– Budskapet er at det er viktig å være seg selv og lytte til sine egne tanker, og ikke la alle rundt forvente at vi skal være en annen enn den vi er, sier Dominika Minkacz Sira, som 7. september presenterer suksessforestillingen Snill på Cornerteateret.
Snill er en figurteater-forestilling basert på Gro Dahles barnebok med samme tittel.
– På premieren skjønte jeg at jeg endelig hadde klart å ødelegge min egen vegg her i Bergen.
I løpet av de tre siste årene har stykket vært spilt rundt 70 ganger for skolebarn og på norske og internasjonale teaterfestivaler. Dominika Minkacz Sira, som spiller alle rollene, gleder seg nå til å kunne vise det for et åpent publikum.
– Temaet i forestillingen er veldig aktuelt, sier Minkacz Sira, og forklarer at stykket handler om Lussi, som er «en helt perfekt jente; pen, flink og ren».
– Saken er at hun er presset fra alle mulige sider for å være helt perfekt. Foreldre, venner, lærere; hele verden rundt henne forventer at hun skal være best. Det er problemet.
FORSVINNER INN I VEGGEN
Parallellene til dagens samfunn er mange, ikke minst i måten vi fremstiller livene våre på i sosiale medier. Både barn og voksne prøver å være så perfekte som mulig. Spørsmålet er hva som skjer med et menneske da.
For Lussi betyr det at hun sakte men sikkert begynner å forsvinne fra verden, og inn i en vegg der hun sitter helt fast. Etter hvert vokser noe inni henne som gjør at hun bestemmer seg for å ødelegge den svære veggen. Heldigvis klarer hun det til slutt. Hun roper høyt – skriker, hopper og danser – og er seg selv. Slik sett minner stykket litt om Tove Janssons novelle om Det usynlige barnet (1962).
– Forestillingen er en stor metafor, sier Minkacz Sira.
– Det er ikke slik at vi vil at barna skal rope, kjefte og ødelegge, men det er viktig å si hva man tenker og føler – å være seg selv og lytte til sine egne tanker, og ikke la alle rundt forvente at vi skal være en annen enn den vi er. Dette er derfor en forestilling som er like mye rettet mot voksne som mot barn.
TIL ETTERTANKE
Regissør for forestillingen er polske Przemyslaw Jaszczak. Han kom til Norge sammen med Mateusz Mirowski, som er ansvarlig for alle de fantastiske dukkene og animasjonene som brukes i stykket. Det er blitt en rørende forestilling som vekker mange tanker i folk som har sett den.
– For de minste barna er det visuelle mest fengende, mens eldre barn og voksne forstår mer av hva det handler om, sier hun.
– For de minste barna er det visuelle mest fengende, mens eldre barn og voksne forstår mer av hva det handler om.
– Vi har fått mange gode tilbakemeldinger fra voksne. Noen har sagt at stykket har fått dem til å tenke over hvordan vi ser på hverandre og hvordan vi er som foreldre. Temaet i forestillingen er tungt og har flere lag, men det blir fremstilt på en svært delikat måte.
Dette understrekes av den flotte musikken i forestillingen, som er hentet fra den sørafrikanske elektronika-artisten Felix Labands album Dark Days Exit (2005).
– Felix Laband er ikke så veldig kjent. Hvordan kom dere på å bruke musikken hans?
– Hehe. Han er ikke så kjent, men noen kjenner til ham. Vi hadde ikke råd til egen komponist denne gangen, og regissøren tenkte at hans musikk ville passe helt perfekt. Det gjør den også. Noen steder spiller vi en hel låt, fra begynnelse til slutt, og alt passer til det som skjer på scenen.
POLSK FRIJAZZ
Musikk er et eget språk; et språk jeg ikke selv kan, men kan mye om. Her havner vi derfor over i en samtale om frihetselskende polsk 70-tallsjazz, et tema jeg ikke skal trette leserne med (selv om de fleste vil ha godt av å smøre øregangene med litt polsk jazz innimellom) – men bare kort nevne at vi begge setter stor pris på Ursula Dudziak; en fantasirik polsk jazzvokalist som Miles Davis har hyllet med en egen låt – ganske enkelt kalt Ursula.
I stedet fortsetter vi med å prate om hennes bakgrunn, der faktisk polsk jazzmusikk var en viktig del.
– Polsk jazz satte farge på min barndom. Min far spilte i flere band, så den musikken har alltid betydd noe spesielt for meg, sier hun.
Kort fortalt er hun født og oppvokst i byen Chórzow sørvest i Polen (ikke langt fra Katowice), utdannet som skuespiller og dukkefører ved den Den nasjonale teaterhøyskolens avdeling i Wroclaw, og kom til Norge og Bergen i 2007.
Etter noen år som dramalærer ved Askøy kulturskole og språklærer på Folkeuniversitetet, realiserte hun drømmen om å starte sitt eget teater. Høsten 2015 startet hun enkvinnesteateret Open Window Theatre, som åpnet med premieren på Snill.
ØDELA SIN EGEN VEGG
– Er Snill på en måte fortellingen om deg?
– Ja, det jeg fant ut da vi hadde prøver, var at det faktisk er historien om meg og hvordan jeg tilpasset meg virkeligheten her i Norge – før jeg oppdaget at det var noe som ikke stemte i mitt liv. På premieren skjønte jeg at jeg endelig hadde klart å ødelegge min egen vegg her i Bergen.
– Gråt du da?
– Jeg gråt mye. Det husker jeg veldig godt. Nå i september er det akkurat tre år siden premieren på Snill.
– Drømmen min er å åpne mitt eget teater der vi kan ha både forestillinger, festival, workshops og seminarer – både for kunstnere, studenter, lærere og barn.
Siden har hun satt opp to forestillinger til – først familiekomedien Greger Grinebiter (2016), deretter babyforestillingen Den lille store reisen, som hadde premiere på DNS i januar. Høsten 2019 kommer hun med en helt ny forestilling på DNS. Til hver forestilling leier hun inn regissør, komponist, produsent, lysdesigner og dukkemaker, mens hun selv er skuespiller og dukkefører.
– Klarer du å leve av dette?
– I perioder har det vært tøft, men det gir mye glede. Det er vanskelig å drive teater uten egen scene. Drømmen min er å åpne mitt eget teater der vi kan ha både forestillinger, festival, workshops og seminarer – både for kunstnere, studenter, lærere og barn.
Figurteater-forestillingen Snill vises hele neste uke som del av Den kulturelle skolesekken, og spilles for et åpent publikum på Cornerteateret (som del av Fringe-festivalen) fredag 7. september kl. 17.00.
