– Fortellerperspektivet kan være forskjellig, men utgangspunktet må komme fra et ærlig sted. Hvis du ikke er ærlig kan det være vanskelig å kommunisere med lytteren, sier Claudia Scott, som nå er ute med sitt nye album, «Restless Souls».
Claudia Scott har vært på reise hele livet, og kanskje har reiselysten hennes bakgrunn i familiens utreisetrang. Bestefaren var skotsk, men vokste opp i Malaysia. Faren Clive Scott ble født i Penang i Malaysia og vokste opp i Singapore.
Der traff han mange norske sjøfolk, fikk hyre på en norsk båt og havnet etter hvert i Kristiansand, hvor han møtte Claudias mor, Marit, som er fra Hardanger. Farmoren til Claudia Scott er forøvrig portugisisk. Selv er Claudia født i Newcastle i 1957, men familien flyttet til Bergen i 1963.
– Det er først i den siste tiden jeg har prioritert min egen karriere. Etter mange år i andre sine band hadde jeg behov for å finne mitt eget lydbilde og leke med ulike uttrykk.
– Jeg er tredjegenerasjons musiker, så det har alltid har vært musikk i familien. Jeg begynte å spille gitar da pappa startet band, Clive Scott & The Skywegians i 1967, og sto på scenen som 10-åring sammen med søsteren min Marita. I 1969 spilte min far inn et album i England med Skywegians, og da var jeg med og sang på plate for første gang som 11-åring.
– Det måtte bli country-sjangeren med deg?
– Vel, jeg har vokst opp med mye forskjellig musikk. Min far var egentlig en jazz-mann, og han hentet sin inspirasjon fra 50-tallet, før Beatles og Stones kom. Men han var veldig glad i Hank Williams.
Claudia kom til Bergen det året hun fylte seks, og familien bosatte seg i Arna der faren fikk jobb på Janusfabrikken. Hun forteller at faren spilte ukulele mens han passet på trikotasjemaskinene.
– Det skulle være en firmafest og noen hadde hørt pappa synge, så han ble spurt om å bli med å synge i et band med andre ansatte. Det ble starten på Clive Scott & The Skywegians.
– Pappa ble kjent med blant andre Oddleiv Lygre, Ole Pedersen og Kjell Birkeland. De øvde ofte hjemme hos oss på Espeland, og jeg lærte mine første grep på gitaren av Kjell.
Senere bodde familien på Mathopen og i Sandgotna Loddefjord mens Claudia gikk på St. Paul skole i sentrum.
FØRSTE SPELLEMANN
I 1983 ble hun en del av trioen Claudia/Big Hand/Casino sammen med Ottar «Big Hand» Johansen og Casino Steel, og de utga tre album i løpet av kort tid. «Fools Never Learn» ble Spellemann-nominert, mens «Oh Yeah!» vant Spellemann-prisen i 1985 i klassen roots & country.
– Egentlig tenkte jeg på å studere psykologi og senere medisin etter å ha tatt sykepleierutdannelsen min, men så kom det en henvendelse fra Ottar og Casino om å være med på en duett.
– Den gangen da jeg var ferdig på gymnaset i Bergen og dro til Oslo for å få meg en utdannelse, så tenkte jeg aldri at jeg skulle utdanne meg musikalsk. Det var ingen rytmiske musikkskoler her i Norge, kun klassiske studier. Men at jeg skulle studere var det liksom aldri noen tvil om; å skulle satse på musikkbransjen var for usikkert. Egentlig tenkte jeg på å studere psykologi og senere medisin etter å ha tatt sykepleierutdannelsen min, men så kom det en henvendelse fra Ottar og Casino om å være med på en duett.
Og det som begynte som en tilfeldighet, resulterte altså i tre plater på tre år og Spellemann for den siste. Samarbeidet med Carlene Carter i 1986 var også tilfeldig.
– Vi fant etter hvert ut at vi ønsket å gå i forskjellige musikalske retninger, og jeg hadde lyst å gjøre noe på egenhånd. Samtidig spurte Casino Steel om jeg ville være med på et prosjekt som egentlig var tiltenkt ham, Gary Holton, Ellen Foley og Carlene Carter. Så døde Gary. Jeg kom med i stedet for Foley, og John Payne for Gary og vi ga ut albumet CCCP, forteller Scott, som også spilte inn Scott & Steel sammen med Casino.
Etter fire år i L.A. kom hun hjem med sitt første solo-album, «Flowers & Thorns». Singelen Heard You on My Radio ble en hit, og det vanket listeplasseringer og Spellemann-nominasjon. Hun fulgte opp med Emanuel’s Secret og Soul on Soul, og den siste ga henne enda en nominasjon.
DRO TIL NASHVILLE
I 1999 flyttet Claudia Scott til Nashville hvor hun medvirket som musiker og låtskriver på album til andre artister, og opptrådte blant annet på Grand Ole Opry, og i årene som fulgte mottok hun flere priser i USA.
– Jeg har ikke hatt noen femårsplan for karrieren. For meg har det handlet mer om å lære håndverket og være med på spennende prosjekter. Jeg har bare gjort de tingene som jeg syntes var gøy å være med på, sier Scott.
Hun kom tilbake til Norge i 2008, og bergenseren hadde allerede gitt ut «John Clare’s Dream», et album med enklere instrumentering, kassegitar, mandolin, munnspill og perkusjon. Scott hadde planer om flere soloalbum, men da hun ble spurt om å være med i bandet til Poul Krebs i Danmark, gikk årene fort.
Artisten som har vært med på over hundre plateutgivelser bestemte seg for at tiden var inne for å prioritere sin egen solokarriere, og i 2014 ga hun ut «Follow the Lines», og hun fulgte opp med «Let the Ribbons Fly» to år senere. Begge ble Spellemann-nominert i country-klassen, og den første stakk av med prisen.
– Det har blitt mange prosjekter og årene har gått mens jeg har vært aktiv med andre ting. Det er først den siste tiden jeg har prioritert min egen karriere. Etter mange år i andre sine band hadde jeg behov for å finne mitt eget lydbilde og leke med ulike uttrykk, som de mer atmosfæriske albumene på 90-tallet, men etter mange år i Nashville føler jeg nå at jeg er mer tilbake til utgangspunktet med countryrock. Og det er en musikksjanger som jeg liker, og som jeg føler meg hjemme i.
– Americana blir for meg en riktigere beskrivelse av lydbildet, fordi det er en blanding av country, folk, r&B og rock, men også blues.
– Americana blir for meg en riktigere beskrivelse av lydbildet, fordi det er en blanding av country, folk, r&B og rock, men også blues. Musikkformer utvikler seg og er stadig i bevegelse. I Norge handler mye om EDM nå, og man er opptatt av å profilere og spille det ungdom hører på, men mange unge er opptatt av rock og gitarbasert musikk.
SYNGER OM MOREN
Scott har den siste tiden jobbet med Odin Landbakk, som vant Norske Talenter i 2015 bare 13 år gammel. Hun har produsert hans debutalbum som nylig kom ut.
– Han hadde hørt platene mine og likte det han hørte. Musikken lever sitt eget liv, ulike sjangre kommer i bølger, unge artister søker på nettet og er opptatt av å lære om ulike uttrykksformer. Det er sånn det skal være, og jeg synes dette er interessant.
Nå ser hun frem til å fortsette å skrive egne låter, pleie solokarrieren, og hun er spent på mottakelsen av hennes nye album «Restless Souls», som er ute nå.
– Da jeg kom hjem fra Nashville var jeg blitt vant til å skrive låter sammen med andre, det er vanlig å jobbe slik der. Men nå har jeg hatt lyst til å skrive egne låter. Samtidig hendte det ting i livet mitt som tok over; min far gikk bort i 2015, og min mor døde i august i fjor. Platen som er ute nå ble utsatt. Da jeg først begynte å skrive igjen var det naturlig at jeg skrev om ting jeg opplevde, og på dette albumet er det to låter som handler om min mor.
– Hvordan er det å skrive om noe så personlig?
– Man velger ikke alltid hva man vil skrive om. Og fortellerperspektivet kan være forskjellig. En venn av meg var gift med en kvinne som hadde alkoholproblemer, og han hadde det vanskelig. Da skrev jeg en tekst sett fra hennes ståsted og låten heter Could You Love me Again.
– En venn av meg var gift med en kvinne som hadde alkoholproblemer, og han hadde det vanskelig. Da skrev jeg en tekst sett fra hennes ståsted.
– Men utgangspunktet må komme fra et ærlig sted, og være noe du selv har et forhold til og som du selv eller noen du står nær har kjent på.
– Hvis du skriver om noe som ikke er ærlig, kan det være vanskelig å kommunisere med lytteren, og da kan også nerven i låten forsvinne, sier Scott.
I Nashville lærte hun mye om viktigheten av å nå ut til og kommunisere med publikum.
– Du blir nødt til å kommunisere med folk. Du må komme inn til kjernen. Dette er helt klart enklere for artister som synger på norsk, da publikum kan ta en tekst på morsmålet til seg uten å måtte oversette. For meg er det naturlig å synge på engelsk; vi snakker engelsk hjemme og dette er mitt emosjonelle språk. På konserter pleier jeg å si noen ord om hva sangen handler om slik at folk kan sette seg inn i det. Det er viktig at folk forstår hva jeg synger om. Det er vanskelig å skrive enkelt, og det er nok fristende for mange å pynte seg litt med fjonge og vanskelige ord. Noen ganger kan man høre at en artist har prøvd å være «flink».
«Restless Souls» ble lansert på Madam Felle i slutten av september. Claudia Scott skal nå spille flere konserter i Norge.
[PostBlock id=440]