– Det er et enormt press på ungdommer i dag. Alt skal være så fint og polert utenpå, men dersom man skraper litt i overflaten ser man at virkeligheten er en helt annen, sier elev ved Fusa videregående skole, Alvilde Hellebø.
 I oktober deltok Alvilde Hellebø (18) og Sanne Torsvik (17) på «Generasjon utdatert» på Litteraturhuset, som ble arrangert av Idrettscampus Bergen (se egen sak).
– Det er ikke verdens undergang om du blir smittet med en kjønnssykdom, får en 2-er på eksamen eller stryker på førerprøven.
Dette arrangementet hadde som formål å gi ungdom en mulighet til selv å fortelle hvordan det er å være ung. Sammen med helsesøster Anne Marie Ulvolden og anticoach Andreas Gravdal, skulle ungdommene forsøke å svare på ulike spørsmål tilknyttet prestasjonspress, psykisk helse og sosiale medier.
Arrangementet ble laget i samarbeid med den nasjonale folkehelsekonferansen som ble arrangert samme uke.Â
MILJØET HAR MYE Å SI
– Vi velger å åpne oss fordi vi tror det kan hjelpe andre, sier Hellebø.
Selv om de to unge jentene kommer fra vidt forskjellige bakgrunner forteller de at de likevel har endt opp på samme sted. Torsvik betegner seg som et barnevernsbarn og har vokst opp i et hjem med både rus og omsorgssvikt. Hellebø på sin side har levd et helt vanlig A4-liv, med kjernefamilien, katt, hytteturer og sydenferier.
[PostBlock id=177]
– Selv om jeg er A4 og har hatt alle forutsetninger for å ha det kjempebra, mens Sanne er et barnevernsbarn som ikke har hatt de samme forutsetningene som meg, så havner vi i samme kategori til slutt. Jeg tror at familie har mye å si, men at miljøet og samfunnet rundt nesten har mer å si, sier Hellebø.
FØLER PRESS
Hun forteller at det er et enormt press på ungdommer i dag, der du hele tiden må oppnå noe, og at alt skal være så bra.
– Jeg tror at mange er blitt redde for å møtes i det virkelige liv, da det er lettere å vise de sidene av seg selv som du vil at folk skal se gjennom sosiale medier.
– Det er mye jeg føler at mine foreldre ikke vil forstå, og som jeg i tillegg føler at jeg ikke kan snakke med vennene mine eller helsesøster om, og da blir det til at man går og holder alt inne helt til det bygger seg opp såpass mye at ting raser iblant. Det er ikke lett, sier Hellebø.
Torsvik sier seg enig, og legger til:
– Jeg tror voksne og foreldre i dag skaper et press uten at de er klar over det. De vil jo så klart det beste for barna sine, og tror at hvis de «pusher» på så vil de oppnå drømmene sine, men det er ikke nødvendigvis sant. Mange unge vil ikke innrømme overfor foreldrene sine at de sliter.
VANSKELIG Ã… SNAKKE Ã…PENT
Selv om vi i dagens samfunn virker å være mer åpne og tolerante overfor hverandre opplever fremdeles Hellebø at det er flere ting som er tabubelagt.
– Det er mange ting jeg føler det er vanskelig å snakke åpent om. Ta for eksempel karakterer. Er man kjempeflink og får 5 eller 6 på prøver så snakker man gjerne om det, mens de som får 3, 2 eller stryk sier ingenting, selv om de egentlig er fornøyd med egen innsats.
– Det går også mye på psykisk helse, at alt skal være så fint og polert utenpå, men dersom man skraper litt i overflaten ser man at virkeligheten er en helt annen enn du får inntrykk av. Vi skal jo være superhelter alle sammen, og det å være sliten og møte veggen er ikke akseptert. Men når det først skjer vil du ikke dele det med noen for da blir du sett på som svak, sier Hellebø.
Det er ikke bare skolen, venner og voksne som legger press på dagens ungdom. Sosiale medier blir også trukket frem som en viktig årsak. Noe tidligere generasjoner ikke måtte forholde seg til.
PRESS FRA SOSIALE MEDIER
– Sosiale medier legger press på oss. Det er utrolig mange unge, både jenter og gutter som retusjerer bildene sine. Enten de prøver å gjøre seg selv tynnere eller fjerner kviser.
– Jeg tror det er med på å skape et kroppspress. Mange legger jo også ut bilder når de er sammen med venner, mens noen sitter alene hjemme og føler at de ikke er sosiale nok. Så jeg tror sosiale medier kan påvirke negativt på flere måter, sier Torsvik.
Ulvolden mener at sosiale medier på mange måter bidrar til å skape et kunstig samfunn. Noe som gjør at ungdommer prøver å leve opp til et urealistisk bilde av hvordan livet er.
– Derfor prøver jeg å forklare og normalisere at livet går litt opp og ned. Jeg prøver å gi de noen verktøy som de kan bruke i hverdagen, og gi dem litt sunn påvirkning som motvekt til det de ser og hører på tv og sosiale medier.
Jentene opplever at det å konstant være på mobilen er blitt veldig kjedelig, men føler samtidig at det er viktig for å kunne delta i samtaler med venner.
– Jeg tror at mange er blitt redde for å møtes i det virkelige liv. På sosiale medier er det lettere å skjule sider av seg selv som man kanskje ikke ønsker å vise.
– Dette kan til og med føre til at enkelte ikke tør å være sosial, fordi de er engstelige for å skuffe personer de henger sammen med. Mange er usikre på seg selv, og engstelig for å vise hvem man egentlig er. Sånn har i alle fall jeg det iblant, sier Hellebø.
VOKSNE HAR OGSÃ… ET ANSVAR
– Tror du ungdommer har det tøffere i dag enn før?
– Jeg er lei av at det ikke er lov til å være seg selv. Det er alltid en feil ved deg; enten er du for lat eller for aktiv, eller så er du for tykk eller for tynn. Det må være rom for at vi er forskjellige.
– Jeg tror det er en blanding. Presset på dagens ungdom er større, og terskelen for å kunne snakke om det, i alle fall med voksne, har økt. Jeg snakker ikke så mye om hvordan jeg har det blant venner heller. Jeg får alltid høre at jeg er så glad og har masse energi, men så vil jeg bare svare at jeg sitter jo hjemme og gråter før hver prøve, sier Hellebø.
– Hva kan de voksne gjøre?
– Det viktigste er å være positiv, imøtekommende og aksepterende dersom noen faktisk tør å åpne seg for deg. Mange bare vifter det bort som unødvendig snakk og svarer at det går jo helt fint. Og det gjør at en ikke tør å åpne seg for andre senere. Det er også mange som føler at de blir dømt dersom de for eksempel sier at de fikk et panikkanfall, svarer Torsvik.
– Jeg tror kompetansen blant de voksne må heves. Det er flere faktorer som gjør at ungdommer ikke tør å være åpne om hvordan de har det hjemme. Hvis jeg for eksempel hadde valgt å åpne meg for treneren min, så er det ikke sikkert at han vet hva han skal gjøre. Opplæring i hvordan man skal ta vare på andre mennesker når de trenger det syns jeg burde vektlegges i utdanningen, sier Hellebø.
LIVET SKAL LEVES
Ungdommene etterlyser større åpenhet og aksept for å kunne være seg selv.
– Jeg ønsker å skape en lavere terskel for å snakke om ting, oppsøke helsesøster og sjekke seg på helsestasjon. Større åpenhet tror jeg hadde gjort det lettere for mange unge.
– Det er ikke verdens undergang om du blir smittet med en kjønnssykdom, får en 2-er på eksamen eller stryker på førerprøven. Jeg er lei av at det ikke er lov til å være seg selv. Det er alltid en feil ved deg; enten er du for lat eller for aktiv, eller så er du for tykk eller for tynn. Det må være rom for at vi er forskjellige, sier Hellebø.
– Jeg er sånn selv! Jeg er åpen om det meste fordi jeg føler at det ikke burde være noe skam å kunne snakke om ting. Dersom jeg åpner meg og noen syns at det er teit, så er det ikke mitt problem men deres, sier Torsvik.
Jentene kunne tenke seg at det ble innført et fag om hvordan man mestrer livet. Helsesøster Anne Marie Ulvolden på sin side liker ikke ordet «livsmestring».
– Jeg tenker det blir så negativt for det blir bare enda en ting som du skal mestre. Det blir enda er krav som du skal måles etter. Jeg tenker at livet skal leves og ikke mestres! Men ønsker gjerne velkommen mer livskunnskap inn i skolen.
[PostBlock id=176]
