– Våre hjerter ligger i platene fra Pink Floyds gullalder, men vi plukker litt fra de andre også, sier Bjarte Aasmul, som er coverbandet Dark Side of the Walls svar på David Gilmour.
En interessant øvelse er å prøve å forestille seg hvilken musikk fra vår tid som er såpass tidløs at den fortsatt vil bli spilt om hundre år. Britiske band og artister som The Beatles og David Bowie vil helt sikkert komme høyt opp, men det ville ikke forundre meg om Pink Floyd ender opp helt øverst på listen.
– Det stod en stor lenestol midt i rommet som han ba meg sette meg i. Så slo han av lyset og satte på Shine on You, Crazy Diamond.
Det finnes allerede en rekke band som har som eneste formål å gjenskape den ikoniske musikken deres; fra Brit Floyd – som låter som en blåkopi – til hobbyband som møtes ut fra en felles kjærlighet til mørke sanger om fremmedgjøring og eksistensielle kriser.
ROGER WATERS BLE IMPONERT
Bergensbandet Dark Side of the Wall begynte omtrent på den måten, men etter å ha spilt sammen i 20 år har de for lengst tatt skrittet over i de profesjonelles rekker. Roger Waters skal selv ha blitt imponert over dem da han fikk med seg siste delen av deres konsert på Ricks i 2007. Dagen etter fylte Pink Floyd-bassisten Vestlandshallen til siste ståplass med sin fullstendig praktfulle konsertversjon av Dark Side of the Moon-albumet.
Dark Side of the Walls historie begynner i 1999, da de var fast karaokeband på Zachen – bestående av Helge Nyheim (trommer), Kai Taule (bass) og Bjarte Aasmul (gitar).
En kveld prøvde de seg på Syd Barrett-hyllesten Shine on You, Crazy Diamond. Ingen i karaokepublikummet tok utfordringen, og dermed grep Helge Nyheim selv mikrofonen.
Dette ble stor suksess, og inspirerte dem til å lage en egen forestilling med Pink Floyd-låter. Etter hvert kom Dag Øyvind Rebnord med på tangenter, og bandet tok form.
Ricks-konserten nevnt over var et høydepunkt. Her spilte de hele The Wall-albumet, noe som skal ha inspirert Roger Waters til å følge opp den verdensomspennende Dark Side of the Moon Live-turneen (2006-2008) med den påfølgende The Wall Live (2010-2013).
[PostBlock id=246]
– Saksofonisten i bandet hans, Ian Ritchie, skrøt voldsomt av oss på bloggen sin, og skrev at Roger Waters fikk ideen til den neste turneen etter at han hadde hørt oss spille The Wall, forteller Aasmul.
– Vi kontaktet ham, og han har siden spilt sammen med oss pÃ¥ flere konserter.Â
KLASSIKERE FRA GULLALDEREN
Ingen i karaokepublikummet tok utfordringen, og dermed grep Helge Nyheim selv mikrofonen.
Ian Ritchie blir også med på Dark Side of the Walls kommende jubileumskonserter i Grieghallen. I tillegg har de med Tine Taule (sang) og Helge Haugland (gitar, tangenter, koring), samt Sharon Gaynor (sang) fra det irske Pink Floyd-coverbandet Breathe.
– Fordelen med Sharon sammenlignet med andre gjestevokalister er at hun kan hele repertoaret vårt.
Bandet lover en konsert fylt til randen med «alle klassikerne» fra det de omtaler som Pink Floyds «gullalder» (1973-1979) – med albumene The Dark Side of the Moon, Wish You Were Here, Animals og The Wall.
– Vi kommer også til å gi publikum en overdose av overraskelser, sier Helge Nyheim, som har den platesidelange Echoes (1971) som sin personlige favoritt.
– Det var den første Pink Floyd-låten jeg hørte. Jeg husker at jeg så konserten deres fra Pompeii da den ble sendt på NRK – jeg må ha vært syv eller åtte år – og da åpnet de med den, husker 54-åringen, og synger en liten bit av den drømmende teksten:
«Overhead the albatross / Hangs motionless upon the air / And deep beneath the rolling waves / In labyrinths of coral caves / An echo of a distant time / Comes willowing across the sand / And everything is green and submarine».
– Jeg var et følsomt barn, og det opplevdes som om Echoes satte meg i kontakt med mitt indre jeg. Da jeg så den konserten, fikk jeg en drøm om en gang å spille Echoes selv.
RØRT TIL TÅRER
– Mine favoritter står faktisk mellom The Fletcher Memorial Home og The Final Cut (begge fra albumet The Final Cut, journ. komm.), sier Aasmul.
– Jeg er ikke like overfølsom som Helge, men første gangen jeg hørte ham synge The Fletcher Memorial Home, rant det tårer nedover kinnet.
De to andre i kvartetten deler på samme favorittlåt, som er Shine on You, Crazy Diamond. – Jeg glemmer aldri den dagen Dag Øyvind introduserte meg for den, forteller Taule.
– Det stod en stor lenestol midt i rommet som han ba meg sette meg i. Så slo han av lyset og satte på Shine on You, Crazy Diamond. Jeg må ha vært 16-17 år. For meg ble det en opplevelse som forandret livet.
– Det er nesten som Åndenes makt. Syd Barrett kunne umulig vite at Pink Floyd akkurat denne dagen spilte inn en låt som handlet om ham.
– Første gangen jeg hørte den, stod jeg utenfor vinduet til bestekompisen min – og puttet hodet så langt inn i rommet jeg kunne. Jeg stod slik i 13 minutter – så lenge låten varte, sier Rebnord, som liker best den siste delen av Shine on You, Crazy Diamond; den som kommer på slutten av albumet.
– Den har jeg et sterkt forhold til.
En berømt Pink Floyd-historie handler om hvordan Syd Barrett dukket opp i studio under innspillingen av nettopp Shine on You, Crazy Diamond.
Det hadde da gått to år siden noen av dem hadde hatt kontakt med det tidligere bandmedlemmet. Han hadde barbert seg på hodet og lagt kraftig på seg, og forsvant igjen før noen av dem innså hvem det var.
– Det er nesten som Åndenes makt, kommenterer Rebnord.
– Syd Barrett kunne umulig vite at Pink Floyd akkurat denne dagen spilte inn en låt som handlet om ham.
Dark Side of the Wall markerer 20-årsjubileet med å spille to konserter i Grieghallen på lørdag 2. februar. Mer informasjon: facebook.com/DSOTWNorway og grieghallen.no