Solheim Kjøtt 25%
BUDSKAP TIL FORELDRE: – Et av de viktigste budskapene våre, er at foreldre kan slappe litt mer av. At ikke alt skal løse seg, sier Marie Midtsund og Andreas Gravdal. (Foto: Hege Cecilie Bolann)

– Ta det med ro, det ordner seg aldri

– Ungdommer har mer gass enn barn, men like lite brems, sier psykolog Marie Midtsund. Hun og foredragsholder Andreas Gravdal mener ny viten om utviklingen av ungdomshjernen har konsekvenser for hvordan vi bør møte ungdommer.

Andreas Gravdal og Marie Midtsund trekker fulle hus med samtaler om ungdom. Nylig gjestet de Litteraturhuset i Bergen med tittelen «Vis hensyn! Jeg er under ombygging», der de ga «kaoshjelp til tenåringsforeldre og andre som jobber med unge».

Det er tydelig at de har truffet en nerve, og at mange er opptatt av temaet. Spørsmål fra salen handler ofte om grensesetting, skjermbruk og relasjonelle forhold; hvordan nå inn til ungdommene.

MANGE UNGE ER BEKYMRET 

– Jeg er veldig fascinert av barn og utvikling generelt, og brenner for at de ikke skal bli misforstått, sier Midtsund, som jobber som psykologspesialist i Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP) i tillegg til egen praksis i Molde.

– Kanskje vi voksne skal være foreldre i det, og si: «Fytti katta, you have no idea! Det blir bare verre. Det er kaos. Det skal ikke kontrolleres, og det kommer ikke til å gå over. Det kommer til å være der så lenge du lever».

– Som psykolog har jeg møtt mange foreldre, barn, lærere og skoler. De fleste vil veldig godt, men så går vi i noen feller. Kulturen er at ungdommer er små voksne, og at det handler om å få dem til å ville, belønne dem og sette dem på plass. Jeg tror mer på et samarbeid og et regulerende samspill mellom voksne og barn,

– Jeg har jobbet med unge folk hele mitt voksne liv, og tror at det i stor grad handler om at det er en naturlig kobling i kommunikasjonen, sier Gravdal.

Han har tidligere gitt ut to bøker for ungdom, og har gjort seg bemerket som foredragsholder, illustratør, kunstner og podcaster, med base i Bergen. Selv liker han å kalle seg en anticoach, som motsats til jaget etter det perfekte.

– Ungdommer er en sårbar gruppe. Veldig tøff i trynet, men egentlig sårbar, sier han.

– Tøff i trynet-greien kan gjøre at voksne generelt sett «backer» litt av, samtidig som ungdommer har stort behov for at voksne engasjerer seg. Tenåringene skal inn i voksenlivet og kjenner at skole, relasjoner og hjemmebane er stress. De tenker: «Hvor skal jeg i livet? Kommer jeg til å få det til?» Hvis det er ett sted det er behov for at voksne kommer inn og heier og løfter og jobber, så er det der.

– Hva er de største utfordringene for dagens ungdom?

– I dag er det flere plattformer de skal være på som fører til en slitasje. En prestasjonskultur der man skal levere på veldig mange arenaer. Det er et tankekors for oss foreldre, mener Gravdal.

– Det er mer psykisk stress, men det er også større åpenhet om det. I tillegg har du klimatrusselen, som gjør at mange unge er bekymret for fremtiden, påpeker Midtsund.

TENÅRINGSHJERNENS KJENNETEGN

Mer informasjon: anticoach.no

De siste 15 årene har det kommet mye ny kunnskap om utviklingen av tenåringshjernen, basert på blant annet MR-studier. I tenårene foregår en stor opprydding og ombyggingsfase der tidligere hjernebane-koblinger fra barneårene enten skal styrkes eller skrotes. Frontallappen – som er knyttet til blant annet tenkning, atferd, impulskontroll, planlegging og risikovurdering – er hjerneområdet som bruker lengst tid på denne prosessen, og er ikke ferdigutviklet før i 20-årene. 

– Det å klare å skifte mellom ulike oppgaver, å planlegge, men også komme i gang og gjennomføre, er en ferdighet som krever en voksen hjerne, forklarer Midtsund.

– Ungdommer kan til og med være enda dårligere enn yngre barn til å regulere dette. Tenåringer er driv-rettet og kjører på med det de holder på med. De har høyere risikotagning, er opptatt av belønning, og er mer følelsesstyrte. Fokus er her og nå, med sterke inntrykk. Bremsen trengs i større grad, men har ikke kommet ennå. Ungdommer har mer gass enn barn, men like lite brems. 

– Kan man hjelpe tenåringshjernens utvikling?

– Man kan ta frontallapp-rollen, ved å ikke være uregulert i sine egne følelser. Hvis tenåringen kjefter på deg, og speilnevronene dine vil brøle tilbake, er det en veldig fordel at du selv er rolig i møtet med det, selv om du kjenner noe annet inni deg – for da vokser den reguleringen hos barnet. Hver gang barnet opplever at du kan ta det imot, vil det vokse på plass noen baner, rett og slett, sier Midtsund.

– Hvis tenåringshjernen er uferdig, hvor går grensen til ansvarsfraskrivelse?

– Det er en forklaring, men ingen unnskyldning. Du skal ikke bare la barnet bli i det, for det er ikke noe godt for ungen din å bare være sint på deg og bare rote på rommet. Vi må være på oppgaven og lære dem å ta ansvar, og så må de øve på det og bli bedre. Ungdomshjernen er nemlig veldig læringsvillig. Det er styrken, at den er ekstremt plastisk. Den driver og tilpasser seg til det den brukes til. Det kalles for «den andre sjansen». Du har de første leveårene, og så er tenårene en «second chance» der ting kan rettes opp i både intellektuelt, følelsesmessig og relasjonelt.

KJEFTING ER IKKE VEIEN

– Hva er det viktigste vi voksne kan gjøre i møte med tenåringene?

– De aller fleste foreldre er veldig kapable til å håndtere det som dukker opp, og noe av det vi ønsker å formidle, er akkurat det; at man har veldig mye verktøy i seg selv. Vi ønsker å oppmuntre og styrke de rollene man har som foreldre, som er bra, og så vil vi trekke frem enkelte sider som vi vet ikke er like hensiktsmessige, for eksempel kjefting, sier Gravdal.

– Når du kjefter, sier du implisitt at «du er lat, jeg liker ikke deg». Du sier mye i relasjonen. Det er en kunst, og vi sier ikke at alle skal få til alt dette, for det går ikke an, legger Mdtsund til.

– Vi sier at «du kan hvis du vil!», men egentlig er det motsatt: «De vil hvis de kan». Bruk heller det mindsettet i møtet med tenåringene, fortsetter Gravdal.

– Relasjon er broen og nøkkelen. Hvis vi vet at det ikke nødvendigvis er vrangvilje, da må jeg «bjuda på»: «Kan jeg hjelpe deg? Skal vi rydde dette rommet sammen?» Det kan vi som foreldre tenke er helt unødvendig, fordi foran deg står det et stort menneske, som kanskje til og med er større enn deg. Der lar vi oss lure noen ganger.

FEILEN VOKSNE GJØR

BØKER Å STRESSE NED MED: Andreas Gravdal har gitt ut bøkene «En utrolig bra bok for unge folk» og «2. plass holder, takk».

– Hva er den største feilen voksne gjør i forhold til ungdommer?

– Å miste relasjonen; å havne på en halvdistanse fordi ungdommer er store og ønsker frihet. Relasjonen endrer seg helt naturlig fordi man skal bryte løs,understreker Gravdal.

– Er det én ting jeg ville nøde foreldrene til, er det å tenke: «Hvordan kan jeg bevare relasjonen vår i denne fasen på en god måte».

Psykolog Midtsund trekker frem det å ikke være oppriktig interessert i ungdommene som en stor feil.

– Å la dine egne følelser bli for stor del av relasjonen. Tenåringer vil få deg til å føle deg helt hjelpeløs, redd og sint, men hvis det blir for stor del av dialogen du har med barnet ditt, så tror jeg du gjør en stor feil, sier hun.

– Del gjerne at du har disse følelsene, men pass på at du er større og sterkere, og ikke kjefter når du er redd, men heller sier rolig: «Nå har jeg vært redd for deg». Kanskje har barnet ditt kommet sent hjem fordi det har gjort en god vurdering, for eksempel ikke sittet på med en bil med noen som var full. Kjefter du da, så dytter du vekk, i stedet for å vise interesse. Si heller: «Hva har skjedd? Så godt å se deg. Jeg har vært redd». Da åpner du relasjonen, og det er vinn eller forsvinn.

– Med søknadsfrister for utdanning rundt hjørnet er det mange ungdommer som skal ta viktige valg. Hvilke råd vil dere gi til ungdom som skal velge skolegang og utdanning?

– Finn ut hvem du er. Hva er dine greier? Hva er dine kvaliteter? Hva er dine interesser? Ikke for at det er de ultimate svarene, men fordi jeg tror da begynner man i riktig ende, råder Gravdal.

– Du finner ikke det ut på 1-2-3, det er jo en «ongoing» prosess. Men det å lete etter en liten rød tråd i de få årene man har levd er et bedre utgangspunkt når man skal møte valgmulighetene, slik at de ikke bare skal bli valgumuligheter.

– Det er størst læringspotensiale i det du er interessert i, legger Midtsund til.

– Det er så mye som skjer med deg nå, og vet du ikke hva du skal velge, så er det veldig forståelig. Jeg har lyst å slå et slag for spørsmålet: Hva liker du ikke? Det er ofte tydeligere for oss i livet før vi vet hva vi liker. Hva vil jeg vekk fra? Hva kan jeg slippe nå? Jeg synes det er litt «fake news» at alle kan velge å bli det de vil, fordi det er ikke sant. Vi er ikke så frie som vi later til å tro, vi er god på noe, dårlig på noe, glad i noe og ikke glad i andre ting.

Å VÆRE EN STØTTE

– Hvordan bør foreldre forholde seg til ungdom som skal velge utdanning?

– Sett deg selv til side! Ikke ha så sterk formening om hva ungdommene skal velge. Det er viktig å påpeke hva de er flink til, men det viktigste vi gjør er være en som bygger opp det mennesket. Det vi holder på med er jo egentlig «launching rockets». De skal ut, og vi skal bygge dem til å ha tro på at de har noe å bringe til bordet her i verden, sier Gravdal.

«HUSK Å KLAPPE KATTEN»: Tekster med gode råd og tanker skrevet av Andreas Gravdal, som gjerne omtaler seg selv som «anticoach».

– Det kan være de velger noe som får oss til å tenke: «Shit, går det an å holde på med?» For eksempel hvis min gutt skulle si når han er 22: «Jeg satser på gaming». «OH, MY GOD!», ville jeg tenke. Poenget er da å klare å si: «Er det en farbar vei?» Det handler om å være en støtte og vise at du er ryggdekning.

– Barn er ulike. Noen er robuste og ting går av seg selv, mens andre kan ha vansker med å ta gode avgjørelser på vegne av seg selv. Ikke vær unnvikende. Det er lov å si: «Vet du hva Ola, skal du begynne på filosofi, helt åpent, på Blinderen? Jeg tror kanskje lærerhøyskolen er litt bedre for deg».

– Det går an være ærlige på det. Det er en foreldreoppgave å vite hvem som trenger en trygg ramme, og hvem som kan gå for det store åpne havet, hevder Midtsund.

Langt inn i 20-årene ønsket hun selv å bli skuespiller. I dag er hun glad det ble psykologi, og at hun den gangen fikk noen kritiske spørsmål til sine skuespillerdrømmer.

– Det vi ofte er redd for som foreldre, er jo hva naboen tenker om ungene våre. Det ligger der. Det skal vi uttale. Er vi trygge nok til å stå i de valgene de tar og støtte dem? Å være hjemmelaget og stå for det? Jeg driter i om du sitter i kassen på Kiwi eller om du vasker gulv, eller hva du driver med. Det handler om den verdigheten du kjenner på når du tjener disse kronene, og betaler skatt. For min del er det et kriterie, sier Gravdal.

IKKE EN HVILEPUTE

– Kan alt fokuset på den problematiske uferdige tenåringshjernen bli en selvoppfyllende profeti?

– Det er ikke en hvilepute, det er en forklaring. En empatiøkende forklaring for de voksne. Den følelsesstyrte hjernen skal ikke råde i ungdommers liv. Vi voksne må skjønne at man ikke alltid trenger å ringe BUP. Det kan hende vi skaper det litt når vi ofte spør om tenåringene er psykisk syke. Kanskje vi voksne skal være foreldre i det, og si: «Fytti katta, you have no idea! Det blir bare verre. Det er kaos. Det skal ikke kontrolleres, og det kommer ikke til å gå over. Det kommer til å være der så lenge du lever». Å både si at det går bra og at det ikke går bra, men at det er greit at det er sånn, understreker Midtsund.

– Pendelen svinger. Før skulle vi ikke snakke om følelsene, nå snakker vi veldig mye. Livet byr på medvind og motvind, gleder og sorger. Velkommen i klubben! Det er viktig å melde dette. Vi må ha normaliteten i det. Og pushe litt på at det er helt normalt å for eksempel ikke ville stå opp en dag, mener Gravdal.

– Er dere optimistisk eller pessimistisk på ungdommens vegne?

– Jeg er optimistisk på grunn av det potensialet som ligger der hos ungdommen. De har evnen til å prege og forme, men vi må på banen og fortelle dem det, mener Gravdal.

– Kanskje er det slik at hver generasjon blir litt bedre enn den forrige? Det er fint å ha det håpet. Foreldre har jo aldri vært så mye på banen som nå. Vi bruker mer tid på barna våre enn noen generasjoner før oss, legger Midtsund til.

Ferske tall fra Ung-data-rapporten 2019 viser at det i all hovedsak står bra til med norsk ungdom, og at de trives med det livet de har. Nær 85 prosent av ungdommene er fornøyd med foreldrene sine, og nærmere to av tre ungdommer er nokså sikre på at de kommer til å få et godt og lykkelig liv. Samtidig viser rapporten at det er systematiske forskjeller knyttet til hvordan ungdom med ulik sosial bakgrunn har det.

Med den gode responsen på samtalene Andreas Gravdal og Marie Midtsund har hatt hittil, planlegger de flere arrangementer sammen fremover. De ønsker å nå ut til enda flere foreldre med sitt budskap.

– Et av de viktigste budskapene våre, er at foreldre kan slappe litt mer av. At ikke alt skal løse seg: «Ta det med ro, det ordner seg aldri». Litt sånn anticoach, det er jeg tilhenger av, sier Midtsund.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this