Våren 2012 åpnet Pål Norheim noe motvillig en Facebook-konto, etter vennlig påtrykk fra familien. To år senere foreligger en del av det han har skrevet på det sosiale mediet i bokform.
«Oppdateringer» er tittelen på tekstsamlingen, og er nettopp det – et utvalg av forfatterens statusoppdateringer på Facebook fra de siste to årene. Pål Norheim har tidligere gitt ut flere bøker. Han jobber som nattevakt ved et bofellesskap i Åsane, og bor på Eidsvågneset.
– Hvordan kom du til Åsane?
– I et tidsskrift eller en avis kan det nesten føles som om jeg må ta på meg slipset før jeg skriver. Det er ikke nødvendig på Facebook.
– Det var litt tilfeldig. Jeg hadde reist i Afrika i to år, og hadde ikke noe sted å bo da jeg kom tilbake, forteller Norheim, som opprinnelig kommer fra Mo i Rana.
– På den tiden bodde tre av mine søsken allerede i Bergen, så jeg tenkte jeg ville prøve å bo her en stund jeg også.
Ni år i Etiopia
Dette var i 2001. Så ble moren kreftsyk, og Norheim fant ut at han måtte ha en fast jobb for å ha råd til å besøke henne i Mo i Rana.
– Det hendte at jeg reiste opp og var der i to uker i strekk.
Moren døde i 2003. Faren lever fortsatt, og bor nå på sykehjem i Åsane. Selv deler Norheim hus med en bror, mens en annen bror bor like ved. To andre søsken bor henholdsvis i Oslo og Houston.
– Bakgrunnen vår er at vi er misjonærbarn, så da jeg reiste til Afrika, var det delvis for å se igjen Etiopia etter 23 år. Jeg hører hjemme flere steder.
– Er du oppvokst i Etiopia?
– Ja, jeg bodde der i ni år, frem til jeg var 14.
Som barn snakket Norheim flytende både engelsk og amharisk, egentlig uten å tenke over det. Han husker godt omveltningene og revolusjonen i Etiopia, frem til keiser Haile Selassie ble avsatt i 1974.
[PostBlock id=309]
– Det gjorde veldig inntrykk, husker han.
– Vi hørte stadig skuddvekslinger, og noen ganger kom det kuler inn på fotballbanen der vi lekte. Jeg kjente også folk som ble skutt enten av politiet eller av de senere makthaverne. Det var en forferdelig tid; spesielt på slutten, som ble kalt «den røde terror». De drepte folk bare på mistanke.
Rastafarianernes gudekonge
Norheims foreldre jobbet ved lærerskolen til The Lutheran World Federation i Debre Zeit. De bodde ved en kratersjø, like ved et sted der keiser Haile Selassie hadde et slott.
– Vi så han ofte der. Han satt gjerne i en diger limousin, og delte ut kjeks eller mynter til undersåtter.
– Kan du forstå persondyrkelsen av Haile Selassie?
– Jeg rister på hodet av det.
Den jamaicanske borgerrettighetsforkjemperen Marcus Garvey (1887-1940) hadde profetert at en svart konge, kronet i Afrika, skulle innvarsle begynnelsen på afrikansk enhet og gjenopprettelse. Da prins Ras Tafari ble kronet som keiser Haile Selassie av Etiopia i 1930, beskrev han dette som oppfyllelsen av spådommen. Haile Selassie selv stilte seg egentlig hoderystende til det hele.
– Jeg tror han sa at «vi er ikke negere». Han ga likevel en del rastaer et område i byen Shashamane, sør i landet. Det er fortsatt et område der, hvor «hjemvendte» jamaicanere lever i ekstrem fattigdom.
– Er Etiopia et fattig land?
– Det var svært fattig, men det har skjedd mye i senere år. En av de få gode tingene juntaen gjorde, var å starte skoler – så analfabetismen har gått ned.
– På sitt beste er Facebook et uhyre effektivt medium for gode diskusjoner.
De siste 10-15 årene har land som Uganda, Rwanda, Kenya og Etiopia stått for den største veksten i verden ved siden av Kina. Middelklassen øker, det bygges voldsomt, og provinsbyene vokser.
– Følger det demokratisering med utviklingen også?
– Det ser ut som flere av disse landene følger en kinesisk modell med kapitalisme uten demokrati, reflekterer Norheim.
– Men i motsetning til Kina, så later de som om det er demokrati. Det holdes valg, og de har et slags skinndemokrati for at ikke giverland fra Vesten skal slutte å sende de penger.
– Er dette noe av det du kommenterer på Facebook?
– Jeg kunne gjort det, men har skrevet om det andre steder.
Nilens betydning
Han viser til «Nilen – historiens elv», Terje Tvedts bok som nå går som tv-serie på NRK.
– Jeg skrev en større anmeldelse av den i Prosa, sier han.
86 prosent av vannet som flyter ned til Egypt kommer fra Den Blå Nilen, som har sin kilde i Tanasjøen oppe i fjellene i Etiopia.
– Etiopierne sier at de også har rett til å utnytte elven, mens egypterne pukker på en avtale britene gjorde under kolonitiden.
Etter at Mubarak falt, begynte etiopierne å bygge en svær dam.
– Dette er konfliktfylt for egypterne. For de er Nilen et være eller ikke være.
Vi havner litt utpå nå, og jeg prøver derfor å pense samtalen tilbake på sporet, som er å snakke om boken hans. Men nå er det altså slik, at akkurat som Nilen har flere kilder, så flyter en samtale bedre når det åpnes for noen avstikkere.
– Venner og familie mente at jeg burde komme meg på Facebook. Så da gjorde jeg det, og postet en tekst om trafikken i Kairo, forteller han.
– Dette var midt under ABB-rettssaken. Jeg ble engasjert i den, og deltok med liv og lyst i debatten om hvorvidt han var tilregnelig.
Kverulanter på tråden
Norheim opplevde da at en rekke jurister, psykologer, historikere og filosofer hengte seg på og kommenterte på trådene han la ut.
– Hvis jeg ikke har noe annet å si enn det alle andre sier, så gidder jeg ikke å si det.
– Debattene foregikk på et høyt nivå med kompetente folk, sier han.
– Det var nesten litt magisk. På sitt beste er Facebook et uhyre effektivt medium for gode diskusjoner.
– Er alle debattantene like siviliserte?
– Nei, absolutt ikke. De verste er de som kverulerer. Man kan gjerne si fra dersom man er uenig, men ikke åtte ganger på en og samme tråd. Jeg er ikke så glad i de som bare vil snakke om sin egen sak, og ikke følge det som er på tråden. Det er akkurat som i arbeidslivet. Selv med ti gode kollegaer, kan én umulius forsure hele miljøet.
– Stenger du folk ute?
– Jeg gir de advarsler. Fortsetter de da, så stenger jeg de ute. Men det har ikke skjedd så ikke ofte.
Ved siden av muligheten til å starte og delta i en rekke debatter, oppdaget Norheim en annen bra ting med Facebook.
– Dette er et medium som er skreddersydd for å skrive kortere tekster, fra et avsnitt til en side, sier han.
– Så jeg begynte å poste alt fra enkle aforismer til korte essays og små reisebrev. Jeg har prøvd å legge en ekstra innsats i det å skrive godt, og opplever at det blir verdsatt.
Mange tekster små
Han hadde likevel ikke forestilt seg at skriveriene skulle flyte sammen i en bok. Ideen kom fra Bjørn Aagenæs, forlegger i det Gyldendal-eide Kolon forlag.
– Vi var i Tunisia sammen da han foreslo det. Jeg var ikke fremmed for tanken, men sa at jeg ikke hadde nok tekster ennå.
– Hva vil du si at boken handler om?
– Det er det som er det vanskeligste spørsmålet. Den handler jo om alt mulig. En time før jeg skriver en tekst aner ikke at jeg skal gjøre det. Og jeg skriver om hva det skal være.
Bokens eneste røde tråd er Pål Norheim som ser og erfarer. Det er likevel visse ting han er mer opptatt av enn andre.
– Spørsmålene om islamisme og demokrati diskuteres hele tiden, og er nok et kjennetegn på vår tid, sier han.
– Jeg har reist aktivt de siste årene, spesielt i Nord-Afrika. Så jeg håper at litt av vår egen tid blir filtrert gjennom noen av tekstene.
Da Vesten «vant» den kalde krigen, trodde mange at den amerikanske modellen kom seirende ut. Men i dag avtegnes et helt annet bilde med flere konkurrerende samfunnsmodeller. Etter Norheims syn har vi i dag særlig tre uforenlige modeller for hvordan et samfunn bør være.
Det ene er en den vestlige modellen, som er en kombinasjon av kapitalisme, demokrati og liberalisme. Den andre er islamismen, som er radikalt annerledes, særlig i den formen der sharia (islamsk lov) og Koranen gir svar på alle samfunnsspørsmål. Den tredje er en type illiberal eller autoritær nasjonalisme, som man ser i land som Ungarn – og nå også i Russland, Syria og Irak.
Autoritær kapitalisme
– Man ser også konturene av en fjerde modell, en type autoritær kapitalisme, slik vi ser i Kina – og som også brer seg i Afrika, sier han.
– Når kommunismen forsvinner i disse landene, erstattes den ofte av nasjonalisme.
Modellene han beskriver er i konflikt med hverandre ikke bare ideologisk, men også militært med IS (Islamic State). Fremveksten av islamisme ser han på som en reaksjon på mange moderne fenomener, blant annet Vestens liberale syn på seksualitet.
– Det er en veldig reaksjonær ideologi, der gamle tekster skal gi svar på alle samfunnsspørsmål. I lengden kan det ikke gå.
– Du ser vel det samme i enkelte norske kristne organisasjoner?
– Absolutt. Mine foreldre jobbet for Norsk luthersk misjonssamband, der kvinner ikke fikk stemmerett før i 1997. Slike holdninger er på tilbakegang i Norge, men i USA er de konservative kristne fortsatt sterke.
Fikk skrivesperre
– Når du skriver disse tekstene; hva er motivasjonen din? Hvorfor gjør du det?
– Det jeg prøver på, er å få frem ting som ennå ikke har blitt nevnt i den offentlige debatten om en sak. Hvis jeg ikke har noe annet å si enn det alle andre sier, så gidder jeg ikke å si det, sier han.
– Men det går også på noe mer grunnleggende. Hvorfor skriver en forfatter; hvorfor spiller en musiker? På 2000-tallet hadde jeg en skrivesperre. Facebook virket da forløsende, siden terskelen er så lav for å skrive der. I et tidsskrift eller en avis kan det nesten føles som om jeg må ta på meg slipset før jeg skriver. Det er ikke nødvendig på Facebook. Skrivingen får dermed et element av lek og improvisasjon over seg.
– Er det en slags avhengighet?
– Ikke når det gjelder det å skrive, men helt klart når det kommer til å følge med på om det finnes interessante diskusjoner her og der. Det er ikke tvil om at Facebook er avhengighetsskapende og et stort distraksjonselement i hverdagen til folk.
Norheim er derfor glad for at han ikke har internett i bofellesskapet der han er nattevakt.
– Da får jeg lest bøker. I vår kjøpte jeg mobil uten internett, slik at jeg er borte fra nettet når jeg er ute av huset. Det er viktig for meg å kunne koble av fra alt dette. Jeg opplever det som en lettelse at når jeg setter meg på bussen og lar tankene fly.
Fakta
Pål Norheim
- Norsk forfatter, født i Mo i Rana i 1962.
- På slutten av 80-tallet kom han inn i redaksjonen i tidsskriftet Vagant, og samarbeidet der med blant andre Henning Hagerup og Alf van der Hagen.
- Har gitt ut romanen «Gottfried von Baaders dagbok» (1998), diktsamlingen «Stemmegafler» (2000) og prosasamlingen «Z» (2005).
- Norheim har dessuten, sammen med Jon-Alfred Smith, oversatt Ernst Jüngers dagbok fra første verdenskrig, «In Stahlgewittern».
- Har skrevet flere essays i tidsskrifter som Vagant, Prosa og Samtiden.
- Han jobber nå som nattevakt ved et bofellesskap i Åsane, og bor på Eidsvågneset.
Utdrag fra boken:
Ved Donna Summers død
Da vår generasjon (født i første halvdel av sekstitallet) var fjortiser, ble den vestlige halvkule introdusert for, og våre uferdige liv invadert av en ny musikk-sjanger: disco, og artister som Donna Summer og Bee Gees.
Idag, tretti-førti år senere, har mange av oss ikke lenger noe begrep om hvor mye vi gremtes dengang, ettersom nostalgiens skjær har forlenet denne åndsforlatte musikken med en merkelig sjarm – slik gulnede sigarettreklamer eller annonser for asbest-plater og vaskepulver har en sjarm som ikke står i noen forbindelse med produktene fra dengang; og slik også lukten av hyene-ekskrementer, eukalyptustrær, kattekadavre og eksos fra gamle diesel-lastebiler pr. idag er liflige dufter som minner meg om min oppvekst i Addis Abeba på syttitallet (ikke at den var så mye å skryte av heller, når sant skal sies).
Det finnes knapt noen idag – meg inklusive – som ikke, i allefall til en viss grad, og med enkelte forbehold, liker syttitallets disco. Min indre fjortenåring må vræle som en pønker fra 1976 for å få mitt nåværende jeg til å komme på hvor forferdelig discomusikken faktisk lød da den var tidens melodi (pønken var i mine ører ikke et hakk bedre, snarere tre hakk verre, så valget stod mellom pest og kolera). Med mindre man var homse eller jente, kan det ikke være noen som helst tvil om at discomusikkens glanstid var den verst tenkelige epoken å bli voksen i siden oppfinnelsen av grammofonen.
Og lite ante vi at dette bare var preludiet til noe langt mer redselsfullt: åttitallets hårfønete synthpop. Mer om dette en annen gang. I anledning Donna Summers død er det maktpåliggende å snakke på vegne av min indre fjortenåring, han som ble latt i stikken, først av sin egen tid, deretter av en tilbakelengtende ettertid – innesperret bak et dobbelt Zeitgeist-gitter.
Opprinnelig publisert på Facebook 18. mai 2012.
