SnapDrive karriere toppbanner
FOTBALLSPILLER: – Jeg føler fortsatt at jeg egentlig er fotballspiller, sier Eli Anne Dvergsdal, som vant Bergen City Maraton og alle bakkeløpene i fjor. Men egentlig skulle hun satse på fotballen, og løp for å bli en bedre midtbanespiller i Sandviken. (Foto: Ove Landro)

Eli Anne er best i motbakke

Eli Anne Dvergsdal drev med løpetrening for å bli en bedre fotballspiller. For fire år siden valgte hun å satse for fullt på løping. I fjor satte hun løyperekord i Bergen City Halvmaraton, og vant alle motbakkeløpene i Bergen.

Dvergsdal er fra Jølster, men flyttet til Sogndal for å satse på fotball i klubben Kaupanger da hun var 15 år.

– Jeg føler fortsatt at jeg egentlig er fotballspiller. Jeg har alltid spilt fotball, og jeg har løpt mye for å bli enda bedre på fotballbanen. Da jeg flyttet til Bergen i 2010 hadde jeg røket korsbåndet, og etter operasjonen var jeg ute i et år. Da valgte jeg å ta et år i Åsane, som var nyopprykket til 1. divisjon, før jeg meldte overgang til Sandviken, hvor jeg har spilt i flere sesonger.

VENDEPUNKTET

– Hva var vendepunktet når det gjelder løpekarrieren?

– De som ennå ikke har skjønt at det er smart å bevege seg litt, bør kanskje tenke seg om en gang til.

– I 2014 skulle vi spille treningskamp med Sandviken borte mot Sola. Kampen ble avlyst, og plutselig hadde vi en frihelg. Da var det en jente på fysioterapi-studiene som var blitt syk, og hun lurte på om jeg ville ha startnummeret hennes. Dette var en torsdag. Løpet var lørdag. Jeg hadde ikke løpt halvmaraton, og tenkte at det var en spennende utfordring.

– Jeg håpet at fotballtreningen på fredagen var litt rolig, men det var den jo ikke, i stedet ble den ekstra hard, ettersom vi ikke skulle spille treningskamp. Jeg stilte på startstreken på Bergen City Halvmaraton, og et stykke ut i løpet hørte jeg på høyttaleren: «Her kommer første løper i dameklassen», og jeg trodde de gjorde en feil. Men det var riktig, og jeg vant løpet.

– God følelse?

– Det var helt sjukt. Samboeren var med meg, og vi var overrasket begge to. Jeg deltok som mosjonist i løpssammenheng. Samtidig som jeg hadde trent litt ekstra for å ha god kapasitet som midtbanespiller på Sandviken.

– Var du aktiv som liten?

– Ja, familien vår gikk vi masse i fjellet, og var det et løp i nærheten så var det naturlig å være med, og det var innstillingen hjemme også, mamma var opptatt av at vi måtte være med. I Jølster er det fjell, et vann, en fotballbane og en vei, og så veldig mye mer er det ikke der. Den nærmeste kinoen er fire mil unna. Da er det ikke så rart at man driver med idrett og går masse fjellturer, sier Dvergsdal.

Etter den første seieren, var Eli Anne Dvergsdal med i Bergen City Maraton hvert år med ett unntak, og hun vant alle gangene.

– Jeg husker jeg satt på benken for Sandviken under en bortekamp i Ålesund, samtidig som det var løp i Bergen. Det var på den tiden jeg tenkte at jeg heller skulle satse på løping. Og slik ble det.

EM-SØLV

Det første året hun så på seg selv som en løper var i 2015. Da dro hun til Portugal og tok sølv i EM i motbakkeløp.

– Det er det største jeg har gjort, og jeg visste at valget var riktig. Da jeg ikke ble tatt ut til VM i motbakkeløp etter flere gode resultater, ble jeg veldig motivert til å satse, og jeg trente godt gjennom vinteren.

HØYT OPPE: Her løper Eli Anne Dvergsdal VM i motbakkeløp i Andorra, og befinner seg på løypens høyeste punkt, 2500 moh. (Foto: Torun Aarvik)

Nå løper Dvergsdal løp i bakke, terreng, gate, bane og fjell. Men hun har prioritert motbakkeløp, med sølv og fjerdeplass i EM som resultat av satsingen.

–  Samtidig er de flate løpene veldig målbare, og det er kjekt å se at man kniper noen sekunder på de ulike distansene. Så når jeg har meldt meg inn i Gneist, er det fordi jeg ville ha en trener og satse mer. Nå har jeg Johnny Ådland som trener. Han har trent Stine Larsen og Kirsten Melkevik, og han har masse erfaring på bane og flate løp.

NY UTFORDRINGER

Nå går Jølster-jenten løs på nye utfordringer.

– Jeg har et mål om å ta medalje i EM i motbakkeløp i Zermatt i Sveits denne sommeren. Jeg vil også forbedre persene mine på distansene 3000 meter og opp til halvmaraton. Jeg har allerede perset på 3000 meter, og halvmaraton-persen på 1.17.42 er den neste jeg vil prøve meg på.

– Hvor mye trener du?

– I vinter har jeg løpt opp mot 180 kilometer i uken.  Jeg trener litt basis og langrenn og egentlig litt forskjellige ting, så treningsukene er ulike. Men jeg ligger mellom 20 og 40 timer, det varierer med hensyn til om det er en uke jeg skal ha mye mengde, eller om det nærmer seg konkurranse.

– Kombinerer du dette med full jobb?

– Jeg har jobbet full tid på treningspoliklinikken på Sandviken sykehus, men det blir vanskelig å kombinere dette med så mye trening, og det er også viktig med hvile og restitusjon. Nå jobber jeg litt i Olympiatoppen, og så holder jeg noen kurs. Men jeg vil aller helst drive med løping, og satser på det nå, og vil bli så god som mulig.

FØLELSEN I MÅL

Den gode følelsen i målområdet tror hun er den samme enten man er toppidrettsutøver eller mosjonist.

– Jeg tror den ligner på den som andre løpere har, selv om de har en annen tid. En mosjonist har som regel også en plan og et mål som man jobber mot. Slik er det også for meg, og hadde jeg løpt to minutter saktere på Bergen City i fjor, hadde jeg ikke vært fornøyd i det jeg kom i mål.

– Det er kjekt å vinne, men det handler mer om at jeg har lyst å bli bedre, og da jobber jeg med detaljer og legger ned masse trening for å klare målene jeg har satt meg. Dersom jeg forbedrer tiden min så er det en bekreftelse på at jeg jobber riktig. Og det er det som er det viktigste.

For Dvergsdal handler ikke løpingen bare om hardt arbeid. Hun elsker å løpe.

– Fysiologi, anatomi og trening har alltid vært lidenskapen min, så jeg driver på en måte med et forskningsprosjekt på meg selv. Og du vet at det er kun deg selv det går utover hvis du slurver i treningsarbeidet. I fotballen er du en del av et lag, og du er avhengig av at de andre gjør jobben, og de er avhengig av at du også gjør jobben. Når du løper er du alene, på godt og vondt.

– Er det sunt å løpe så mye?

– Jeg husker jeg satt på benken for Sandviken under en bortekamp i Ålesund, samtidig som det var løp i Bergen. Det var på den tiden jeg tenkte at jeg heller skulle satse på løping. Og slik ble det.

– Toppidrett er vel egentlig ikke sunt; man presser grensene for å få resultater, og noen ganger tyner man kroppen litt. Men det fins mange verre ting når det gjelder helse, og jeg føler meg absolutt sunn. Og for mosjonistene tror jeg det bare er sunt. Og så tror jeg prosessen du starter ved å melde deg på er det viktigste. Da har du forpliktet deg til å trene og være i aktivitet. De som ennå ikke har skjønt at det er smart å bevege seg litt, bør kanskje tenke seg om en gang til.

Å LØPE I EGEN BY

– Hva synes du om Bergen City-løypen?

– Det er utrolig kjekt å løpe i sin egen by. Jeg løper mange mil her i Bergen, og på løpsdagen jogger jeg hjemmefra og ned til startområdet og gleder meg til å løpe. Løypen er veldig variert, samtidig ønsker jeg å forbedre tiden min så mye som mulig, og jeg vet at Bergen City-løypen er kupert, det går ikke fort opp bakken til Fjellveien. Stemningen langs traseen er veldig god, og det betyr mye. Flere ganger i løpet glemmer du at det er tungt fordi atmosfæren er så god.

I april, mai og juni i fjor hadde Eli Anne Dvergsdal 30 seire på rad i motbakkeløp. Hun løp dem alle: Stoltzekleiven, Ulriken, Fløyen, Fløibanen, Lyderhorn og Gullfjellet, for å nevne noen.

– Er det ikke bare vondt?

– Jo, men det er vondt på en god måte.

Bergen City Marathon arrangeres i sentrum lørdag 27. april.  Dette er den åttende gangen, og over 10.000 er påmeldt.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Livsstilsmessen bunnbanner

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this