PÅ TAMPEN: Arendalsuka Dalenaraku, Ladnerakau, Neraladuak. Det faller lett å omskrive Jan Erik Volds udødelige dikt Kulturuke, (kjære lesere: Slå det opp!) – fordi Arendalsuka i august, hvert år i uke 33 må vite, er et politisk og organisatorisk fesjå, en myriade av hvite telt, ølluktende sjapper, seilskuter og gamle passasjerbåter (nattruten «MV Sandnes» og mange andre).
Tekst: Thorstein Selvik
Servering av tørt og vått foregår stort sett alle steder, og her er et myldrende folkeliv, ja, i det hele tatt en nesten utrolig fremvisning av sørlandsbyen. Organisasjonene vil helst være plassert rundt Pollen (Arendals miniutgave av Bergens Vågen), men der er ikke plass til alle.
Dagens Næringsliv fikk sitt hvite store telt plassert på toppen av Kirkebakken, klint opp i det røde gudshuset, men kompenserte bakkestigning og periferi med sjenerøse mengder vin i alle farver – og ganske gode foredrag.
Man kommer tett på politikere og andre aktører, og kan oppleve overraskende møter både over øl og Cola Light.
Både Eva Grinde og Kristin Clemet kom presist gjennom med sin analyse av Den Norske Tilstand og Betydningen av Arendalsuka, men best var professor Kjell Ringdal, som mente hele Uka var oppskrytt og «haipa» (eller hypa, som de sier Østafjells).
Det artige er at ingen har rett, men står fritt til å danne sin egen mening. Arendal er bare tull, sa en ekspert i Bergen, men han innrømmet at han aldri hadde vært på Uka. Været i år var fint (litt mye vind), ølet kaldt og foredragene (1250 i tallet!) gjennomgående hørverdige.
Arendalsuka er en kopi av svenske Almedalsveckan (anno 1968) på Gotland, og ære være initiativtakerne Øystein Djupedal (tidligere fylkesmann i Aust-Agder) og hans våpendragere i Arendal kommune og i det framoverlente PR-firmaet First House. Arendalsuka er et imponerende prosjekt – som Bergen lett hadde taklet, men vi kom aldri på det.
Det er aldri galt at folk møtes, snakker sammen, lytter til hverandre. Det er aldri galt at politikk og samfunnsliv diskuteres. Det som kan være galt, er den voldsomme selvtillit og dominante påståelighet snakkehodene framviser. Et politisk korrekt mareritt av velformulerte selvfølgeligheter er også noe som preger Arendalsuka.
[PostBlock id=397]
Det er helt utrolig å se hvor opptatt snakkeklassen (politikere, journalister, PR-folk, organisasjonsmennesker) er av seg selv og hverandre. Da kan man virkelig lure på hvor interessert de er i folket og om de er klar over at det finnes et Norge utenfor Oslo/Arendal. Man kan altså få en klar mistanke om at narsissismen råder, og at foredragsholderne i mange tilfeller snakker til hverandre og i mindre grad til publikum.
Men slik har eliten vært siden slangen lurte Adam i Edens Hage, og menneskenes historie har alltid vært preget av kamp og friksjon mellom eliten og folket. Alltid! 1776, 1789, 1917, 1989 og mange andre ikoniske årstall viser dette.
Men samtidig hjelper det at eliteklyngen i Arendal balanseres med langt traustere utstillere og aktører – Statens Vegvesen, Røde Kors, Speiderne, Kreftforeningen, Handikapforbundet og mange andre. Jeg liker det trauste, og jeg liker når de mindre hippe får oppmerksomhet.
Det aller beste med Arendalsuka er følgende: Man kommer tett på politikere og andre aktører, og kan oppleve overraskende møter både over øl og Cola Light. Og lokalitetene er som regel små med tilhørende skuldergnikking mellom scene og sal.
Jeg husker en glimrende seanse i fjor på en pub ved Pollen hvor USAs da nye ambassadør i Norge, 28 holdt et proft foredrag iført dress og slips. Vel forberedt, sikkert av hans informasjonsavdeling. De 35 i salen (da var det fullt) var en broket forsamling av Trump-motstandere, amerikanske turister og lokale øldrikkere. Høy temperatur med elegante vittigheter i kø fra ambassadøren. Og passe mye buing fra salen.
Det er vanskelig å skaffe seg hotellrom under Arendalsuka, og mange må bo i distriktet rundt. Taxiservicen er så som så med lange køer, og bussene få og langt imellom. Det sørlandske flegma viser seg jevnt hele tiden – hvorfor skal det haste slik, da? At puber og restauranter er smekkfulle, er å vente, men at man ikke får organisert serveringen skikkelig, er irriterende.
Jeg tenker på min avdøde kompis Kåre Valebrokks ord om at sørlendinger stort sett er folk som ikke rakk Amerikabåten. Litt vel spissformulert, vil jeg si. Da er Kåres historie fra Blindleia bedre: Det var en butikk i Blindleia ved Lillesand hvor innehaveren uttalte til Kåre: «Eventyrblanding? Nei, den gav mi opp, altfor mye run på den tobakken. Et jævla mas!».
