– Min utfordring er å gjøre Draumkvedet levende for folk i vår egen tid, sier Helge Jordal, som har tatt på seg oppdraget med å fremføre middelalderballaden i Storetveit kirke på «trettandedagen» 6. januar. SISTE: Det blir ekstraforestillinger søndag 9. januar kl. 18 og 20.
Draumkvedet er et spesielt og ganske enestående dikt som på mange måter er en døråpner inn til en annen tid og folket som levde da.
Deler av diktet er ifølge Helge Jordal ganske håndfast, med bilder hentet fra dikterens forhold til troen og til jorden – og kan slik stå som en påminnelse fra den tiden til hvordan vi lever i dag.
– Vi vet ikke så mye om hvordan det har vært å være menneske i dette landet i tidligere tider. Draumkvedet er derfor gull i vår kultur. Min utfordring er å gjøre det levende for folk i vår egen tid, sier Helge Jordal, som setter stor pris på måten Storetveit menighet har laget en tradisjon der det gamle diktet årlig får nye innfallsvinkler gjennom en ren stafett av dyktige sangere og musikere.
– Men Draumkvedet skal ikke være en museumsgjenstand. Man skal selvsagt ha respekt for tradisjonen, men det må også være mulig å gå løs på det på ny og ta i bruk andre uttrykksmidler enn de rent tradisjonelle.
ET VOLDSOMT DRØMMESYN
Fremførelsen vil denne gangen bli sammen med musikerne Mads Eriksen (elgitar), Ruth Bakke (synth/orgel), Ivar Kolve (perkusjon/slagverk) og Vokalensemblet Cantamo Storetveit ledet av kantor Jostein Aarvik.
– Ruth Bakke har ledelsen på selve musikken, som tar utgangspunkt i fire melodier som tiden har tatt med seg fra innerst i Telemarken, forteller han.
Diktet forteller om Olav Åsteson, som la seg ned på julekvelden og falt i dyp søvn. Trettandedags jul våkner han mens folk er på vei til kirken. Mens han sov har han sett livet etter døden, hvordan synder blir straffet, og fått et glimt av Himmelriket.
Olav saler derfor på den flotteste hesten («flotan folen») og rir til kirken – der han stiller seg i kirketrappen («kyrkjedynni») for å fortelle om hva han har sett og opplevd.
– Når han våkner blir han antagelig fryktelig engstelig. Han har opplevd så mye i drømmene at han ikke klarer å bære det, så han stiller seg på kirketrappen og begynner å fortelle; kanskje fordi han leter etter trygghet fra fellesskapet etter alt det voldsomme han har opplevd, sier Jordal, og legger til at kirketrappen den gangen var et fristed for å kunne uttrykke seg.
MØTER GUDMOREN
Olav Åsteson blir beroliget av å møte gudmoren sin; det eneste kjente jordiske ansiktet han ser i drømmesynet. Gudmoren var en som hadde ansvaret for deg dersom det skjedde noe med familien din, og som skulle se til at du fikk en oppvekst som tjente deg.
– Vi vet jo at dette var en tid med mye alkoholisme, slit og elendighet. Da var det godt å vite at det fantes en som kunne hjelpe til dersom foreldrene dine ikke fikset det.
Antagelig peker gudmoren i diktet både mot Olav Åstesons jordiske gudmor og ikke minst Jomfru Maria. Diktet ble til før reformasjonen, og gir uttrykk for middelalderens offisielle katolske lære.
Religionshistorikeren Gro Steinsland er inne på dette i sitt forord til bind 25 i bokserien «Verdens hellige skrifter» (De norske bokklubbene, 2004) – der både Draumkvedet og andre tekster fra nordisk middelalder inngår: «Den læren som blir forkynt i kirkedøren av den visjonære Olav, sier at det enkelte mennesket har mulighet for evig frelse og evig fortapelse. Men synderen må renses i skjærsilden før han gjenforenes med Skaperen. Denne læren var ens gjennom hele senmiddelalderen» skriver hun.
Deler av diktet er ifølge Helge Jordal ganske håndfast, med bilder hentet fra dikterens forhold til troen og til jorden – og kan slik stå som en påminnelse fra den tiden til hvordan vi lever i dag.
– De som vokser opp nå har ikke samme forhold til naturen rundt seg. Jeg tenker sikkert gammeldags, men det kommer nye tider og nye guder, på en måte – med nye verdier. Objektivt sett så tåler antagelig ikke jorden vår så mye mer utbytting.
Olav Åsteson har som nevnt vært på en drømmereise inn i Dødsriket, der han har sett alle sider av det jordiske livet, samt hvordan våre gode gjerninger på denne siden blir belønnet på dommedag når «tunga talar, og sanning svarar». Du skal hjelpe de som er i nød; gi dem mat og klær.
– Da er du på «A-listen»; da er du reddet på dommedag.
Draumkvedet med Helge Jordal, Storetveit kirke torsdag 6. januar kl. 19.00 og 21.00 (to fremførelser). Konsertene arrangeres med støtte fra Bergen kommune og Kulturutvalget for Bergen kirkelige fellesråd. Mer informasjon: Storetveit menighets hjemmeside
Fakta
Draumkvedet
- Draumkvedet forteller om Olav Åsteson, som la seg ned på julekvelden og falt i dyp søvn. Trettandedags jul våkner han idet folk er på vei til kirken.
- Mens han sov har han sett livet etter døden, hvordan synder blir straffet, og fått et glimt av paradiset. Olav rir derfor til kirken for å fortelle om det han har sett.
- Forfatteren av Draumkvedet er ukjent, men de fleste nedtegnelsene av verket er gjort i Telemark.
- I 1890-årene satte professor Moltke Moe bruddstykker fra ulike kilder sammen til en utgave på 52 vers.
- Enkelte mener at diktet kan ha oppstått allerede på 1200-talet, samtidig som det islandske «Sólarljóð» (Solsangen). Denne forteller om en far som, etter at han er død, forteller sønnen hva han har opplevd i Dødsriket.
- Diktet kan også ha hentet inspirasjon fra «Tundals visjon». Dette ble nedtegnet av en irsk munk rundt år 1149, og handler om en grådig ridder som blir liggende i dyp søvn i tre døgn – mens han ledsages rundt i Dødsriket av en engel. Når han våkner igjen, angrer han sine synder og blir et moralsk eksempel for andre.
- Draumkvedet-tradisjonen i Storetveit kyrkje startet fredag 13. februar 1998 – da Sondre Bratland fremførte utdrag fra visjonsdiktet på en konsert med religiøse folketoner ved Iver Kleive (orgel) og Kjersti Wiik (sang).
- Hvert år siden 1999 har så Draumkvedet blitt fremført i Storetveit menighet på trettandedags jul (6. januar) – frem til 2017 i Fantoft stavkirke, siden i Storetveit kirke.
- Brynhild Utne var primus motor for konsertene frem til 2018, da hun gav stafettpinnen videre til kantor Jostein Aarvik.
De som har fremført Draumkvedet i Storetveit så langt, er:
- 1999: Magne Skrede
- 2000: Ellen Bojer Nordstoga
- 2001: Dagne Groven Myhren
- 2002: Øyonn Groven Myhren
- 2003: Halvor HÃ¥kanes
- 2004: Ingvill Marit Buen Garnås
- 2005: Berit Opheim
- 2006: Ã…smund Nordstoga
- 2007: Linda Røyseth
- 2008: Jon Svartdal og Sara Telnes Fjågesund, med Torgeir Strand på fele
- 2009: Olav Sem
- 2010: Kim Andre Rysstad
- 2011: Ingebjørg Harman Bratland
- 2012: Åsne Sunniva Søreide
- 2013: Bjørn Sigurd Glorvigen
- 2014: Unni Løvlid
- 2015: Ingebjørg Lognvik Reinholdt
- 2016: Stein Versto
- 2017: Knut Erik Jordstøyl og Torgeir Strand (fele)
- 2018: Sigrid Moldestad, som akkompagnerte seg selv på fele
- 2019: Berit Opheim, Per Jørgensen (trompet) og Sigbjørn Apeland (orgel)
- 2020: Lajla Storli, Steinar Ofsdal (fløyter og cello) og Steinar Wensaas (cittern og mandolin)
- 2021: Avlyst grunnet koronapandemien
- 2022: Helge Jordal, Ruth Bakke (orgel/tangenter), Mads Eriksen (gitarer), Ivar Kolve (perkusjon) og Vokalensemblet Cantamo Storetveit
Draumkvææ
Moltke Moes restitusjon fra 1890-årene, basert på flere oppskrifter
I. Visionens ramme (1-6)
1. Vi'du me lye, eg kvea kan
um einkvan nytan drengjen,
alt um'n Olav Ã…steson,
som heve sovi so lengji.
2. Han la seg ne um joleaftan,
sterkan svevnen fekk,
vakna 'kji fyrr um trettandagjen,
då folkkji at kjyrkjun gjekk.
Ã… de va Olav Ã…steson,
som heve sovi so lengji.
3. Han la seg ne um joleaftan,
no hev 'n sovi so lengji,
vakna 'kje fyrr um trettandedagjen,
då fuglane skoke vengjir.
Ã… de etc.
4. Han vakna 'kji fyrr um trettandedagjen,
då soli rann i lie,
då sala han ut flotan folen,
han ville at kyrkjun rie.
Ã… de etc.
5. Presten stend'e fyr altari
Ã¥ les upp lestine lange,
Olav set seg i kyrkjedynni
Ã¥ tel'e draumane mange.
Ã… de etc.
6. Gamle menner og unge
dei gjev'e etti gaum'e,
mæ han Olav Åsteson
tel'e sine draume.
Ã… de etc.
II. Visionærens indledning (7-15)
7. Eg la me ne um joleaftan,
sterkan svevnen fekk,
vakna 'kji fyrr um trettandagjen,
då fokkji at kjyrkjun gjekk.
For månen skin'e,
Ã¥ vegjine fadde so vie.
8. Eg hev vori meg upp mæ sky
å neatt mæ havi svarte;
den som vi'mit fotspor fydde,
lær 'kji av bliom hjarta.
For etc.
9. Eg hev vori meg upp mæ sky
å ne mæ havsens grunni;
den som vi' mit fotspor fydde,
lær 'kji av bliom munni.
For etc.
10. Eg hev vori meg upp mæ sky
å neatt på svarte dikji.
eg hev set at heite helvite
Ã¥ ein dell av himmerikji.
For etc.
11. Eg hev fari ivi vigde vatne
Ã¥ ivi jupe dalar;
høyrer vatn, å ser de inkji,
undi jori so mune de fara.
For ete.
12. Eg æ so trøytt å færemo,
Ã¥ inna so mune eg brenne;
eg høyrer vatn, å fær de inkji,
undi jori so mune de renne.
For etc.
13. Inkji neggja soten min,
inkje gjødde min hund'e,
inkji gol dei ottefuglan:
de tottest meg vera under.
For etc.
14. Eg va meg i auromheimi
i mange nettar å trå,
de veit gud i himerik,
hossi mang ei nau eg såg.
For etc.
15. Eg kan noko av kvòrjom,
derfy tikjest eg fro,
eg va 1ònge i mòli mòka,
ha eg tott den dauen go.
For etc.
III. Færden til Dødsriket (16-23)
16. Fysste eg va i uteksti,
eg va lònge i mòlli mòka,
sund'e gjekk mi skarlakskåpe
å neglan av kvòr min fot.
For etc.
17. So va eg meg uteksti
igjenom den tynnyr-ring;
sund'e gjekk mi skarlakskåpe
å nevlan av kvòr min fing.
For etc.
17a. Eg sleit sund'e, mi skarlakskåpe,
i tynnyr-ringjen meg rispa;
so kjem dei fram smådrengjine
Ã¥ mine fingane felsa.
For etc.
17b. Eg sleit sunde mi skarlakskåpe
igjenom den tynnyrmog'e;
fram kjem adde smaadrengjine,
dei helt undi kvar min fot'e.
18. Kjem eg meg at gjaddarbrui,
ho heng'e so hågt i vindi;
ho æ òdd me guri slegji
å saum i kvòrjom tindi.
For etc.
19. Ormen høgg'e, å bikkja bite,
å stuten stend midte på leii:
tri æ tingji på Gjaddarbrui,
å adde æ gramme a vreie.
For etc.
20. Bikkja bit, å ormen sting,
å stuten stend å stangar -
de slepp ingjen ivi Gjaddarbrui
som fedder domane vrange.
For etc.
21. Eg hev gjengi Gjaddarbrui,
ho æ både bratt og lei;
vassa so hev eg dei VÃ¥semyran,
no æ eg kvitt'e dei.
For etc.
22. Va'i so hev eg dei VÃ¥semyran,
der hev 'kje sta'i me grunn;
no hev eg gjengji Gjaddarbrui
mæ rapa mòll i munn.
For etc.
23. Eg hev gjengji Gjaddarbrui,
å der va krokane på,
men eg totte tyngre dei Gaglemyran,
gud bære den dei skò gå!
For etc.
IV. Færden i Dødsriget 1 (24-28)
24. So kom eg meg at vòtno dei,
der isane brunne blå,
gud skaut dei i hugjen min:
eg vende meg derifrå.
For etc.
25. Eg va meg i auromheimi,
ingjen der eg kjende,
berre ho sæle gumor mi
mæ raue gull paa hendi,
For etc.
26. Surne fòr ivi Grimaråsen
å surne ivi skålestrònd,
men dei som får ivi Gjaddarhylen,
dei kòme våte fram
For etc.
27. Så tok eg av på vetterstig
alt på min høgre hònd;
der såg eg meg ti paradis,
de lyser ivi vene lònd.
For etc.
28. Der såg eg att'e gumor mi;
meg mune 'kji bet'e gange:
«Reis du deg ti brokksvalin,
der skò domen stande.»
For etc.
V. Den foreløpige dom (29-37)
29. Kjem eg meg at pilegrimskyrkjun,
der va meg ingjen mann kjend'e,
berre ho goe gumor mi
mæ raue gull på hendi
I brokksvalin
der skò domen stande.
30. Der kom færi noranti,
Ã¥ den rei no so kvasst;
fyri rei Grutte gråskjeggji
alt mæ sit store brass.
I etc.
31. Der kom færi noranti,
de totte eg vera vesst;
fyri rei Grutte gråskjeggji,
han rei på svartan hest.
I etc.
32. Der kom færi sunnanti,
de tottest meg vera best;
fyri rei sakte såle-Mikkjel.
han rei på kvitan hest.
I etc.
33. De kom færi sunnanti,
Ã¥ den rei no so tvist;
fyri rei sankte såle-Mikkjel
næste Jesum Krist.
I etc.
34. Der kom færi sunnanti,
ho tottest meg vera trå,
fyri rei sankte såle-Mikkjel,
å luren undi armen låg.
I etc.
35. De va sankte såle-Mikkjel,
han blæs i luren lange:
«Å no skò adde såline
fram fy domen gange!»
I etc.
36. Men då skolv dei synde-såline,
som ospelauv fy vinde,
å kvòr den, kvòr den sål der va,
ho gret fy syndine sine.
I etc.
37. De va sankte såle-Mikkjel,
han vog i skålevikt;
so vog han adde synde-såline
burt ti Jesum Krist.
I etc.
VI. Færden i dødsriket II (38-45)
(Onde gjerningers løn)
38. Eg såg meg einom drengjen,
de fysste eg vart ve,
liten småsvein bar han 'ti fangji
Ã¥ gjekk i jori ti knes.
I etc.
39. Kjem eg meg at manni dei,
kåpa den va bly:
hass arme sål i dessum heimi
va trong i dyre ti.
I etc.
40. Kjem eg meg at mònno dei,
dei bar på gloande jor:
gud nåe dei fatike såline
som flutte deildir i skog!
I etc.
41. Kjem eg meg at bònno dei,
dei støje so hågt på glo:
gud nåe de synduge såline,
ha banne burt far å mor!
I etc.
42. Kjem eg meg at pòdda å òrmen,
dei hòggje kvòrare mæ tanni:
de va synduge synskjini
som hae kvòrare banna.
I etc.
43. Der møtte eg dei òrmane tvei,
dei bite kvòrare i spori:
de va dei synduge syskjenbònni
som gifte kvòrare på jori.
I etc.
44. Kjem eg meg at Syslehusi,
der va trollkjeringan inne:
dei sto kjinna i raue bloi,
de va so tung ei vinne.
I etc.
45. Der æ heitt i helvite,
heitar hell nokon hyggje:
der hengde dei 'pivi ein tjyrukjetill
Ã¥ brytja ne-i ein presterygg'e.
I etc.
VII. Gode gjerningers løn (46-51)
46. Sæl æ den i føisheimen
fatike gjev'e sko:
han tar inkji berrføtt gange
på kvasse heklemog.
Tunga talar,
å sanning svarar på domedag.
47. Sæl æ den i føisheimen
fatike gjeve ku:
han tar inkji sumlug gange
på håge Gjaddarbru.
Tunga etc.
48. Sæl æ den i føisheimen
fatike gjev'e brau:
han tar inkji ræast i auromheimi
fy hòrske hundegau.
Tunga etc.
49. Sæl æ den i føisheimen
fatike gjev'e kònn:
han tar inkji ræast på Gjaddarbrui
fy kvasse stutehònn.
Tunga etc.
50. Sæl æ den i føisheimen
fatike gjeve mat:
han tar inkji ræast i auromheimi
anten fyr hæ-i hell hat.
Tunga etc.
51. Sæl æ den i føisheimen
fatike gjeve klæ-i:
han tar inkji ræast i auromheimi
fyr håge kjellar-bræ-o.
Tunga etc.
VIII. Slutning (52)
52. Gamle mennar å unge
dei gjev'e etti gaume;
de va han Olav Ã…steson,
no hev 'en tålt sine draume.
