MINNEORD: Jeg sendte en gang en Larsson-tegning til Erling Sandmo. Den viste en elefant som sitter tafatt foran et flygel på en konsertscene og sier «Hva gjør jeg her? Jeg kan da ikke spille på dette! Jeg er fløytist, for svingende!» Da svarte Sandmo: «Det er akkurat sånn det er, livet!»
Da nyheten om Erling Sandmos død nådde offentligheten, var den uforståelig. Mange av oss hadde snakket med ham nylig, og mange hadde hørt fra ham nylig, på mer generell basis. Gjennom Facebook, for eksempel.
Vi likte Erling Sandmo og hans selvstendige innfallsvinkel til verkene, og hans formidlings-evne. Han ØNSKET å nå frem til oss.
Det var et forum der Sandmo ytret seg ofte og gladelig. Han hadde meninger om mangt og delte dem gjerne. Ofte uten sikkerhetsnett. Han kunne få lusinger tilbake for meningslusingene han hadde gitt, og dem tok han også gjerne imot. Ikke at han vendte det andre kinnet til: Han vendte et nytt argument til.
Det er dette jeg tenker på med Erling Sandmo: Han hadde alltid argumenter, derfor var han heller ikke redd for andres.
Jeg hørte ham først i NRK P2-programmet «På sporet», på 90-tallet, der jeg og samboeren min hver søndag formiddag fulgte interessert med på denne bergenske, kunnige røsten.
Vi var verken særlig bevandret i klassisk musikk, eller typiske kjøpere av nye klassiskinnspilinger, men vi likte Erling Sandmo og hans selvstendige innfallsvinkel til verkene, og hans formidlingsevne. Han ønsket å nå frem til oss. Vi lot oss nå, i likhet med mange andre både klassiskeksperter og -noviser.
Høydepunktet for min del var da han snakket om en Nikolaus Harnoncourt-innspilling av Mozarts «Requiem», som Sandmo kalte «det uforsonte requiem». Dette var et verk jeg hadde et forhold til, siden jeg hadde seks innspillinger fra før, og likte å høre dem opp mot hverandre, på mitt ellers ukunnige vis.
Argumentet hans gikk på at dette var en innspilling som ikke forsøkte å tekkes tidligere tolkinger, men som valgte å ta det uoppgjorte, uavklarte, i Mozarts verk på alvor (selvsagt visste Sandmo at halve Mozarts Requiem muligens var fullført av eleven Franz Süssmayr, men det til side nå).
Her var det rom for tvil, mente Sandmo at dirigent Harnoncourt mente, her var det rom for at Harnoncourt så både desperasjon og bølling fra Mozarts side. Da jeg gikk til innkjøp av denne innspillingen, hørte jeg alt med Sandmos ører. Harnoncourt ble – ikke fasiten, for den såkalte fasiten er gjerne innspillingen du hører først, menneskelige er vi, men den andre versjonen, den som ikke ville forsone seg med, eller innordne seg, andre tolkninger. Jeg ville alltid etterpå helst høre den.
I 2014 tok jeg mot til meg og ba Sandmo om å gjøre enkelte oppdrag som både anmelder og moderator, men han var i Berlin og kunne ikke, men ba meg spørre igjen. Så det gjorde jeg.
Da jeg arbeidet som programansvarlig på Litteraturhuset i Bergen i 2015, bestemte jeg meg for å be Sandmo om å komme og snakke om «Monstre i litteraturen», i serien «Dypdykk i klassikerne».
Han arbeidet jo med gamle renessansekart og deres monstre og drauger, spesifikt med Olaus Magnus’ kart over Norden og Nordsjøen fra 1539, Carta marina. Han takket ja, og vi hadde en fin og monstrøs samtale sammen med litteraturviter Frode Helmich Pedersen. I forbindelse med denne hyringen fortalte jeg ham at jeg var en gammel «På sporet»-fan. Han ble glad for å høre det.
Jeg ble senere hyret av det selvsamme Litteraturhuset i Bergen i 2019 til å lede en samtale om spøkelser, der Erling Sandmo tydeligvis var historikeren med kompetanse på alt som også ikke finnes, der Tom Strømness kom med sine erfaringer fra TV-programmet «Åndenes makt», og der danske Louise Mønster, doktor i dansk og nordisk litteratur, bragte kunnskap om spøkelseslitteratur fra Hamlet til Laban.
Dette ble også en feiende flott samtale, der alle hadde rom for hverandres innfallsvinkler, men samtidig egentlig ikke. Det gikk en grense. Derfor ble også denne samtalen gøyal, og samtalen nede i kafeen i forkant og etterkant mellom oss formidabel.
Da jeg spontant sendte Sandmo en mail etter denne panelsamtalen, om en opplevelse en venninne og jeg hadde hatt da vi gikk i femteklasse, som vi ikke kunne forklare, men som jeg utbroderte i den hensikt å la det uforklarlige tale, svarte han «Super mail! Nydelig historie!» selv om han selvsagt ikke trodde på den.
Han trodde likevel på henvendelser, og på tekster som hadde en vilje og en adressat. Erling Sandmo var mottagelsens mester. Og man trengte ikke kommentere ironi, selvironi eller usikkerhet, det lå bare i teksten, det var selvforklarende. Du visste også at i et utropstegn fra Erling Sandmo kunne det ligge både oppriktig glede, og innebygd, og innforstått, men aldri nedlatende, skepsis.
Jeg hyrte ham, som redaktør i Barnebokkritikk.no, til å skrive to bokanmeldelser, den siste så sent som i februar i år. Den første anmeldelsen var om boken «Sjøuhyrer» av Bengt-Erik Engholm (forfatter) og Jojo Falk (illustratør), norsk versjon ved Omnipax 2015. Han skrev en anmeldelse full av temperatur og uforsonlighet, der ingressen gikk slik: «Innskrenket og kunnskapsløst om det vidunderlige i historien».
Han sablet ned denne boken, der hovedinnvendingen var at forfatteren og illustratøren ikke hadde anerkjent at disse monstrene, plassert på et middelalderkart, faktisk var virkelighet for menneskene som bebodde kloden der og da. Han insisterte, trassig, kanskje, på at for dem var det jo sant at monstrene var der ute i verdenshavene. Hvorfor prøvde da skaperne av denne boken å komme med forklaringer fra i dag, for barn? «Kraken var jo bare en blekksprut, får vi tro» og lignende? Nei, dette skulle Erling Sandmo ha seg frabedt.
Erling Sandmo var en god historiker, og musikkhistoriker, og mentalitetshistoriker, og da mener jeg ikke bare at han var særdeles opplest, som han jo var, men at han også alltid hadde et selvstendig blikk på både historien og nåtiden. Dette skaffet ham ikke akkurat fiender, tror jeg, men kanskje krysset litt snurte personer hans vei idet han uttalte seg, og de kan ha tenkt at: Kan det være nødvendig, da, å være så fri i omgang med stoffet vårt?
Ja, det var nødvendig. Vi trengte en som kunne overskride både sjangre og talemåter, som behersket fagterminologien, men som også kunne bruke det såkalte folkespråket i sin formidling av sitt eget stoff. Det betød aldri ‘fordummende’; det betød at han gadd å ha et språk for formidling. Til høy og lav.
Jeg sendte ham et bilde og en hilsen en gang imellom. Da fikk jeg alltid bilde og hilsen tilbake, med en liten stemningsrapport fra hans sted. Jeg kunne sende ham vitsetegninger, da kunne han le lenge sms-aktig. Eller han kunne protestere: Var den egentlig morsom?
Jeg sendte en gang en Larsson-tegning av en elefant som sitter tafatt foran et flygel på en konsertscene og sier «Hva gjør jeg her? Jeg kan da ikke spille på dette! Jeg er fløytist, for svingende!» Da svarte Sandmo: «Det er akkurat sånn det er, livet!»
