I denne versjonen av Vildanden gis det inntrykk av at alle aktører jobber godt sammen og drar i samme retning. Det er mer enn man kan si om selve karakterene i Ibsens stykke.
For å holde oss til gjeldende fugleart: Denne oppsetningen av Vildanden plasserer seg et sted mellom «Den stygge andungen» og Donald Duck.
Hedvig fyller 14 år, og familien har invitert til feiring med Harry Potter-tema. Når de kommer til kakene, samles alle de kostymekledte voksne om kakefatene sine og om seg selv, mens Hedvig sitter alene i Voldemort-kostymet sitt og er tilsynelatende glemt.
Det som diskuteres i Vildanden kjennes fremdeles like relevant: Hva trenger vi mest for å overleve: Den angstdempende livsløgnen eller den kompromissløse sannheten?
Scenen er gripende fordi den virker så hverdagslig, tilforlatelig, men likevel så grusom. Her er ingen vond vilje fra de voksne, men forglemmelse, uoppmerksomhet – er det noe bedre? Den nevnte scenen har en forbindelse til sluttscenen, som jeg ikke kan røpe mer om enn at her har den amerikansk-litauiske regissøren Yana Ross tatt seg friheter i møte med salig Ibsen. Det er svært forfriskende, og kaster nytt lys over stykket.
Villand med nytt tilbehør
Handlingen er lagt til vår tid, der alle bruker mobiltelefoner til det meste som skal utføres, der apper kan lage supplementer til kreative oppfinnelser, og der man er på fornavn med hverandre (Dr. Relling går for «Jonas»).
Karene klemmer hverandre over en lav sko og diskuterer hvordan ord skal uttales, for eksempel «vernissasje». De er noen tidsriktige jålebukker, samtidig bor det ibsenske alvor i karakterene, og det som diskuteres i Vildanden kjennes fremdeles like relevant: Hva trenger vi mest for å overleve: Den angstdempende livsløgnen eller den kompromissløse sannheten?
I det ekdalske hjem bor Hjalmar, Gina og Hedvig, samt Hjalmars far, oberstløytnant Ekdal. Som i Ibsens tekst driver de der i huset med fotografering, men nå er studioet moderne, og de tar tydeligvis reklameoppdrag ved siden av Hjalmars mer kunstneriske ambisjoner. Det er fornøyelig når Gina instruerer gamle Ekdal og Hedvig i astronaut-drakter om å strekke seg etter en hamburger som svever i verdensrommet.
Villanden blir et symbol på de andre, skadeskutte personene i stykket, og som anden, kommer også fortidens grums opp til overflaten.
Gregers Werle er Hjalmars venn og støttespiller, og sønn av mektige Håkon Werle; deres forhold er anstrengt. Relling, eller «Jonas», er også en slags venn av Hjalmar, men Jonas og Gregers har vidt forskjellige oppfatninger av hvordan Hjalmar bør være, og trekker i ham fra hver sin kant.
Hedvig har en villand som er skadet, og som hun har fått av Håkon Werle. Han var på jakt og skadeskjøt en and, som dermed gjorde som skadede ender gjør: svømmer mot dypet og biter seg fast i gresset der nede for å dø. Men den eksemplariske hunden til Håkon Werle la på svøm og hentet anden opp igjen.
Villanden blir et symbol på de andre, skadeskutte personene i stykket, og som anden, kommer også fortidens grums opp til overflaten.
Balansert humor
Jeg kan ikke huske å ha ledd så mye i tidligere oppsetninger av Vildanden (hvis vi da ser bort fra den legendariske versjonen til Vegard Vinge og Ida Müller under Festspillene i Bergen i 2009, som varte i timevis, og som kunne avføde alle mulige menneskelige reaksjoner).
Kanskje denne versjonen ligger nærmere det Ibsen selv tenkte enn de alvorstunge variantene, som i Fjernsynsteatrets oppsetning – der en ung Anne Marit Jacobsen sitter og gjentar: «På havsens bunn… på havsens bunn…».
Men i denne oppsetningen har humor en sentral plass. Det er morsomt når oberstløytnant Ekdal løper rundt i en labbetuss-lignende kamuflasjedrakt, med gevær og post-traumatisk syndrom, på jakt i sitt eget hus. Det er morsomt når Hedvig skal hjelpe faren med arbeid, men veiver vekk alle papirene og setter seg nonsjalant til å drikke cola med beina på bordet, som en fjortis skal. Det er morsomt når det sies om Gregers at «Han er helt ute», noe som Ibsen formulerte på en litt annen måte.
Viktigst er det at Ross og hennes team balanserer humoren godt. Det blir aldri lettvint, eller poenger for poengenes skyld – de inngår alle i en beskrivelse av enten situasjonen eller personene. Ibsen skrev selv stykket som en tragikomedie, og i Ross’ versjon forsvinner ingenting av uhyggen gjennom de humoristiske grepene; den ivaretas like godt ved dem.
Kanskje denne versjonen sjangermessig ligger nærmere det Ibsen selv tenkte enn de alvorstunge variantene vi har sett – som for eksempel Fjernsynsteatrets oppsetning, der en ung Anne Marit Jacobsen i svart-hvitt sitter og gjentar: «På havsens bunn… på havsens bunn…».
Scenografien veksler fra den overdådige innledningsscenen hos Håkon Werle med langbord med hvit duk, kandelabre, mat og vin, via loftet hos Ekdals der vi finner levende, utstoppede og halvslaktede dyr, samt et mylder av … ja, ting – og til det mer sparsomt innredede fotostudioet. Spartansk eller kaotisk – scenografien gir inntrykk av å ikke ha ett overflødig element.
Samspillet mellom regi, scenografi, musikk (fra lyriske gitartemaer til Queen), lys og ikke minst video – er godt. Det er sterkt å se videoanimasjonen der rollekarakterenes ansikter glir over i dyrefjes, som tiger, struts, geit, hai – kanskje som utrykk for deres personligheter. Presentasjonen av den evinnelige «oppfinnelsen» til Hjalmar (en av mange livsløgner, om en vil) er også godt løst ved videomediet.
Fra ildfullt til ettertenksomt
Den berømte replikken til Relling: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme» har jeg nok aldri hørt fremført så tafatt før. Enten er det meningen, for å dempe høytideligheten av den, eller så skyldes det at denne replikken for en skuespiller er blitt umulig å fremføre uten å kjenne tyngden av hundreogtredve års prestasjonsangst. Men heldigvis hermer Gregers avvisende etterpå: «Taj du jivsjøgnen fja et gjejnomsnisjmejnneske…» Bla-bla-bla, liksom.
Ellers er det ikke mye tafatt ved Sigmund Njøs Hovind, som spiller Jonas Relling: Han lusker ulmende i bakgrunnen og viser sin kraft i plutselige utbrudd.
Anne Sofie Kvalvik som Hedvig er fin og nærværende i alle scener. Men hun har også et glimt i øyet og en opposisjon som Hedvig, som er virksom.
Frode Bjorøy gjør Gregers Werle ildfull, urovekkende, kompleks og levende. Hjalmar er i Jonatan Filips skikkelse både full av fremtidstro, forurettet og en ryggradsløs dott, som jo er Hjalmars lodd i livet. Gina Ekdal får både styrke, praktisk sans og sårbarhet gjennom Susann Bugge Kambestad.
Svein Harry Schöttker-Hauge skaper en hakke gal oberstløytnant med ettertenksomme øyeblikk. Den livsveltende Håkon Werle vet man frydefullt engstelig aldri hvor man har, i Jon Ketil Johnsens skikkelse, og den naive og gifteklare fru Berta Sørby (Irene Waage) aner i alle fall ikke hvilken mann hun har ved siden av seg.
Til sist er Anne Sofie Kvalvik som Hedvig fin og nærværende i alle scener. Men hun har også et glimt i øyet og en opposisjon som Hedvig, som er virksom.
I denne versjonen av Vildanden gis det inntrykk av at alle aktører jobber godt sammen og drar i samme retning. Det er mer enn man kan si om selve karakterene i Ibsens stykke.
Vildanden
- Fritt etter Henrik Ibsen
- Den Nationale Scene
- Regissør: Yana Ross / scenograf: Simona Bieksaité / komponist: Jonas Redig / lysdesigner: Ola Bråten / videodesigner: Algirdas Gradauskas / dramaturg: Morten Kjerstad.
- Med: Jonatan Filip, Susann Bugge Kambestad, Anne Sofie Kvalvik, Frode Bjorøy, Sigmund Njøs Hovind, Svein Harry Schöttker-Hauge, Jon Ketil Johnsen og Irene Waage.
- Mer informasjon: dns.no
