– Det var krise. Folk ba meg kontakte noen med midler. Trond Mohn sitt navn ble nevnt. Så tenkte jeg: Nå eller aldri. Jeg dro opp til boligen hans på nyttårsaften, bare dager før jeg skulle i retten for å miste alt, forteller mannen bak Den Grønne Sykkel, Tonny Kolås, som i år håper å gå i balanse.
Tonny Kolås er født i Strangebakken på Nordnes. Men han vokste opp i Hetlevikåsen.
– Vi var tett på naturen og i Storavannet kunne vi boltre oss. Vi badet, dykket, lagde flåter og fisket. Om vinteren var det skigåing og skøyter og isen var en perfekt rullebane for mine modellfly, forteller Kolås.
– Det flyter over med sykler i Bergen. Folk er ikke flinke til å reparere. I dag er det sjelden du finner en lapp på en slange. Det har skjedd noe med reparasjonskulturen. Bruk og kast-holdningen i samfunnet vårt blir bare verre og verre.
– Jeg er glad for det stedet og de mulighetene det ga for sunn aktivitet. Jeg var innom fotball en liten stund. Men det var ikke noe for meg. Jeg drev med friidrett noen år. Jeg drev også med turn. Jeg var ni-ti år og dro alene til byen på trening, uten kompiser.
– Jeg fikk nøyaktig beløp til busspenger hjemmefra, og før treningen kjøpte jeg meg en Snickers. Vel vitende om at da hadde jeg ikke råd til bussen hjem. Men det fikset jeg. Det var bare å spørre noen gamle damer. Jeg begynte på taekwondo da jeg var 17, og drev med det i elleve år. Nå bor jeg i Breistølen i Sandviken. Skredderdalen begynner i hagen min. Det er perfekt, sier Tonny Kolås.
ENGASJEMENT FOR MILJØ
– Jeg er ikke noen utpreget sykkelnerd, og jeg har aldri gått med tanker om å starte butikk. Jeg hadde tidlig et engasjement for miljø og skjønte at det er grunnleggende viktig. Vi kan diskutere og være uenige i mye, politikk, religion – men vi lever alle i et miljø. Så min idealisme ble tidlig rettet mot det.
I stedet for å melde seg inn i ideelle organisasjoner, ville han starte for seg selv.
– På gymnaset valgte jeg matte, fysikk og kjemi, og skulle som samfunnet legger opp til, «bli noe». Vel, jeg valgte å gjøre noe i stedet. Heldigvis hadde jeg ikke økonomistudier bak meg, da hadde det nok lyst rødt allerede i markedsanalyse-fasen, smiler Tonny.
– Jeg ble sykkelbud litt på impuls. Jeg så at de hadde startet noe i Oslo, som jeg ønsket å få til i Bergen. Da startet jeg mitt første selskap: Miljøekspressen. Dette var på 90-tallet, og jeg holdt på med det et års tid.
– Det utviklet seg litt tilfeldig til mer transport, med en liten lastebil, og da så jeg hvor mye avfall bedrifter og private kastet. Jeg tok inn en stor isboks, og tenkte: Dette går det ikke an å gjenvinne, plast med laminert isolasjon, så jeg kjøpte en liten del til 70 kroner. Fikset isboksen, og solgte den for tusen kroner. Det var fint å få tusen kroner, men gleden ved å fikse og redde de materialene, var det beste. Og alt sammen på grunn av en bitte liten del til 70 kroner, forteller Kolås.
– Samtidig var jeg sykkelbud, og jeg lærte å reparere mine egne sykler. For å gjøre en lang historie kort: På et tidspunkt hadde jeg 150 sykler i hagen min på Laksevåg hvor jeg bodde på den tiden. Da det sto et ledig lokale på Nøstet, etter det gamle Koba Christensen begravelsesbyrå, tok jeg det.
Det var ingen planlagt bedrift og den eneste markedsføringen han hadde gjort var gjennom en rubrikkannonse i BA. Folk kom fra Fana i buss for å kjøpe sykkel, og hadde med sin gamle tohjuling og lurte på om han ville ha den.
– Det med innbytte gikk seg gradvis til. Dette var vel i 2001, og det var den spede starten på det som skulle bli Den Grønne Sykkel. Den første måneden hadde jeg en omsetning på 45.000 kroner. Disse pengene varslet jeg jo om, jeg ville betale min skatt, forteller Kolås.
Butikken han åpnet i Nøstegaten 23 het Sykkelgjenvinning.
BRUK OG KAST
– Jeg hadde ikke planer om at dette skulle bli mitt levebrød. Det var helt på siden av det jeg hadde tenkt, og jeg var egentlig opptatt av kosthold og ernæring. Og selv da jeg hadde bestemt meg for å ta lokalene, tenkte jeg først på det som en utvidet sommerjobb. Men samtidig var det en del av meg som bare «gunnet» på, pusset opp, hengte opp skilt og styrte nok på til at Norge Rundt kom for å lage et innslag.
– Hva var tanken?
– Jeg husker noe min onkel sa, like etter at farmor hadde gått bort; hun likte ikke at jeg drev med kosttilskudd og syntes ikke det var mannfolkarbeid. Nede i butikken hadde vi 1400 sykler «lainet» opp i to etasjer, og da min onkel fikk se det, utbrøt han: «Wow, dette hadde ho gamla likt». Og da følte jeg at farmor var veldig nær.
– Hvor kom disse 1400 syklene fra?
– Det flyter over med sykler i Bergen. Folk er ikke flinke til å reparere. I dag er det sjelden du finner en lapp på en slange. Det fins unntak. Rekorden er 19 lapper; den sykkelen var fra 1950. Det har skjedd noe med reparasjonskulturen. Bruk og kast-holdningen i samfunnet vårt blir bare verre og verre.
– Hva gjør du?
– Det vi gjør er miljøvern i praksis. Og det slår meg mer og mer og gjør meg forbannet og utålmodig; det fins åpenbare løsninger; legger vi kvalitet på samlebåndet i alle industrier, uten et eneste nytt patent, ingen flere doktorgrader, ingen flere professorer, ingen flere tankesmier og bare forholder oss til det vi vet, med en tanke om at produktene skal vare, uten å tillate spekulativ begrenset holdbarhet – da kan vi redusere utslippet på denne jorden med åtti prosent. Det er min påstand.
– Verkstedet er kjernen i virksomheten. Det handler om å ta vare på og reparere ting. Vi har service på alle merker. Om de er kjøpt her eller ikke.
– Men der stopper det opp. For neste refleksjon blir nemlig: Ja, men da blir vi arbeidsledig. Og det er der skoen trykker. Bransjene kalkulerer at et produkt ikke skal vare lenger enn ett år eller to. Og da må folk kaste. Ofte blir det billigere å kjøpe nytt. Mobiltelefonen er kanskje det beste eksempelet. Og den utfordringen har vi tatt med dette konseptet. Men hjelpe meg så mye det skal koste av blod, svette og tårer, sier Kolås.
– Men dere selger også nye sykler?
– Ja. Den Grønne Sykkel er en ordinær sykkelbutikk. Vi selger brukte sykler og nye sykler. Vi selger også elektriske sykler. Vi fikk agenturet på Norges største importør av transportsykler. Og vi reparerer alle typer sykler. Verkstedet er kjernen i virksomheten. Det handler om å ta vare på og reparere ting. Vi har service på alle merker. Om de er kjøpt her eller ikke.
TRENGER STOR PLASS
– Den Grønne Sykkel AS er et komplett returpunkt. Folk kan donere sykler og utstyr. De kan også få en tilgodelapp, som er gyldig i tre år. Altså de panter sin sykkel. Vi er en sentral for omsetning av sportsutstyr; ski og sykler. Du finner jo et lignende tilbud på Finn. Men du har ingen garanti for at det ikke er tyvegods. Du kan heller ikke være sikker på at du kjøper ski med riktig binding. Dessuten mener jeg det er meningsløst å sitte inne en søndag fordi du har lagt ut noen ski på Finn. Da synes vi vår metode er bedre.
– Konseptet har vært en suksess fra dag én. Det er derfor vi får medieoppmerksomhet, og det er derfor Norge Rundt kommer for å lage reportasje. Alle skjønner hva dette handler om. Da er det sørgelig at det skal være så vanskelig å drive det.
– Ja, hvorfor er det så vanskelig? Du har gått konkurs flere ganger?
– Gjennom 15 års drift er det tre utfordringer som utkrystalliserer seg: Plass, moms og mangel på utdannede sykkelmekanikere. Vi trenger stor plass for å kunne ta i mot alle syklene. Plass koster penger. Vi har ikke råd til den plassen i normal standard, og er prisgitt bygg som av ulike årsaker står tomme og som kanskje skal rives.
Til sammen åtte store bygninger har Kolås og medarbeiderne benyttet gjennom femten år, seks av disse har gjennomgått til dels omfattende vedlikeholdsarbeid.
– Jeg har gått i strupen på alle som vil dette prosjektet nord og ned. Jeg har stått og stanget hodet mot veggen, mens det rett ved siden av kanskje fins en dør. Det må jeg ta innover meg.
– Slik sett har vi også langt på vei forvaltet falleferdige bygg i bybildet på en god måte, og det med omfattende bruk av resirkulerte bygningsmaterialer og elektrisk materiell. Vi jobbet kontinuerlig i fire år med å få i stand lageret og sykkelmuseet i Damsgårdvei 37.
– Min personlige gjeld på tre millioner er utelukkende et resultat av å nekte å gi opp dette prosjektet, påpeker han.
– Men du setter i stand falleferdige bygg enda du har visst at bygget kanskje skulle rives om under ett år?
– Ja, men jeg vet at ting tar lenger tid.
– Her vi sitter nå – i Damsgårdsvei 52 – risikerer du å måtte flytte herfra også?
– Dette fikk vi kjøpt. Men vi står i fare for å bli kastet ut. Lokalet kan bli tvangssolgt. Vi skylder moms.
Kolås fortsetter:
– Den Grønne Sykkel har, tross gjeld til Skatt Vest på ca 100.000 i moms og ca 300.000 til Kemneren, snudd et underskudd på over 700.000 kroner til et underskudd på 17.000. Videre har vi ervervet et sentralt lager på 600 kvadratmeter (gamle smien til BMW Laksevåg). Dette muliggjør fortsatt drift av den unike delen av vårt konsept, nemlig returpunktet.
HAVNET I FENGSEL
Det er ikke første gangen Tonny Kolås skylder moms. Han har havnet i fengsel på grunn av manglende evne til å betale.
– Jeg fikk to måneder. Det var jo ikke fordi jeg ikke ville betale – jeg kunne ikke. Så fikk jeg innbydelse til soning.
– Hva er din motivasjon for å fortsette?
– Vi har kanskje lav profitt når vi redder en sykkel, men vi unngår at en ny sykkel som er produsert i Kina, av laveste kvalitet, lakkes og pakkes og sendes over halve kloden, selges i Norge, holder et år, så skal den vrakes, dens skal smeltes, lakken skal brennes, og den skal ut i atmosfæren. I stedet kan man komme her og kjøpe en sykkel som vi har gjort i stand. Men det myndighetene sier til meg er at hvis det ikke er liv laga, så må jeg pakke sammen.
– Og sånn er det jo for de fleste?
– Jeg mener vi har et genialt konsept som er bra for miljøet og som vi har bevist at fungerer så lenge vi får være stabilt på ett sted. Vi hadde åtte mann ansatt, det var åtte mann borte fra NAV, tonnevis med sykler resirkulert, i stedet blir jeg sendt i fengsel for ikke å evne å betale moms – der jeg forøvrig bygget opp et sykkelverksted i kjelleren.
Han sukker.
– Jeg ønsker bare å gjøre noe bra. Jeg ofrer norsk komfort. Har som sagt tre millioner i personlig gjeld. Dette er min første smarttelefon, kjøpte den for en måned siden.
– Har du vært naiv?
– Ja. Jeg har vært uheldig, men også naiv. Men jeg har vært en ungdom med virketrang. Jeg er drevet av idealisme.
PÅ TRAPPEN TIL TROND MOHN
Kolås har lovet seg selv og Trond Mohn at regnskapsrapportene skal bli gode fremover. Sistnevnte reddet sykkelreparatøren fra konkurs i 2012.
– Det var krise. Folk ba meg kontakte noen med midler. Trond Mohn sitt navn ble nevnt. Så tenkte jeg: Det er nå eller aldri, jeg må innse at jeg trenger hjelp: Greit, jeg gjør det. Så jeg skrev en søknad, forklarte konseptet, hva som var problemet og hva vi trengte og så la jeg ved noen bilder.
– På nyttårsaften 2012 – bare noen dager før fristen gikk ut – kjørte jeg opp til Trond Mohns bolig på Hjellestad. Jeg ringte på. Han var ikke hjemme, så jeg la søknaden, en bok og en pakke økologisk sjokolade på trappen.
Foranledningen var som følger: Før jul i 2012 var han i retten og fikk en frist på to uker for å løse momsproblemet. Samme dag, i de store fabrikklokalene på Laksevåg, arrangeres Den Grønne Festival, et stort arrangement med diverse utstillere, en scene, live musikk og offisiell åpning av Bergen Sykkelmuseum ved Lars Jørgen Dahl, og åpning av returpunktet ved Sondre Båtstrand.
– Teknisk sett var vi konkurs og uten en løsning, men vi «gønnet» på og feiret vårt konsept med offisiell åpning og snorklipping. Med en ukuelig ånd ga vi alt, forteller Kolås.
– På nyttårsaften 2012 – bare noen dager før fristen gikk ut – kjørte jeg opp til Trond Mohns bolig på Hjellestad. Jeg ringte på. Han var ikke hjemme, så jeg la søknaden, en bok og en pakke økologisk sjokolade på trappen. Momskravet var på 486.000 kroner, og mens jeg står der på trappen vet jeg at det er over dersom jeg ikke får hjelp.
Tonny Kolås skulle i retten 3. januar. Kvelden før ringte Trond Mohn. Han fikk hele historien. Han har sett bilder fra Bergen Sykkelmuseum, Båtstrands snorklipping under den offisielle åpningen av returpunktet Den Grønne sykkel, og han har hørt Kolås prate om miljø og gjenvinning.
– Trond Mohn ville vite hvordan jeg hadde kommet i dette uføret, sier Kolås.
– Jeg ga ham hele historien, men ble stoppet. Mohn syntes ikke jeg svarte på spørsmålet: Hvordan har du havnet i dette uføret? gjentok han. Jeg tenkte raskt og gikk rett på sak: Jeg har tyvlånt penger av Staten og brukt de for å betale våre andre utgifter som husleie, strøm, lønn osv. Han sa rolig: Eg skal hjelpe deg. Si til de der nede at eg skal hjelpe. En mann er en mann og et ord er et ord. Jeg spurte om han kunne sende en epost eller en annen form for bekreftelse. Neida, sa Trond Mohn, dette går bra, bare hils fra meg.
Klokken var ni om kvelden 2. januar.
PÅ MÅLSTREKEN
3. januar stilte Kolås i retten.
– Jeg var stolt og kry. Pengene var avgjørende for oss. Men det var også anerkjennelsen fra Trond Mohn. Det er det største mentale løftet jeg har hatt. At Mohn trodde på meg, og ville støtte meg.
– Fikk du takket ham?
– Jeg har ikke møtt ham, men jeg uttalte i BA at «giveren skal få gode rapporter fremover. Og sånn blir det». Og jeg skal fortsette å gi gode rapporter. Jeg ønsker også å invitere ham ned i lokalene våre, slik at han med egne øyne får se hva vi gjør her. Men kanskje jeg har vært redd for å kontakte ham.
– Ett spørsmål brenner på tungen, Kolås: Alle forretningsdrivende må betale moms – hvorfor må ikke du?
– Vi er et returpunkt, vi jobber med miljø og bidrar til gjenbruk. I Norge subsidierer vi bøndene, og slik må det være, det forstår vi. Hva med oss som driver med miljøarbeid og gjenvinning? Norge gikk forøvrig med underskudd andre kvartal i år, men vi selger ikke landet vårt av den grunn, gjør vi vel?
– Er du bitter?
– Nei. Bitterheten har jeg lagt bak meg. Det fører ikke til noe positivt.
FREMTIDEN
– Tar du selvkritikk?
– Jeg fikk et hint fra en kunde for noen år siden, det var en episode der han så at jeg var fortvilet, og han brukte ordet å avidentifisere meg med denne virksomheten. Jeg tok det hintet, og ser at jeg har lagt hele min energi i dette, det har vært min baby, og når barnet er sykt, så beskytter du det.
– Bitterheten har jeg lagt bak meg. Det fører ikke til noe positivt.
– Jeg har gått i strupen på alle som vil dette prosjektet nord og ned. Jeg har stått og stanget hodet mot veggen, mens det rett ved siden av kanskje fins en dør. Det må jeg ta innover meg. Jeg har kjørt et sololøp der jeg skal bevise for meg selv og alle andre at vi kan reise oss etter én konkurs, to konkurser, tre konkurser, brann, 25 innbrudd, you name it. Det må jeg ta selvkritikk på.
– Hva tenker du om fremtiden?
– En av løsningene vi ser for oss nå for å ta vare på dette prosjektet, er å dele vår aktivitet i to organisasjoner: En kommersiell del, som vil drive ordiner sykkelbutikk og en ideell stiftelse: Sykkelfabrikken, som skal drive returpunktet, og samtidig være en sosial aktør som tilrettelegger for vanskeligstilte i arbeidsmarkedet, forteller Kolås.
– Som en start på dette arbeid har vi allerede donert 225 sykler til organisasjonen Mosaic som driver humanitært arbeid i Nord-Afrika.
– Dette er også i tråd med Åse Simonsen sitt ønske om å hjelpe barn med sykler, da hun donerte sin sykkelildsjel-pris på 5000 kroner, og la til 5000 kroner av egen lomme. Hennes bidrag på 10.000 kroner er starten på opprettelsen av Sykkelfabrikken, sier Kolås.
Den Grønne Sykkel omsatte for 3.5 millioner i 2013, og satt igjen med et resultat på 195.000. Men allerede året etter gikk bedriften på en smell og noterte 737.000 i minus. I fjor omsatte bedriften for 2.5 millioner, og noterte et underskudd på 17.000 kroner.
Fakta
Den Grønne Sykkel
- Den Grønne Sykkel er et returpunkt for sykler og sportsutstyr, og har fokus på gjenbruk og miljø.
- Butikken ligger i Damsgårdsvei 52, og drives av Tonny Kolås.
- Han har også et lager og sykkelmuseum i Damsgårdsvei 227.
- Kolås har drevet returpunktet i 15 år.
