LEDEREN: Uansett hvem som arver sjefstrøyen på DNS, så må samtlige andre ansatte – både ledere og menige – komme sammen og få slutt på de evigvarende konfliktene. For nok er nok – selv i en kulturell sandkasse.
For noe over ti år siden viste TV2 dokumentaren «Med Bjarte på rette staden» – en «dokusåpe» som i følge egen omtale skulle vise samhold, motstand, nerver og kontrollert kaos.
Den traff ikke publikum helt hjemme, men jeg så episodene – og det var nok slik at Bjarte Hjelmeland her bare viste A4-siden av seg selv. Her var bare sjefen i fokus; ikke gjøgleren, provokatøren og samfunnsdebattanten.
Men hovedårsaken til at serien ikke tok av var mangel på drama. Det var herlige personligheter, men komplett mangel på dramatikk mellom dem – som er det som driver vår kikkermentalitet til å se på reality. Det er jo når noen klikker i vinkel at vi bare må se neste episode av Farmen.
Serien fra DNS døde altså litt på mangel av drama. Rart, tenkte jeg. Hadde det ikke alltid vært litt uro der? Hvorfor var ikke Helge Jordal og Frode Rasmussen der oppe? Eide ikke teateret en rekke kontroverser i byen vår ved oppsetninger av Vår ære og vår makt og Hår?
Et tiår etter dokumentaren om DNS må vi vel erkjenne at det stilleste vann har den dypeste grunn – med de dypeste konflikter. Ledere har pakket sammen. Sentrale fagfolk har hatt jobben sin i halsen. I to år var teateret mer eller mindre lukket, men hadde større overskudd enn når de faktisk driver teater. En på alle vis luksusvariant i forhold til private scener og utøvere.
I store deler av tiden har også den øverste lederen vært fraværende på en utømmelig konto av oppdrag geografisk borte fra hovedoppdragsgiveren. Da må nok freden ha lagt seg, tenker vi. Men, nei, det ramler ut konflikter som ormeyngel under steinen.
Vi forsvarer selvsagt at DNS er en av fire sentrale aktører som det satses mye penger på. Ja, vi heier gjerne på at de bør få mer, og får kostet på seg utviklingsmuligheter i øst og vest. Men da må scenen ta seg selv i ørene.
Vi skal ikke ta parti i konflikter på en arbeidsplass av denne karakteren. Erfaringen er at verden aldri er sort/hvit, og konflikter kan låse seg som verdenskriger der de startet som små uenigheter. Det vi derimot ønsker å reflektere litt over er at vi – samfunnet eller skattebetalerne om du vil – støtter scenen med over 130 millioner kroner i året. Det er ca. 1000 kroner per publikum som er der, ca. 900.000 kroner per ansatt, og ca. 186.000 per forestilling.
Dette er ikke skrevet av en som er mot dette. Vi forsvarer selvsagt at DNS er en av fire sentrale aktører som det satses mye penger på. Ja, vi heier gjerne på at de bør få mer, og får kostet på seg utviklingsmuligheter i øst og vest. Men da må scenen ta seg selv i ørene.
Det skal smelle i korridorene på DNS. Det må være sterke faglige og kunstneriske diskusjoner om hva som skal gjøres og hvordan. Scenen, publikum og byens beste må stå i diskusjoner med hverandre. Om hva som er bra teater. Om scenen er innafor eller utafor det en scene kan tillate seg.
Om det skal være moderne eller tradisjonelt. Om en skal sitte med noen få og vente på Godot eller om en skal ta bølgene med massene for en feiende, men kanskje lettvint musikal. Ja, for den saks skyld om «Jan Herwitz» er et must med jevne mellomrom, eller om det er pinlig med et stykke der publikum reiser seg i tredje akt og synger Nystemten.
Og skuespillere må få mene at de skulle hatt hovedrollen med en lang monolog, fremfor en birolle med et lite kremt i. Men, det holder der. Den farsen i ørten akter vi får satt opp nå på tiende året – med utydelige aktører i DNS-byggets mange krinker og kroker – den må ta slutt.
Samfunnet vil ikke kunne betale 900.000 per ansatt om det krangles og intrigeres bort titalls av årsverk. Ingen kan fortelle meg at vi kan tapetsere et slott med konfliktstoff fra DNS, uten at det under denne toppen av isfjellene befinner seg uendelige mengder med trøblete situasjoner.
Hele kultureliten i byen heier nå på hvem som skal bli ny lagkaptein på Engen. Jeg vil snu problemstillingen på hodet. Uansett hvem som arver sjefstrøyen på DNS, så må samtlige andre ansatte – både ledere og menige – komme sammen og få slutt på de evigvarende konfliktene.
Den tause majoritet av ansatte må få både ledere og medansatte – som trekker styrke av konflikter som vampyrer – til å ta et steg tilbake, til å slutte å dyrke det som var en god krangel og se fremover. Om ikke blir det i lengden umulig å forsvare DNS som en nasjonal institusjon.
Sterke krefter i hovedstaden har pekt på dette som et fylkesteater. De kan få rett om det på mer enn tiende året skal se ut som om det er et gjengslagsmål i en bakgate det bevilges penger til. Og her må vi unnskylde oss til gjengene. De pleier jo ofte å plukke med seg løse tenner, gå hjem og plastre sårene og si seg ferdig med den konflikten.
Katrine Trovik i spissen for styret og ledelsen av DNS har ikke år eller måneder på seg til å få avsluttet konfliktene, men i våre øyne snarere timer og dager. For nok er nok – selv i en kulturell sandkasse.
