LEDEREN: – Hvordan holder dere ut? spurte en mann fra Australia meg en gang, han sto på altanen under tak og stirret på den svarte natten mens regnet kom fra alle kanter og lagde elver som rant i strie strømmer langs fortauskanten. – Vi drar til Geilo, skulle jeg svart.
Jeg skal sette meg på toget. Dra langsomt bort fra Bergen. Kikke ut vinduet og vente på snøgrensen. Den ligger høyere i år enn i fjor. Jeg sjekker yr hver time. Det er lenge siden jeg har sett snø.
Vi gjør det hvert år. Det er en pause fra hverdagen. Det er åtte-ni karer på vei bort fra regnet. Opp på fjellet. Inn i en boble. Borte fra alle. Det er fleip og fakta. Latter og tårer.
Det er en togtur bort fra hverdagen. Bort fra regnet. Bort fra innstilte båtavganger på Strandkaien, og rask gange i piskende motvind mot en duggtung og overfylt buss med vindusviskere som danser på den store frontruten mens en mor og en far ringer til barnehagen og forteller om forsinkelsen og kjenner litt på tidsklemmen, rekker kanskje akkurat treningen, middagen får vente, 2020 er her og blåser oss like godt overende med det samme, står trampolinen fremdeles?
Det siste sitter langt inne, men de ligger der, bak masken, og for meg nærmere enn jeg egentlig vil innrømme. For kameratskap er følelser. Bak fleipen ligger alvoret. Vi blir eldre. Har holdt sammen i tretti år. Det sier noe om alderen, naturligvis, men det sier mest om et bånd som knytter oss sammen.
Lenge reflekterte jeg ikke så mye over det. En gjeng med gutter liksom, som kommer sammen for å stå på ski og ta oss en fest. Ja da, vi drikker alkohol. Og vi spiser pinnekjøtt. Hver gang. Det er blitt en tradisjon. Vi starter like godt året med et julebord. Geilo, her kommer vi igjen.
Men gjennom årene er livet til stede. Noen krangler. Noen blir skilt. Noen mister en de er glad i. Noen bærer på et savn. Noen kan fortelle siste nytt om barna. Om idrett. Om skole. Om jobb. Om kjærester. Livet, ganske enkelt.
Det er en togtur bort fra hverdagen. Bort fra regnet. Bort fra innstilte båtavganger på Strandkaien, og rask gange i piskende motvind mot en duggtung og overfylt buss med vindusviskere som danser på den store frontruten mens en mor og en far ringer til barnehagen og forteller om forsinkelsen og kjenner litt på tidsklemmen, rekker kanskje akkurat treningen, middagen får vente, 2020 er her og blåser oss like godt overende med det samme, står trampolinen fremdeles?
[PostBlock id=516]
I det vi går av toget og setter føttene i snøen kommer vi omsider i julestemning. På tide å pakke ned treet når jeg kommer hjem, ta ned julelysene som blinker under takrennen. Ta bort blomsterpotten ved inngangsdøren med en stein død plante som forteller litt om den single mannen som bor der.
Hva vi snakker om på Geilo? Alt, men samtidig ingenting. Trump dukker opp i samtalen med tykke lag av sarkasme. Ari Behns selvmord blir behandlet med respekt, han etterlater tre døtre, hvor den ene holdt en tale som fikk oss til å gispe etter luft. Sportsklubben Brann, orker vi å gå på Stadion i år? Bybanen? Bompenger? Brannen i Australia? Brannen på Søreide? Ole Gunnar Solskjær? Geni en uke. Håpløs den neste. Hvis vi lar oss lure av det som blir skrevet av en presse på jakt etter klikk.
En vond rygg, et skranglete kne, en verkende skulder, et hjerte med flimmer – vi pusher femti. Ingen blir lettere i steget med årene. Vi sitter stille i husene våre og ser på været.
Så helgen på Geilo blir en pause fra alt dette. Et friminutt. Hvis man ser bort fra værmelding, selvsagt, som lover sludd og stiv kuling. Hvor høyt må man i 2020 for å finne Norge i vinterland? De som driver næringsvirksomhet på Kvamskogen skjelver, ikke av kulde, men av værprognosene. Men klimakrisen og Greta Thunberg er neppe tema på Geilo.
For vi trenger en pause. En helg borte fra alt dette. Derfor er det godt vi har holdt sammen i alle disse årene. Vi har en historie som er vår. Og vi legger til nye lag. Slik får kameratskapet og livene våre nytt innhold. Og slik skal det forhåpentligvis fortsette i uoverskuelig fremtid.
Så får det heller være at vi er litt tyngre på toget hjem igjen, og lengter etter vår egen seng. Før vi på ny finner en mening i hverdagen hvor yr kan melde om regn så langt vi ser.
– Hvordan holder dere ut? spurte en mann fra Australia meg en gang, han sto på altanen under tak og stirret på den svarte natten mens regnet kom fra alle kanter og lagde elver som rant i strie strømmer langs fortauskanten.
– Vi drar til Geilo, skulle jeg svart.
