einmo.
Hansen er enig, samtidig som han er usikker på om dette er et inntrykk de får fordi de jobber så tett sammen med de innsatte.
Verden ser annerledes ut på innsiden av murene.
Fengselets politikk handler uansett om å bruke det vi har av krefter for å få de innsatte på beina igjen; hjelpe dem tilbake til samfunnet på best mulig måte.
– Mange av dem mangler litt sosiale ferdigheter. Da hjelper det veldig å komme inn på en arbeidsplass med kollegaer, der de kan få komme på sporet igjen og bli en del av gjengen.
– Er det også mulig å studere akademiske fag?
– Ja, men en del av disse krever at man er kommet over på åpen soning. Dette er landets sikreste fengsel, og alle på innsiden her har noen dommer som sier at de skal sitte her. Men omgangstonen veldig fin. Den må være sånn.
Eget fengselsutsalg
Mye av det som produseres på fengselsverkstedet kan kjøpes enten i deres egen nettbutikk eller på fengselsutsalget like utenfor murene. Dersom du står i beit for julegaver, er det en god ide å legge handleturen ut hit, til Hylkje i Åsane.
– Folk kan også bestille ting fra oss, opplyser Einmo, som kan fortelle at Bergen fengsel har ti verksteder.
– Vi er ganske store på hagemøbler, men lager også mye annet. Nå til jul går det mye i julenisser, fuglemat, såper og julekort.
Alle inntektene fra fengselsutsalget er med og subsidierer driften, slik at verkstedet kan drive med sunn balanse i økonomien. Litt av overskuddet brukes til innkjøp av nye maskiner.
– Hovedsaken er at det går rundt, og at vi kan sysselsette de innsatte. Kunsten er å finne noen nisjeprodukter, fortsetter Einmo.
– Vi har et stort nettmarked, men har møtt en del konkurranse fra Kina. Det er ikke for ingenting at keramikk ikke er levedyktig.
– Har dere lagt ned utsalget i Bergen sentrum?
– Ja. Det var andre bedrifter som solgte for oss der, så da gikk fortjenesten til dem. Nå er alt salg her og på nett. Vi holder åpent hver dag, og nå før jul også på lørdager.
