Florvaag Hus Gåsakilen
HELE MENNESKER: Samspillet mellom de tre tjommiene er nært og fint. Fra venstre: Tormod Løvold, Pål Rønning og Hadle Lavold Reisæter. (Foto: Odd Mehus)

En oppsetning å regne med

DNS-versjonen av Stig Holmås’ roman «Regn» er blitt en overskuddsoppsetning som begeistrer og berører.

«For regnet, det regner hver evige dag» synger narren Feste i Shakespeares Helligtrekongersaften. Det er som om han skulle vokst opp i Bergen. Det gjorde han nok ikke, men det gjorde Stig Holmås, som har skrevet en roman om det samme fenomenet.

Og Shakespeare eller Holmås, det kan gå ut på ett; Stig Holmås’ perle av en bergensroman fra 2008 utbroderer på vakreste vis hvordan ulike typer regn kan arte seg som sinnsstemning, som temperament og som ramme for en oppvekst. Selv i regnets fravær er det regnet som er nærværende, for brødrene Ole Johan og Bjørnar, som vokser opp på slutten av femtitallet i Solheimsviken.

Tryggheten i hjemmet

Det er etterkrigstidsoptimisme i landet, det er trygghet i stuen hjemme hos brødrene, der de bor med mor og far. Far er (selvsagt) meteorolog, og familien flokker seg rundt radioen hver gang han skal melde været.

Særlig er det forlokkende for Ole Johan når far ytrer det paradisiske «vest for Azorene». Far er stuens helt, og mor er – ser vi i denne oppsetningen – en som tenner på tørre fagnerder. Den meteorologisk-erotiske dansen som foregår mellom de to er kostelig. Lillebror Bjørnar er familiens muntrasjonsråd og kreative oppkomme.

Guttene vokser opp med sine interesser for skøytesport, skip og skipsverft, det store utland og det rike nærmiljø. Kommunist-sønnen Goggen, og Siggen med særinteresse for puling både blant fugler og mennesker, er gode tjommier av Ole Johan. Den døve skomakerdatteren Laila kommer også inn i bildet, og gir Ole Johan en lykkens øresus.

Musikkens naturlige plass

Det synges om musk, yr, duskregn sipregn, regnbyger, flobyger, høljeregn, styrtregn, pøsregn, plaskregn, drivregn, valleslette, sludd og hagl.

Oppsetningen til regissør Anne-Karen Hytten bærer preg av overskudd og oppfinnsomhet, i godt samspill med de andre aktørene. Her drar alle i samme retning: regissøren, scenograf- og kostymedesigner Christine Lohre, komponist og musiker Harald Dahlstrøm, lysdesigner Arne Kambestad, koreograf Hilde Sol Erdal og ensemblet.

For det første er det en gjennommusikalisert oppsetning, der deler av replikkene – foruten det som er rene sanger – formidles i flerstemt kor. Det er nydelig komponert og arrangert av Harald Dahlstrøm, som selv akkompagnerer på harmonium og andre tangenter, men det gjør ikke forestillingen til en musikal. Heldigvis, i dette tilfellet. Det gjør musikken til et likestilt fortellerelement i helheten av kunstneriske virkemidler.

På denne måten blir det ikke mobbing når to russere møtes og «snakker russisk», som låter som om noen spiller på slurva. Det blir et grep, som vi får lov til å le oss fillete av.

Det synges om musk, yr, duskregn sipregn, regnbyger, flobyger, høljeregn, styrtregn, pøsregn, plaskregn, drivregn, valleslette, sludd og hagl. Men for å lage lyden av regn, står skuespillerne og knipser i utakt foran en mikrofon. Det er elegant og organisk.

Skuespillerne står altså for sin del av både musikken og kontentumet; lydbildet som for øvrig innrammer forestillingen. Lydene fra skipsverftet blir til musikk. Når tryggheten slår sprekker, spores det dissonante i musikken, og i den meteorologiske dansen. Koreografien har sitt å si i den skiftende musikalske stemningen.

Oppriktig tempo

Scenografien er sparsom, men tidsriktig. Far sitter med pipen sin i en gusjegrønn lenestol, en turkis stålrørstol er eneste møbelslektning på scenen, og toppluer, skøytemerker, DBS-sykler og regnfrakker gir 50-tallsfølelsen. En benk utgjør Ole Johans underkøye. En stige opp til galleri er alt som trengs for å antyde Bjørnars overkøye. Lyssettingen er også på utsøkt vis med å definere hvor vi er, både steds- og stemningsmessig.

Alle skuespillerne er på scenen gjennom hele forestillingen, de sitter langs sidene når de ikke er i handlingen. Der sitter de sammen med knagger med kostymer – flere av skuespillerne ikler seg bokstavelig talt flere roller, og det gjør de i vårt påsyn. Det er befriende, siden publikum lever seg vel så godt inn i et teater der vi også ser det som skjer «i kulissene».

Vi er også i stand til å more oss over at den russiske postsortereren på nattoget mellom Bergen og Oslo galopperer ved siden av et leketog med lys som tøffer over scenen, og dermed reiser med toget, fremfor å etterlyse et tog i faktisk størrelse i troverdighetens navn.

Fortellerstilen er usentimental i sitt tempo – her dveles ikke lenge ved hver scene. Samtidig er den rørende i sin oppriktighet, sin vilje til å meddele historien, det gjør den gjerne også med humor. Det eneste elementet som dveler, er filmlerretet på bakveggen, der tittelen på de ulike scenene skrives i dogg på vindu, slik som «Tryggheten i stuen». Når regner siver nedover ruten, oppløses skriften, og vi aner at tryggheten skal det kanskje bli så som så med.

Barn er også mennesker

Jeg skal ikke røpe mer om akkurat det, annet enn at idyll som regel utfordres i kunsten, som i livet. I Holmås’ roman er det for øvrig en faktisk demning som brister, interessant nok, når demningen brister på et mer metaforisk nivå. Det er jo freidig av en forfatter, spitefullt!

Først og fremst er det et ensemblespill å applaudere, og da sikter jeg til alle involverte. De bringer oss alle hver sin del av poetens regn og regnets poesi.

Blandingen av det freidige, det såre og den humanistiske kampviljen kjennetegner mye av Holmås’ forfatterskap, også romanen Regn. For meg handler romanen ikke minst om å insistere på det fullverdige livet til barn og ungdom, fullverdigheten av deres følelser, evne til samhandling og å inngå relasjoner, ha meninger, disputter, personligheter – og rettferdighetssans.

De er med andre ord hele mennesker. Samtidig er ikke de voksne noe særlig bedre rustet til å takle kriser, for eksempel. Men de er også hele mennesker, som gjør så godt de kan. Dette gjenspeiles i forestillingen til Anne-Karen Hytten.

Pål Rønning har en slags fortellende hovedrolle som Ole Johan, og han bærer den med stor verdighet, for å bruke et litt rart, men treffende ord. Herman Ljung Opedal som lillebror Bjørnar viser et bredt repertoar idet Bjørnar er gjenstand for en god del av både opp- og nedturene i handlingen.

Tormod Løvold og Hadle Lavold Reisæter som Siggen og Goggen er det bare å trykke til sitt bryst. Samspillet mellom de tre tjommiene, Ole Johan/Pål Rønning inkludert, er også nært og fint. Reny Marie Gaassand Folgerø er gripende som Laila og fornøyelig som den russiske stjernetyderen og postsortereren. Kjersti Elvik og Gerald Pettersen skaper skikkelig hjemlig stemning i heimen, men rommer også fint nyansene av utrygge tider.

Først og fremst er det et ensemblespill å applaudere, og da sikter jeg til alle involverte. De bringer oss alle hver sin del av poetens regn og regnets poesi.

Regn av Stig Holmås

  • Spilles på Den Nationale Scene
  • Regi og dramatisering: Anne-Karen Hytten
  • Scenografi og kostymedesign: Christine Lohre
  • Komponist og musiker: Harald Dahlstrøm
  • Lysdesigner: Arne Kambestad
  • Koreografi: Hilde Sol Erdal

Mer informasjon: Den Nationale Scene

ANNONSE:
Livsstilsmessen bunnbanner

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this