Når noe grusomt blir morsomt, blir det ikke mindre grusomt. Bare mer underholdende mens man seiler ned i avgrunnen.
«Gift», bare smak på ordet. Nei, ikke gjør det, ikke smak på gift! Det er ikke lenge til jeg selv blir gift, men det er sannelig ikke Edward Albees fortjeneste.
Heller ikke i denne oppsetningen skulle det vise seg at de to ekteparene fant en mer gemyttlig tone når de skulle tilbringe dette berømmelige «nachspielet fra helvete» sammen.
Skjeletter overalt
Svein Sturla Hungnes turnerer humor og alvor, tempo og dveling på en musikalsk måte, som skaper sin egen kunstneriske logikk.
Men så handler det heller ikke om å være gift. Det handler om hvordan mennesker som står hverandre nært samhandler. Eller om hvordan de samhandler når de har bestemt seg for å gjøre det på mest infamt vis. Ekteskapet er en beleilig ramme for dramatiker Adward Albee i 1962; et mikroskop å se på det som rører seg der nede i petriskålgørra gjennom.
Vi er hjemme hos George, som er amanuensis i historie, og Martha, hans kone, som frustrerende nok for George er noe så uangripelig som datter av rektoren på universitetet.
Etter en sammenkomst på universitetet får de selskap av de langt yngre Nick, nyansatt biologiprofessor, og hans kone Honey, som er mer avsatt (sosialt) enn hun er ansatt noe sted. Hun dingler rundt i sin egen naivitet og konjakkrus mens det flagrer av maktkamp, posisjonering, ondsinnethet og grufulle «selskapsleker» rundt ørene hennes. Skjeletter ramler ut av skapet, eller blir tvunget opp fra graven.
Scenografisk er vi plassert i 60-tallet på et slags maksimalistisk og realistisk vis, gjennom et gedigent rom for publikum å tenke seg inn i: En stor stue, der handlingen foregår, med bokhyller, platespiller og plater, en liten forhistorisk TV, krukker, et bilde på veggen, skrivepult, lamper, samt dører ut til et tilstøtende rom, en trapp opp til annen etasje, og verandaglassdører ut til en hage som er innhegnet av tette løvtrær. Mørket der ute er like besnærende som morgenlyset, som faller i siste scene.
Kompleksitet gjennom tidene
Albees stykke er kalt «skittenrealistisk», et par tiår før dette begrepet egentlig fikk feste, og er sammen med Tennessee Williams’ stykke «En sporvogn til begjær» (1947) sagt å ta et oppgjør med forestillingen om den amerikanske drømmen.
Men Albees stykke kan like gjerne sies å ta et oppgjør med forestillingen om den snorrette og posisjonsbaserte veien til lykke i livet, og dessuten, på metavis, altså med tanke på sjangeren: forestillingen om å forstå et stykke, og dets karakterer, på kun èn måte.
OK, da: Allerede de gamle grekere, og siden Shakespeare, tok vel et oppgjør med forestillingen om entydige personer. Uansett: Albee tok oppgjøret videre. Riktignok virker det som om dramatikeren hevder at det kan være en mindre heldig kommunikativ fremgangsmåte bare å sable hverandre ned, om man nå egentlig vil kommunisere.
Likevel sier stykket at det ikke er så enkelt: Det er mange – og komplekse – måter å kommunisere på, og det er ikke så lett å avgjøre utenfra hva som er godt og vondt i for eksempel et ektepars kommunikasjon. Ikke alle par som hever stemmen kvalifiserer til å bli kalt en dysfunksjonell familie.
Humor i alvoret
Det er kanskje dette åpne tolkningsgrunnlaget som gjør at regissør Svein Sturla Hungnes kan spille med stykket som han gjør, først og fremst på humoristisk vis.
For en ting er at Per Frisch er en ulmende fæling som George, at Ragnhild Gudbrandsen er en både sterk og skjør Martha – hun er en dampveivals óg en eksosabsorberende rødkløver i veikanten – at Nick i Pål Rønnings skikkelse viser seg å by på både oppfarende og tvilsomme sider oppi all sin rettskaffenhet, og at selv naive konjakk-Honey (Reny Gaassand Folgerø) har skjeletter i skapet.
En helt annen ting er at publikum ler gjennom hele forestillingen. Når ble dette stykket en komedie, tidvis farseaktig? Jo, akkurat nå. Og det kler den.
Først og fremst må da nevnes Reny Gaassand Folgerø, som er gudbenådet når det kommer til å spille full. Hun er helt på høyde med hovmesteren i lille julaften-slageren «Grevinnen og hovmesteren».
Nevrotiske, naive Honey blir en vandrende komedie, der hun, stadig fullere, med jevne mellomrom blir heist opp under armene og flyttet omkring som en filledukke. Hun snubler, hun faller utfor kanten i hagen, hun sitter fast i en svingdør, hun går på karmer. Men når hun danser i fylla, går hun rett på et verandavindu, som en fugl, bare fra innsiden.
Usynlig stengsel
Hvor mange blåmerker kan Gaassand Folgerø ha etter denne spilleperioden? Som tidligere fotballkeeper vet jeg litt om fallteknikk, og om herding, men likevel.
Det er altså ikke bare slapstick – Honeys bevegelser i rommet har også, ved denne siste kollisjonen, en dypereliggende betydning: Hun hører ikke helt hjemme her, vet ikke at noe som fremstår som gjennomsiktig kan være et stengsel, og går på en smell. Men alvorlig talt: Hvor mange blåmerker kan Gaassand Folgerø ha etter denne spilleperioden? Som tidligere fotballkeeper vet jeg litt om fallteknikk, og om herding, men likevel.
Også de andre karakterene får i Hungnes’ regi lov til å frembringe latter. Delvis oppstår det i situasjonskomikk, men det handler først og fremst om at alle får være så inni karakterene sine, og at de utfører den oppgaven med glans.
De fyller seg selv på langs og på tvers, som Inger Hagerup skrev i diktet om mauren, og da blir de, med kompleksiteten fra Albee og det åpne, men likevel styrte grepet fra Hungnes, i stand til å være både sterke, troverdige, tvilsomme og morsomme på en gang. Komikken får rom, og tar ikke alvoret fra stykket.
Først og fremst er det en høyst dynamisk forestilling. Hungnes turnerer humor og alvor, tempo og dveling på en musikalsk måte, som skaper sin egen kunstneriske logikk i denne oppsetningen.
Hvem er redd for Virginia Woolf?
- Skrevet av Edward Albee
- Spilles på Den Nationale Scene
- Oversettelse og regi: Svein Sturla Hungnes
- Scenografi og kostymedesigner: Anne Karine Skåtun
- Lysdesigner: Ola Bråten
- Med: Per Frisch, Ragnhild Gudbrandsen, Pål Rønning og Reny Gaassand Folgerø
