Tekst: Thorstein Selvik
Sterke menn (Putin, Erdogan, Bolsonaro med flere) analyseres nå: Representerer de slutten av he-man-epoken eller signaliserer de fortsatt primitivisering og forenkling av verden?
Noen analytikere mener at året 2016 med valget av Trump og Brexit var det sterkeste he-man året. Det man ser nå i Russland, Kina og andre steder er krampetrekninger og hodeløse høns som slår i alle retninger.
Problemet er at historien leves fremover, men forstås bakover. I ettertidens lys. Nåbilder virker ofte forvirrende og uoversiktlige.
Noen islam-eksperter mener at islamismen var sterkere på 1970-tallet enn idag, og at 11. september 2001 var nærmere slutten enn begynnelsen.
Det er tilnærmet umulig å objektivt vite slike ting. Menneskenaturen drives av frykt og grådighet; menneskene er nokså stabile i sin handling og tenkning.
Fra renessansen og særlig på 1700-tallet vokste humanismen frem, mennesket fikk en egenverdi utover nytte og avkastning. Vi kan si at Det nye testamente i kristendommen står for humanisme, og at helt opp til vår tid har denne humanistiske innflytelsen vært økende og sterk. Og særlig i den vestlige verden.
Humanismen ligger som et et hudlag utenpå kroppen. Rives det hull i det, velter frykten og grådigheten ut.
Men med to verdenskriger og stadige regionale og lokale kriger er bildet broket. Humanismen ligger som et ferniss, et hudlag, utenpå kroppen. Rives det hull i det – på grunn av økonomiske, sosiale, religiøse og andre årsaker – velter frykten og grådigheten ut.
Sterke menn er særlig farlige fordi de bevisst, men også emosjonelt og instinktivt, vet å utnytte dette til egen vinning. Om sterke menn har lagt hodet på blokken og står i fare for å få det kappet av, kommer det som regel en ny (og gjerne verre) sterk mann inn i bildet. Folkets lidelse synes mer konstant uavhengig av despotens navn.
Vi ser jo samtidig og hele tiden etter signaler på at verden blir mindre rå og primitiv. Teknologi, medisin, utdanning, økt og friksjonsfri globalisering, vestlige liberale verdier – alt dette skulle gjøre verden bedre. Men som så ofte, liberale verdier har utviklet en feig politisk korrekthet, en til tider absurd woke-side som går for langt. Sterke menn i flere land har visst å utnytte dette. Blant annet derfor får vi store splittelser i befolkningen.
Legger man til historiske vrangforestillinger om egen fortjent storhet, får man en livsfarlig cocktail. Og backlashen har vært fryktelig – med Russlands angrep på Ukraina som det nyeste og verste eksempel. Men Talibans gjenovertakelse av makten i Afghanistan og en rekke andre eksempler står i kø.
Den vakre fremtiden vi så for oss ved inngangen til det nye årtusen er blitt ødelagt av sterke menn. Uforståelige, ulogiske, emosjonelle, usikre, uforstandige primitivister. Leve Russland, til helvete med verden, er en melodi. At kvinner i Afghanistan skal settes århundreder tilbake er en annen. Hva fanden skal vi gjøre?
