– Musikken vår er litt mørk og dyster. Vi har behov for å skrive om de tingene, sier Ida Knoph-Solholm. – Hvorfor ikke skrive om det som betyr noe, følger Alexander Breidvik opp. Sammen utgjør de to slowcore-duoen The Other End, som i slutten av mars signerte med det prisvinnende britiske musikkforlaget Just Isn’t Music – bare tre måneder etter at de slapp sin aller første singel.
Just Isn’t Music er musikkforlaget bak det legendariske britiske plateselskapet Ninja Tune, startet i 1990 av elektronika-duoen Coldcut (Matt Black og Jonathan More), og i dag regnet som et av verdens ledende uavhengige plateselskap.
– Det krevde bare én gjennomlytting for å anerkjenne talentet som bor i The Other End, og vi ser frem til å bidra til å spre deres nydelige musikk videre ut i verden, sier Anastasia Pegi i Just Isn’t Music.
– BEST I KLASSEN
Dette betyr at The Other End nå befinner seg på samme selskap som blant andre Diplo, Odesza, Young Fathers, Thundercat, Bonobo, Wiley, Flying Lotus, Ghostpoet, Fink og The Cinematic Orchestra.
– Vi ønsker å lage musikk som gir litt tid – litt luft – til å lade; til å leve litt.
The Other Ends debutsingel Far from Home fikk bred dekning i internasjonale musikkmagasiner og blogger, og det var via en av disse artiklene at A&R-representanten fra Just Isn’t Music fattet interesse for bandet.
Selskapet har et forholdsvis beskjedent antall artister i sin katalog, og spesialiserer seg på å levere musikk til britisk og amerikansk film og TV, samt reklamer og videospill – noe som har resultert i at deres artister hyppig er representert i amerikanske tvserier og filmer (blant annet Grey’s Anatomy, Criminal Minds, Homeland, The Walking Dead, Interstellar, The Big Short, Creed og Selma).
– Just Isn’t Music er best i klassen på det de driver med, og vi føler oss utrolig heldige som har fått denne muligheten, sier Ida Knoph-Solholm.
– Dette var tilbudet vi hadde drømt om. For oss er dette en helt enestående mulighet til å få spredd musikken vår internasjonalt, legger Alexander Breidvik til, og slår samtidig an tonen for dette intervjuet: De to er litt som Ole, Dole og Doffen – på den måten at de hele tiden fullfører hverandres setninger.
DOBBELTEKSPONERT DUO
De to er til daglig kollegaer i TV2, og bandet begynte med at de utvekslet lydfiler med egen musikk.
– Vi fant ut at vi hadde lik musikksmak, og hadde jobbet med ting hver for oss, forteller Ida.
– Du var den første som fikk høre mine opptak, sier Alexander.
– Ja, og jeg likte dem så godt; jeg hørte på dem om og om igjen. Men det tok litt tid før vi satte oss ned og spilte sammen. Vi hadde hvert vårt prosjekt, sier Ida.
– Utgangspunktet var at vi var gode venner, sier Alexander.
– Ja, og kollegaer. Vi visste at vi var gode på å ha prosjekter sammen, legger Ida til.
Plateutgivelsen ble til i forlengelsen av det allerede eksisterende samarbeidet. De to gjorde alt selv; de opprettet egen label, skrev sangene, fikk trykket vinylplater og laget cover.
Coverbildet til EPen tok de selv med et lite plastkamera, som hadde mulighet til å dobbelteksponere.
– Jeg festet det på et mikrofonstativ, og så tok vi bilder av hverandre. Bildet er ikke redigert; dert er akkurat slik som de ble fremkalt, forteller Ida.
– Dobbelteksponering kan gå bra og det kan gå dårlig, sier Alexander.
– Ja, og det er egentlig et fint bilde på prosjektet vårt; at det er to ting som blir til én. Vi bruker all vår tid på dette, sier Ida.
– Vi holder på sent og tidlig. Tar vi dårlige valg, så gjør vi det på nytt, sier Alexander.
– Får dere tid til kjærester?
– Nei, innrømmer han.
– Ikke jeg heller. Jeg bruker all min tid på The Other End, sier hun.
– Vi er single begge to. Hadde jeg hatt kjæreste, kunne jeg ikke holdt på med dette. Jeg blir veldig oppslukt, sier Alexander.
HELSTØPT DEBUT-EP
Begge er veldig fornøyd med EP-utgivelsen. Så er det også en usedvanlig helstøpt debut-EP de to har sydd sammen. «Godkjent herfra til fullmånen, og en plate jeg uten å tvile tildeler, ikke seks stjerner, men seks hvite frostroser» skrev undertegnede da jeg anmeldte den i Bergensmagasinet for to utgaver siden.
[PostBlock id=73]
Jeg ga også honnør til produsent Iver Sandøy (Enslaved, Kraków) for å ha skrudd frem «en stor og luftig produksjon som nærmest trygler om at du kun spiller den på vinyl».
– Hvordan kom dere i kontakt med Iver Sandøy?
– Hadde jeg hatt kjæreste, kunne jeg ikke holdt på med dette. Jeg blir veldig oppslukt.
– Vi oppsøkte ham selv…, sier Alexander.
– …fordi vi hadde en sterk følelse av at han ville tilføre mye, fortsetter Ida.
– Samtidig ville vi bevare det åpne lydbildet som er lyden vår.
– Er Iver et tredje medlem?
– I hvert fall på denne utgivelsen.
– Han spiller trommer på låten Leave, opplyser Ida.
– Ja, på den spilte vi som trio. Ellers er vi bare to stykker – også på scenen, sier Alexander.
– Bruker dere playback når dere spiller live?
– Nei. Vi bygget en basstromme av en koffert, med en påmontert tamburin. Jeg bruker den samtidig som jeg spiller gitar, forklarer Alexander.
– Det går helt fint. Platen ble spilt inn med den trommen.
– Rigget vårt består av en del gitarer, synthbass, trommer og piano, sier Ida.
– Vi leker mye med klang, og har et lydbilde som er åpent og luftig.
– Vi prøver å variere uttrykket litt. Noen av låtene passer best med kun gitar og klaver, sier Alexander.
– For å holde det interessant, bytter vi litt på hvem som spiller hva, utdyper Ida.
Alexander opplyser at de bruker en synthbass av typen Moog Minitaur, som er en moderne versjon av den klassiske Moog Taurus, og styres med et MIDI-keyboard (blir litt teknisk her).
– Bassister på 70-tallet brukte den mye. Det var vanlig å bruke den i tillegg til bassgitar.
– Dette betyr at vi kan variere basslyden mer enn med en bassgitar. Vi leker mye med klang, og har et lydbilde som er åpent og luftig, understreker Ida.
MØRKT OG MELANKOLSK
– Uttrykket deres minner meg litt om den avdøde sangeren Christa Päffgen, mest kjent under artistnavnet Nico. Er dere påvirket av hennes musikk?
– Ikke bevisst, men det er litt spennende at du sier det. Jeg liker veldig godt måten hun synger på, sier Ida.
– Dere har lagt dere på et litt dystert og melankolsk uttrykk?
– Ja, det er det. Musikken vår er litt mørk og dyster. Det går igjen i alle låtene, og er resultatet av det som kom.
– Kunne dere tenkt dere å covre Kurt Weill?
– Det hadde vært kult. Vi covrer han på øving, sier Alexander, som tror at jeg mener den tidligere The War On Drugs-gitaristen Kurt Vile.
– Men vi vil helst etablere vår egen greie, legger Ida til.
DEFINITIVT SLOWCORE
Både stemningsmessig og lydmessig innrømmer de inspirasjon både fra Tom Waits og Nick Cave, spesielt sistnevntes album Skeleton Tree (2016).
– Vi er ganske direkte påvirket av Nick Cave, innrømmer Alexander.
– Klangen vår er ikke helt den samme som hans, men…
– …måten han fyller ut lydbildet, fortsetter Ida.
– Den siste platen hans var veldig aktuell da vi jobbet med EPen vår.
– Skeleton Tree ble til i tiden etter at Nick Caves 15 år gamle sønn falt utfor en klippe ved Brighton og døde. Har dere selv opplevd vonde tap; at dere kanaliserer dette gjennom musikken?
– Ikke direkte, men vi har hatt tap i nære kretser, og har hatt et behov for å skrive om de tingene.
– Hvorfor ikke skrive om det som betyr noe, sier Alexander.
– Fargene kommer bedre frem når du skrur ned lyset?
– Absolutt, sier Ida.
– Vi ønsker å lage musikk som gir litt tid – litt luft – til å lade; til å leve litt, sier Alexander.
– Iver Sandøy sa at han fikk litt Low-referanse (amerikansk indieband, journ. komm.) da han hørte sangene våre.
– Det er slowcore?
– Det er definitivt slowcore.
