FILMKLASSIKEREN: Ghost Dog er en filosofisk actionfilm som også frir til musikkentusiasten og litteraturelskeren.
Stilrent regissert av Jim Jarmusch (Down by Law, Dead Man, Only Lovers Left Alive, Paterson) handler filmen om den mystiske leiemorderen Ghost Dog (Forest Whitaker) og hans spesielle avtale med mafiamedlemmet Louie (John Tormey).
En film som gir deg lyst til å sjekke ut referansene, siden det på en måte føles viktig å bli kjent med dem.
Første gangen du ser Ghost Dog kan den være litt tung å komme inn i – både fordi den er så annerledes (hvor mange filmer har du sett der det tar ti minutter før det blir sagt ett eneste ord?) og fordi den krever hele din oppmerksomhet.
Hele filmen summeres perfekt opp i et kort møte mellom RZA (fra hiphopkollektivet Wu Tang Clan) og Ghost Dog. «Ghost Dog, power and equality» hilser RZA («samurai i kamuflasje» i følge rulleteksten), mens han ser inn i Ghost Dogs vennlige og sørgmodige hundeøyne. «Always see everything, my brother», svarer Ghost Dog.
At dette er en viktig leveregel for Ghost Dog selv, blir klart gjennom hans møter med bestevennen, den fransktalende iskremselgeren Raymond (Isaach De Bankolé). Til tross for at ingen av dem forstår hva den andre sier, har de ingen problemer med å kommunisere. Ghost Dog blir også kjent med en ung jente ved navn Pearline (Camille Winbush), som synes være skjebnebestemt til å bli hans arvtager.
Det hele er dandert med en rekke små, og ofte humoristiske, fortellinger der vi blir kjent med de ulike karakterene, og med mange henvisninger til litteratur og film.
Dette er rett og slett en film som gir deg lyst til å sjekke ut referansene; siden det på en måte føles viktig å bli kjent med dem.
Etter å ha sett filmen, skaffet jeg meg derfor den japanske forfatteren Ryūnosuke Akutagawas korte fortelling In a Grove (Yabu no Naka, 1922), som viser hvor vanskelig det er å stole på en vitneforklaring. Selv ånden etter en avdød person har motiver for ikke å fortelle den hele og fulle sannheten. Akira Kurosawas oscarvinnende Rashomon fra 1950 er forøvrig en filmatisering av denne fortellingen.
I tillegg kjøpte jeg samurai-læreboken Hagakure (skrevet tidlig på 1700-tallet av Yamamoto Tsunetomo); som Forest Whitaker leser et passende utdrag fra foran hvert «kapittel» i filmen; og borgerrettighets-forkjemperen William Edward Burghardt Du Bois’ nærmest uleselige pamflett The Souls of Black Folk (1903).
Andre referanser er Mary Shelleys Frankenstein (den hadde jeg fra før, og jeg er enig med Pearline: Boken er mye bedre enn Kenneth Branaghs filmatisering), barneboken The Wind in the Willows («Det suser i sivet») av Kenneth Grahame og Fredd Zinnemanns klassiske western High Noon (1952, med Gary Cooper og Grace Kelly).
Ghost Dog kan også ses som en ren hyllest til to andre klassiske filmer: Den franske regissøren Jean-Pierre Melvilles kriminaldrama Le Samourai (1967, med Alain Delon i hovedrollen) og Seijun Suzukis Branded to Kill (også fra 1967). Dette gjelder både sluttscenene – og protagonistens spesielle forhold til fugler.
Scenen der en rødstrupe lander på geværpipen like før Ghost Dog skal trekke av er i så måte hentet rett fra Branded to Kill (der er det riktignok en sommerfugl som lander på geværpipen), likeledes scenen der en av mafialederne på oppfinnsom og improvisert vis skytes gjennom avløpsrøret.
Filmmusikken er en viktig medspiller i filmen, og Ghost Dog har alltid en nybrent CD klar til bilspilleren når han stjeler en ny bil. Soundtracket ble dessverre aldri utgitt – bortsett fra en sjelden japansk import-CD med nevnte RZAs instrumentaler – og en (fortsatt tilgjengelig) CD med musikk hovedsakelig (med noen unntak) inspirert av filmen. Det blir ikke helt det samme. Løsningen blir da å sanke sammen musikken selv, enten det er fra iTunes eller Amazon.
Best er Killah Priests From Then till Now (som akkompagnerer en lang og meditativ kjørescene), beaten fra Raekwons Icecream (fra parkscenen, der lokale rappere hyller Ghost Dog), Willi Williams’ apokalyptiske reggaelåt Armageddon Time, Andrew Cyrille og Jimmy Lyons’ friere-enn-frijazz-låt Nuba 2, Public Enemys Cold Lampin’ with Flavor og Wu Tang Clans Samurai Showdown (Raise Your Swords).
De sverdskarpe og beatstunge instrumentale snuttene fra RZA har også en klar funksjon, og ligger ofte under sentrale scener og overganger i filmen. En av disse leder inn mot sluttscenen (SPOILER-ALERT!), der Pearline sitter på gulvet og leser i Hagakure – som hun har fått av Ghost Dog (det er i det hele tatt mye utveksling av bøker i filmen).
Iført pyjamas med bjørnemotiver (Ghost Dogs venn, Raymond, sammenlignet hele tiden Ghost Dog med en bjørn) leser hun følgende filosofiske visdomsord fra den 300 år gamle teksten:
«In the Kamigata area, they have a sort of tiered lunchbox they use for a single day when flower viewing. Upon returning, they throw them away, trampling them underfoot. The end is important in all things».
Always see everything, my sister.
